ALBUM: I stødig trass mot rådende trender i platebransjen fortsetter ECM å utgi kvalitetsproduksjoner på cd, noe som ikke minst kommer europeisk musikk til gode. Tre gode eksempler fra denne ettervinteren og våren er Wolfert Brederode Quartets «Post Scriptum», Julia Hülsmann Trios «Imprint» og Francois Couturiers «Tarkovsky Quartet».

DEN nederlandske pianisten Wolfert Brederode (f. 1974), kjent fra bl a Susanne Abbuehls grupper, ECM-debuterte med sin kvartett i 2006 («Currents») og er nå tilbake med samme besetning på «Post Scriptum». Brederode har komponert ni av de 14 melodiene, mens bassist Mats Eilertsen står for tre og den sveitsiske klarinettisten Claudio Puntin og hans landsmann, trommeslageren Samuel Rohrer, bidrar med ei låt hver.

«Post Scriptum» er på mange måter et kvintessensielt europeisk kammerjazzalbum; en lavmælt, følsom musisering som tross ofte beskjeden tonetrengsel skaper fortettede forløp med spenninger og utløsninger.

Musikken er solid melodiforankret uten at den vandrer langs de mest oppgåtte stiene, og klangrommet under Puntins myke klarinettoner og Brederodes distinkte pianospill fylles tilsvarende lydhørt og stemningsskapende av Eilertsen og Rohrer. Solistrollen virker nærmest å være avskaffet til fordel for et kollektiv flettverk av toner og klanger som selv avgjør hva som til en hver tid møter øret sterkest, og i den prosessen skjer det nok til å holde en interessert lytter i ånde i mange ganger de 67 minuttene albumet varer.

MYE av det samme kan sies om «Imprint», Julia Hülsmann Trios andre ECM-album etter 2008-innspillingen «The End of a Summer». Den tyske pianisten (f. 1968) har fortsatt med seg landsmennene Marc Muellbauer (kontrabass) og Heinrich Köbberling (trommer) og byr på et nær-originalrepertoar der hun selv står for brorparten av låtene.

Muellbauer og Köbberling er kreditert to hver, mens den eneste importen er den gamle tyske musikalslageren «Kauf dir einen bunten Luftballon», visstnok yndlingsmelodien til Hülsmanns avdøde mor og her i en versjon som ikke bryter synderlig med albumets hoveduttrykk.

Det er betydelige kapasiteter som setter hverandre stevne i denne trioen. Gitt formatet vil naturlig nok Hülsmann framstå som mer av en solist enn kollega Brederode, men også på dette albumet tar bassist og trommeslager langt sterkere del i den løpende kreative prosessen enn hva tradisjonelt «komp» innebærer. Nok en gang låter det hele overveiende europeisk, men et par hakk mer jazzy, stakkato og hektisk enn Brederode-kvartetten, noe anmelder John Fordham i The Guardian treffende har beskrevet som «et hint om hva Bill Evans Trio kunne ha hørt ut som i Brad Mehldau og The Bad Plus' tid.»

UKAS tredje pianist, François Couturier (f. 1950) er fransk og leverer med «Tarkovsky Quartet» sitt tredje album inspirert av den store russiske regissøren Andreij Tarkovskijs liv (1932-86) og filmer. Mens Couturiers forrige plate var solopianoutgivelsen «Un jour si blanc», er han nå tilbake med kvartetten fra den første, «Nostalghia - Song for Tarkovsky».

Anja Lechner (cello), Jean-Louis Matinier (akkordeon) og Jean-Marc Larché (sopransaksofon) er stadig den supplerende (og sjeldne) besetningen som gir varm kropp og søkende sjel til Couturiers drømmende, meandrerende melodier der også andre erklærte inspirasjonskilder som Bach, Pergolesi og Sjostakovitsj klinger med. Tre kollektive improvisasjoner har også fått plass på dette albumet som virtuost forsvarer karakteristikken «uniktklingende», både som kammermusikk og moderne improvisasjonsmusikk.