Les også:
• - Saken vil bli gjenopptatt, det er jeg sikker på, intervju med Ståle Eskeland
• Saksøker Riksadvokaten og kommisjonen

I OVER 50 ÅR har norsk offentlighet diskutert om Fredrik Fasting Torgersen (76) er skyldig eller ikke i drapet på oslojenta Rigmor Johnsen (16) i 1957.

Torgersens støttespillere har kommet med en rekke alvorlige beskyldninger mot norsk politi, rettsvesen og sakkyndige. I forrige uke gikk Torgersenkampanjen til søksmål mot den norske stat. De mener de involverte har løyet, plantet bevis og manipulert på mange ulike måter for å få en kjenning av politiet dømt.

I påsken meldte også Frp seg på i kampen for å få ham renvasket. Torgersen har fått en overraskende alliert i partiet som slår hardt ned på vold og vinningskriminalitet. I tillegg har en rekke norske akademikere i en årrekke kjempet for å få ham frikjent.

Ekspertene Torgersenkampanjen har engasjert sier de kan bevise at Torgersen er uskyldig. Vitenskapsfolk oppnevnt av domstolene eller Gjenopptakelseskommisjonen, som leverte sin store rapport i 2006 og et kortere avslag i 2010, er uenige, de mener bevisene og vitneobservasjonene fortsatt taler for at Torgersen er skyldig. Ekspertene for Torgersen får til dels sterk kritikk for oppkonstruksjoner, for å uttale seg om ting utenfor sitt fagområde og for partiskhet. Ståle Eskeland, Torgersens nærmeste støttespiller, svarte med samme mynt i 2008, han mener det er de rettsoppnevnte ekspertene som er partiske.

Dagbladet har sett på de mest sentrale bevisene i saken.

ODDSEN VAR SVAKE FOR TORGERSENS da han ved en tilfeldighet ble arrestert den natta Rigmor ble drept, 6. desember 1957.

Torgersen ble nå hovedpersonen i en av Norgeshistoriens mest omdiskuterte saker. Han hadde nettopp sonet ferdig den siste dommen mot seg, han var tidligere dømt både for voldtektsforsøk, ildspåsettelse, slåsskamper, vold mot politiet og innbruddsforsøk.

Torgersenkampanjen mener han ble utpekt som drapsmann nettopp fordi han hadde brutt loven flere ganger:

I tillegg til hendelser som vold mot politiet og slåsskamper, ble han i 1954 tatt for innbrudd i en likkjeller. Det hadde siden 1953 skjedd åtte innbrudd i likkapellet på Lille Tøyen sykehjem, like ved der Torgersen bodde. Et lik var flyttet på i kisten, liklakenet over var tilgriset og det under revet i stykker. Sju av innbruddene hadde skjedd gjennom samme vindu, som var slått inn. Torgersen ble tatt på fersken da han forsøkte å komme seg inn dette vinduet. Han ble dømt for dette ene innbruddsforsøket, som han innrømmet. Torgersenkampanjen har kritisert pressedekningen, de mener han ble koblet til likskjending og at dette var med på å forhåndsdømme ham.

I tillegg kom voldtektsforsøket av «fru K» i 1955 som han ble dømt til tre års fengsel og fem år sikring for. To måneder før Rigmor ble drept, ble Torgersen sluppet fri etter å ha sonet for dette, hvor kvinnen blant annet hadde fått kraftige merker etter strupetak og hadde sædflekker på sin avdratte bukse. Torgersen var blitt arrestert etter to dager på rømmen.

Under rettssaken mot ham i 1958 hoppet Torgersen ut av tiltaleboksen og kastet en stol mot et vitne som hadde sett ham på drapsstedet. Vitnet Ørnulf Bergersen reddet seg ved å dukke. Torgersen kastet en ny stol og styret mot ham med armen hevet til slag. Seks mann kastet seg over ham og fikk kontroll på det avisene kalte «tigerspranget». Torgersen fikk hånd- og fotjern resten av rettssaken.

Torgersen anket senere drapsdommen blant annet med tigerspranget som begrunnelse. Han mente slåsskampen påvirket retten til å dømme ham.

Senere, under soning i 1970, overfalte han en fengselsbetjent, tok ham som gissel, ringte Kriminalvakta og krevde å slippes fri, ellers ville han drepe betjenten. Han hadde kniv og to gasspistoler, men ble overmannet etter en dramatisk aksjon. Betjenten fikk flere slag - og knivskader og ble sykmeldt i vel tre måneder. Torgersen ble funnet skyldig i overfall, legemsbeskadigelse og trusler. Overfallet i forklarte han med at han var den som ble overfalt og at han handlet i selvforsvar.

Løgn har han også innrømmet. Torgersen hevder - fortsatt i dag - å ha alibi for drapstidspunktet fordi han var hjemme sammen med den ukjente jenta Gerd da Rigmor ble drept. Gerd er ikke funnet. Men i rettssaken ble en kvinne som het Gerd Berg ført som vitne, en sjalu eksmann hevdet hun kunne ha vært sammen med Torgersen. Torgersen sa da dette var den Gerd han var sammen med, mens Gerd nektet. Mange år etterpå innrømmet han at dette var løgn.

AT TORGERSEN HAR LØYET og at han var farlig, er klart. Hoveduenigheten ligger ikke her.

Diskusjonen de siste tiårene dreier seg om han virkelig forsøkte å voldta Rigmor, for så å drepe henne og sette fyr på liket for å skjule ugjerningen. Dette er den alvorligste av forbrytelsene og den han i alle år har kjempet for å bli renvasket for.

Han ble i 1958 dømt til livsvarig fengsel og 10 års sikring for voldtektsforsøk, ildebrann og drap på 16-åringen. Han ble arrestert i nærheten av åstedet med avføring lik den fra åstedet på sine sko, i bukselommen og på en fyrstikkeske han hadde i lomma.

INDISIENE OG BEVISENE MOT TORGERSEN var mange. I tillegg til vitnene som oppga de så ham rundt åstedet rett før drapet, var det flere tekniske bevis.

Sakkyndige sammenlignet avføringsfunnene på Torgersen med avføring på den drepte og på åstedet, som var tråkket utover. Prøvene, blant annet fra Torgersens sko, viste likhet både når det gjaldt mengde og anordning av planteceller, farge og konsistens. Avføringen på åsted og på Torgersen stammet fra en som hadde spist erter, noe Rigmors arbeidsgiver bekreftet at hun hadde spist to dager i forveien.

Han hadde fem barnåler i dressen sin drapsnatta - men som han ikke hadde på seg da han ble pågrepet, han hadde vært hjemme og skiftet tøy og sko. Nålene var lik barnålene fra et juletre på åstedet som ble brukt for å lage bål over liket, de var alle spesielt korte.

Han hadde blod på fingrene, prøver gjorde utslag for blod også på frakken, buksa, undertrøya, underbenklærne, sokkene og hanskene (der var det funn «forenlig med blod»). På et par sko de fant hjemme hos ham var det også blod. Disse skoene var satt i vann. 

Et tannbitt i Rigmors venstre bryst stemte med Torgersens tannstilling, ifølge to sakkyndige.

Det ble funnet 11 fyrstikker på åstedet. Det manglet rundt 15 fyrstikker i Torgersens eske med avføring på som han hadde i lommene da han ble arrestert. Politiet påpekte at han ikke røykte. På esken hans var det skrapespor etter opptenning av det som svarte til antall manglende fyrstikker i esken.

STÅLE ESKELAND, som er strafferettsprofessor og for tiden Torgersens nærmeste allierte, hevder det nå er fastslått at disse bevisene ikke lenger er gyldige.

Eskeland leverte i 2005 en rapport på over 500 sider hvor han argumenterte for hvorfor bevisene ikke holder. Han mener sakkyndige har tatt feil, at vitner har løyet og at politi og sakkyndige har konspirert.

På bloggen Torgersensaken.no kan du lese deres argumenter. I Gjenopptakelses-kommisjonens avslag fra 2006 gjennomgås de fleste av Eskelands innsigelser.

NÅR DET GJELDER AVFØRINGEN, mener Eskeland at det ikke er vist at avføringen på Torgersen og på åstedet er avføring, ei heller at det kommer fra et menneske og at det ikke er vist at det er samme type avføring på Torgersen som på åstedet. Dessuten mener han avføringsbeviset er manipulert, materien er påført Torgersens eiendeler i en konspirasjon fra politiet og sakkyndiges side.

Beviset kan i dag ikke lenger vurderes, det er ødelagt av tidens tann. Diskusjonene dreier seg derfor om de sakkyndiges rapporter fra 1958. Torgersenkampanjens eksperter har analysert rapportene, som de mener er svært mangelfulle.

Eskeland viser til at det i de første prøvene ble funnet noen få spor av erteceller, senere mye mer, og at det over tid dukket opp stadig mer avføring som ekspertene først ikke så. Avføringen på fyrstikkesken og i bukselommen ble funnet senere enn den på skoen. På skoen ble det skrapt tomt for avføring, for så å dukke opp mer.

Han legger dessuten til at erter var noe nær sagt alle spiste på denne tiden, og at det i de første prøvene fra Torgersens klær ble funnet hårstrå, noe de ikke fant på åstedsprøvene, men at senere ble prøvene like.

Gjennopptakelses-kommisjonen og tidligere rettsinstanser mener alt tyder på at det dreide seg om avføring og at det ikke er vist at det ikke var menneskeavføring som ble funnet på åstedet. De viser til at arbeidet med prøvene ble gjort over tid og flere ganger, og at ertecellene fordelte seg ulikt. Det ble ikke skrapt tomt for avføring første gang, som Torgersenkampanjen hevder, det ble tatt flere avskrapninger.

I desember 2004 kom Den rettsmedisinske kommisjon (DKK) med en uttalelse om avføringsbeviset som Torgersenkampanjen mener totalt underkjenner beviset, de kaller det en «ren slakt».

Påtalemyndigheten på sin side mener uttalelsen fra DKK ikke gir noen grunn til å betvile de sakkyndiges konklusjoner fra 1958. De påpeker at DKK også viser til at minst tre av prøvene funnet på Torgersen ligner de som ble funnet på Rigmors lår, klærne og på åstedet, både når det gjelder erteceller og hvete. Innsigelsene mot prøvene var fremme alt i 1958, og de sakkyndige ble spurt ut blant annet om dette med hår, økning i antall planteceller og skråsikkerhet om likhet. Påtalemyndigheten vurderte i 2005 avføringsbeviset som ikke svekket på noen måte, men tvert om at det fortsatt taler med tyngde for at Torgersen er skyldig.

Flere private sakkyndige engasjert av Torgersen, en av dem Ståle Eskelands bror Trond Eskeland, mener prøvene ikke stemmer overens. Lagmannsretten avviste i 2001 dette, da avføringsprøvene er gått tapt. Gjenopptakelseskommisjonen kaller teoriene spekulative og oppkonstruerte, og påpeker at det er svært mange som av domfelte anklages for løgn og konspirasjon.

Gjenopptakelseskommisjonen er enig i at det i 1958 kunne blitt tatt flere typer analyser for å vise at det var menneskeavføring og for å vise at avføringen på åsted og på Torgersen var den samme. Kommisjonen mener likevel det ikke er framlagt noe nytt som kan føre til gjenopptakelse, og legger til at det er uinteressant om avføringen er fra offeret eller fra et dyr, det vesentlige er at det ble konstatert likhet mellom prøvene fra åsted og offer og fra Torgersen.

Kommisjonen viser til at det var et fremskridende arbeid der det ble jobbet en tid med flere prøver. At erteceller finnes ujevnt fordelt i prøvene var kjent i rettssaken i 1958. Kommisjonen bemerker at en av de sakkyndige Torgersenkampanjen har fått hjelp av, professor Per Brandtzæg, i sin vurdering går utover sitt fagfelt. De avviser at de nye elementene gjør det meget tvilsomt at dommen er riktig.

Torgersen mener avføringen ble påført ham i transporten eller på politikammeret. Det har også vært snakk om uvøren smitte av avføring fra etterforskerne og over på til Torgersen. Eskeland skriver om en konspirasjon i Kriminallaboratoriet. Dette er avvist i gjenopptakelsesprosessen, konklusjonen her er at mange mennesker i så fall har vært involvert og at det ville kommet ut.

BARNÅLENE PÅ TORGERSEN dress mener domfelte kan stamme fra andre kilder enn åstedet. Barnålene er i dag tapt.

De påpeker at Torgersen kjøpte dressen av Eilif Støleggen, en kriminell som noen år før hadde rømt fra politiet, ferden gikk gjennom en skog, hvor han kan ha fått barnålene i dressen. Torgersen mener at Støleggen ble underslått som vitne.

Den kritikken er blitt avvist flere ganger. På 1970-tallet viste lagmannsretten til at Støleggen kom sent inn i saken, men det ble ikke fra Torgersens side begjært ekstra tid for å få ham som vitne i rettssaken. Påtalemyndigheten skriver at Støleggen ble arrestert i Sverige med «kavaj» (jakke) og ikke «kostym» (dress), legger til at han flere ganger tidligere har gitt falske erklæringer og bemerker at det også er påfallende at han under flukten skulle få barnåler i dressen som er like de i Skippergata, noe kommisjonen slutter seg til. Påtalemyndigheten skriver at det er overveiende sannsynlig at Støleggens forklaring er falsk, og at det er Torgersen og/eller hans støttespillere som har fått ham til å avgi den.

Eskeland har leid inn nye eksperter. Barnålene på Torgersen som i 1958 ble ansett som spesielle og helt like barnålene på juletreet, mener de nye ekspertene er helt vanlige barnåler med kun overflatisk likhet, nåler som Torgersen kunne ha fått i dressen tidligere.

Norsk institutt for skogforskning (NISK) vurderte barnåldokumentasjonen igjen i 1999, noe som støttet de første sakkyndiges vurdering om at barnålene knyttet Torgersen til åstedet, de mener barnålene på dressen og på åstedet stammer fra samme tre. Det dreier seg om korte barnåler fra et tre som hadde vokst i næringsfattig område.

Dette har Torgersenkampanjen sterkt kritisert, de mener NISK stoler blindt på de gamle vurderingene og villeder Høyesterett. De leide inn sin egen ekspert, professor Rune Halvorsen Økland, som mener barnålbeviset er ugyldig.

Påtalemyndigheten på sin side hevdet i 2005 at hans vurderinger ikke svekker barnålbeviset. Økland har ikke vurdert bevismaterialet, men foretatt en gjennomgang av de forskjellige uttalelsene som finnes. Han får kritikk for forutinntatthet om Torgersens uskyld, for å ha samarbeidet med Eskelands bror og dessuten for å uttale seg om andre bevis i saken, som han ikke har fagkompetanse til.

Høyesteretts kjæremålsutvalg under ledelse av Ketil Lund uttalte i 2001 at de opprinnelige sakkyndiges observasjoner ikke er vesentlig svekket. Gjenopptakelseskommisjonen skriver at Økland også uttaler seg om avføring, murpuss og tannbittet, som han ikke har kompetanse på. De slutter seg til at barnålbeviset ikke er svekket, og skriver:

Uansett hvordan og på hvilket tidspunkt nålene er kommet i dressen, finner kommisjonen det usannsynlig at det bare skulle komme fem like barnåler, og ingen andre, på forskjellige steder i dressen, som i tillegg var like barnålene fra juletreet i kjelleren i Skippergata.

Torgersenkampanjen mener uansett klærne hans ikke har vært i Skippergata, siden Torgersen hadde alibi gitt av familien sin, noe retten aldri har trodd på. Torgersen mente barnålene også kunne stamme fra Tore Hunds vei, der han bodde. Barnåler derfra ble også undersøkt, men de lignet ikke.

TANNBITTBEVISET MENER TORGERSENKAMPANJEN nå beviser at Torgersen ikke kan være drapsmannen.

I årenes løp er en rekke sakkyndige leid inn. Disse har ført lange diskusjoner om bittmerket stemmer overens med Torgersens tenner.

Høyesteretts kjæremålsutvalgs landet i 2001 på at tannbittbeviset fremdeles trekker i retning av at Torgersen er biteren, men at dette ikke er vesentlig mer sannsynlig enn at han ikke har avsatt bittmerket.

Slik saken står i dag, etter lange diskusjoner blant annet i Gjenopptakelses-kommisjonens rapport (kapittel 8), er det svært motstridende oppfatninger. Ifølge en sakkyndig er dette det mest kjente tannbittbevis i rettsodontologien.

Gjenopptakelseskommisjonen skriver at dette ikke er noen eksakt vitenskap, metodene har ikke allmenn tilslutning, objektive kriterier mangler og at beviset ikke skal tillegges for stor vekt. Den rettsmedisinske kommisjon uttalte i 2001 «innen dette området av rettsodontologien er slik at det ikke gir grunnlag for noen sterk konklusjon om at det aktuelle bittmerke ble påført av Torgersen, og heller ikke om at det ikke ble det.»
 
Dette beviset er altså svekket i forhold til i 1958, da ekspertene med stor sikkerhet mente bittmerket knyttet Torgersen til drapet. Kommisjonen legger likevel til at samtlige uavhengige sakkyndige fortsatt står på at det er fra overveiende sannsynlig til sannsynlig at Torgersen er biteren, noe Eskeland er uenig i.

Kommisjonen fremholder at domfellelsen i 1958 skjedde på grunnlag av et bredt bevisbilde der mange forhold samlet pekte mot Torgersen som gjerningsmann.

OM BLODFUNNENE PÅ NEGLER OG KLÆR HEVDER Torgersen det var hans eget neseblod eller blod etter boksekampen han deltok i kvelden før. Blodet på buksa mente han kunne stamme fra dressens tidligere eier.

En lege som undersøkte Torgersen etter pågripelsen mente det var usannsynlig at han hadde hatt noen stor neseblødning de siste døgnene.

Skoparet sa hans mor var satt i vann fordi broren og Torgersen brukte de om hverandre, og at broren ville blokke dem ut fordi de var for små. Det ble funnet blodspor på disse også, i tillegg til en rekke andre plagg han hadde på.

Men restene var så små at det ikke var mulig med datidens teknologi å undersøke blodet opp mot Rigmors blod - bortsett fra at de fant ut det var av type A, som både Rigmor og Torgersen hadde. Torgersenkampanjen mener gjerningsmannen må ha fått mer blod på seg fordi det var mye blod på offer og åsted. De burde også hatt rusk fra åstedet, siden dressen hadde barnåler. Kommisjonen svarer at klærne var skitne og at de hadde blod på seg.

Torgersen vasket seg lenge på hendene og ansiktet rett etter pågripelsen ved to anledninger på forskjellige steder. Han var da mistenkt for sykkeltyveri, ikke for mord. Påtalemyndigheten mener han da også hadde avføring på hendene, siden det ble funnet avføring på fyrstikkesken hans i lomma. Kommisjonen påpeker at vaskingen ble lagt merke til av politiet fordi det skjedde to ganger og den varte lenge. Torgersen nektet for å ha vasket seg.

Når det gjelder fyrstikkene, mener Torgersen ripemerkene er påført i ettertid for å få dette til å stemme med antall avrevne fyrstikker som ble funnet på åstedet. Kommisjonen avviser konspirasjonen.

ØYENVITNET ØRNULF BERGERSEN sa med sikkerhet at han så Torgersen, som han kjente fra før, på en meters avstand utenfor åstedet drapsnatten.

Torgersenkampanjen mener han løy fordi han satt inne og kunne få fordeler av å vitne. De legger vekt på en psykologuttalelse fra 1958 der det slås fast at Bergersen var en langvarig vanekriminell, evnemessig «sinke» og dertil en « imbecill nevrotiker». Eskeland fastslår at han var narkoman og psykopat. De påpeker at ingen, for eksempel politiet, har observert Bergersen, som var på rømmen på tidspunktet, i gata den natta.

Påtalemyndigheten peker på at retten fikk vite om Bergersens rulleblad. Narkotika skal han sluttet med i 1952, ifølge fengselslegen. At han ser ut til å ha fått fordeler av å vitne karakteriseres som spekulasjoner. Bergersen var motvillig til å vitne og fryktet represalier fra medfanger. Han fikk riktignok soningen avkortet senere, men det kan ikke knyttes til vitnemålet, mener påtalemyndigheten. De viser til at at dette temaet alt var fremme i aktors utspørring av ham i rettssaken i 1958. Retten fikk vite om Bergersens kriminelle løpebane og at han var sagt å ha mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner.

Torgersen mener det var en overrumplingsstrategi å føre Bergersen som vitne, noe kjæremålsutvalget avviste i 2001, de skriver at forsvareren hans visste om vitnemålet. 

Kommisjonen påpeker at tiltalen mot Torgersen var tatt ut før Bergersen meldte seg som vitne. De mener det ikke foreligger særlige forhold knyttet til Bergersens forklaring som gjør det meget tvilsomt om dommen er riktig.

Innvendingene mot Bergersen har vært mange. Jens Bjørneboe, som startet kampanjen for Torgersen på 1970-tallet, mente Bergersen åpenbart løy. Bergersen fortalte i avhør at han i denne perioden hver dag gikk til Gjersjøen, dette for å holde seg i skjul for politiet. Det var på vei hjem herfra han gikk forbi Torgersen. Forfatter Jens Bjørneboe hevdet det var løgn, fordi det ikke var fisk i Gjersjøen. Nå oppga aldri Bergersen at han fisket, men VG-journalist Michael Grundt Spang undersøkte for moro skyld likevel dette. Norges Jeger- og Fiskerforbund oppga at de årlig holdt fiskekonkurranser i innsjøen, hvor det var både abbor, gjedde, aure og kanskje røye. 

I 1972 dukket det opp et brev som angivelig skulle være skrevet av Bergersen som skulle vise at han kunne slippe unna en sak om han vitnet mot Torgersen. Han ba også om metadon i brevet. En skriftekspert vurderte det i 1972 og mente Bergersen ikke var opphavsmannen, og at det dermed var en forfalskning. Påtalemyndigheten mener Støleggen forfalsket brevet, noe de skriver svekker hans troverdighet i forhold til dress-erklæringen til fordel for Torgersen.

ET ØYENVITNE TIL, Johanne Olsen, som kjente Torgersen, forklarte at hun var sikker på at hun hadde sett ham passere henne ved Eldorado rundt midnatt drapsnatta og at han satte seg inn i en drosje på Youngstorget. Dette fortalte hun en nabo morgenen etter, før drapet var blitt kjent, noe naboen bekreftet i avhør. Drosjesjåfør Strand vitnet senere på at han kjørte en mann til Lille Tøyen hageby, Torgersens bosted, på det tidspunktet Olsen sa hun så Torgersen ta taxi, men Strand husket lite av utseendet og detaljer.

Torgersenkampanjen mener at begge disse kvinnene gir feil opplysninger, det hevdes at det var for mørkt og at mannen passerte bakfra. De mener dessuten Olsen var fiendtlig innstilt overfor Torgersen, på grunn av en husleiesak fire år tidligere. De peker på at vitneobservasjonen ikke lot seg verifisere av to aktuelle taxisjåfører, som ikke husket klart.

Mange instanser har behandlet denne innvendingen, men ingen har kommet til at det er konkrete holdepunkter for å anta at Olsen lyver eller tar feil. Kommisjonen skriver at kvinnene og taxisjåførene vitnet alle i rettssaken, og var gjenstand for eksaminasjon av partene og dommerne.

Det fantes også flere vitner som så en mann som de mente kunne være Torgersen, men de var ikke sikre. Olga Eriksen, som bodde i andre etasje i Skippergata 6 B og som iakttok Rigmor Johnsen og en ukjent mann inne i trappeoppgangen drapsnatten, beskrev mannen som en person med forbausende likhet med Torgersen.

AT TORGERSEN ER USKYLDIG, henger ikke bare sammen med at de tekniske bevisene er nullet ut, mener Eskeland. Han hevder drapstidspunktet politiet opererte med er feil og at Torgersen ikke kunne ha gjort det.

Han påpeker dessuten at Torgersen hadde alibi. Familien sa han var hjemme med en kvinne, som ingen noen gang så, men hørte i trappa, da drapet skjedde. Han mener også brannen ble påsatt etter at Torgersen var arrestert.

Om Torgersens angrep i rettssalen og løgnen om Gerd skriver Eskeland at det var en uskyldig manns desperate handlinger som reaksjon på en kafkask prosess.

En annen Gerd - Gerd Evelyn Kristiansen - mener Eskeland og Torgersen er den riktige Gerd. To arbeidskolleger av henne meldte seg for politiet i 1958 med opplysninger om at de hadde hørt Gerd fortelle at hun hadde sittet på Torgersens sykkel. Hun ble avhørt flere ganger, men benektet dette. Eskeland mener hun nektet fordi hun var nygift og ektemannen var med på avhøret av henne, at informasjonen ble underslått av politiet og at kvinnene og Gerd dermed ikke ble ført som vitne i rettssaken, noe de mener er straffbart.

Ifølge Gjenopptakelseskommisjonen visste imidlertid Torgersens advokat om denne Gerd, men innkalte henne ikke. Torgersen pekte dessuten ut en annen Gerd i rettssaken, dermed var Kristiansen uaktuell. Hun var for øvrig godt kjent med Torgersen, de hadde begge bodd på Lille Tøyen. Torgersen fortalte at han ikke kunne gjenfinne Gerd fordi han ikke kjente henne, han visste ikke etternavnet hennes eller hvor hun bodde.

Til kjæremålet i Høyesterett sa Torgersen at han ikke trodde det var Gerd Kristiansen han var sammen med. I dag sier han at det var henne.

HVEM KAN SÅ HA DREPT RIGMOR om det ikke var Torgersen? Torgersenkampanjen skriver i sin rapport fra 2005 at de har en teori om at det var beboere i bygården som sto bak.

Siden Rigmor ikke hadde kåpen på seg da hun ble drept og siden det ikke var mye urin der hun ble funnet, mener de hun har blitt med noen inn i en leilighet, tatt av seg kåpen der og at en situasjon har inntruffet som førte til drapet. Eskeland mener to personer kan ha stått bak, siden liket var tungt å bære. Det var dessuten ingen lyskilder i kjelleren, noe som ville gjort det vanskelig for Torgersen å arbeide.

I et brev til Gjenopptakelses-kommisjonen i 2005 retter Eskeland mistanken mot Rigmors far og brødre. Han mener familiemedlemmene oppførte seg «usedvanlig merkelig» uten at det ble etterforsket.

Eskeland mener det er merkelig at ingen i familien svarte drapsnatta, selv om det ble ringt på og banket hardt på døra. Da politiet låste opp døra fant de familien sovende. Eskeland mener det er rart at en bror som ikke bodde hjemme, ikke fikk vite om drapet før han kom på jobben morgenen etter, og mener han lyver. Han synes også det er pussig at Rigmors søster fikk et illebefinnende under politiavhør fordi «en ung kvinne besvimer ikke av stress. Det er mer sannsynlig at hun av en eller annen grunn er blitt desperat over å skulle forklare seg.» Eskeland mener hun kan ha simulert sammenbrudd for å slippe å forklare seg. Han skriver «Det er mulig vi står overfor en incestsak der far og/eller bror/brødre var innblandet.»

Eskeland ble i 2009 dømt for ærekrenkelser mot familien. Han ble dømt til å betale 100 000 kroner i oppreisning til Rigmors bror, i tillegg til saksomkostningene på 150 000.

Eskeland har også hatt en teori om at gjerningsmannen er naboen Asbjørn G., han som varslet brannen, og at han gjorde det alene eller sammen med leieboeren Reidar K. Det ble tatt bittprøver av flere menn under etterforskningen, men de utelukket dem som gjerningsmenn. Eskeland har uttrykt ønske om at Asbjørn G. graves opp, slik at det kan tas bittprøver av ham.

«Teorien er så spekulativ at påtalemyndigheten nesten finner det vanskelig å kommentere dette nærmere», siterer Gjenopptakelses-kommisjonen i sin rapport.

På bloggen sin har Eskeland gått ut med en etterlysning der han spør hvem som drepte Rigmor.

RIGMOR BLE IFØLGE POLITIET DREPT i gårdsrommet og båret inn kjelleren, dekket med skrap som så ble tent på. For å få til dette må drapsmannen ha gått flere ganger inn og ut av gårdsrommet med liket, deretter med kåpen og epleposen hennes.

Dette mener Eskeland var risikabelt og ikke noe Torgersen ville gjort. Han tror en av dem som bodde i bygården gjorde det, blant annet fordi beboerne hadde tilgang til kjelleren via en skjermet inngang. Han mener også drapsmannen holdt seg utenfor mistanke for politiet ved å sette fyr på egen bygård for så å gå og legge seg.

Påtalemyndigheten kalte i 2005 dette for uholdbare hypoteser, og mener innvendingene knapt er egnet til å skape teoretisk tvil. Om den alternative atkomsten til kjelleren var brukt, måtte liket fraktes på jordgulv gjennom et kryphull som ikke er høyere enn 45 cm, dette ville ført til spor, mente påtalemyndigheten.

Torgersenkampanjens påstand om at det er svært vanskelig å lage bål av store, tunge materialer i en mørk kjeller hvor en voksen mann ikke kan stå oppreist besvares slik: «Det er et faktum at bålet var der og at noen må ha laget det.»

TORGERSENS FORSVARERE har rett i at mye går imot Torgersen i denne saken.

Han forsøkte å stikke av da han ble arrestert drapsnatta.

Han har nektet å avgi hårprøve. Det ble funnet hår på Rigmors kåpe som politiet vil sjekke mot Torgersens hår. Torgersen hevder det ble tatt hårprøver av ham i 1958, kommisjonen mener det er løgn. I dag vil han ikke avgi prøve fordi han ikke stoler på politiet. Torgersenkampanjen mener hårprøven som han sier ble tatt i 1958, kan ha blitt plassert på Rigmors kåpe i en konspirasjon.

I påtalemyndighetens redegjørelse fra 2001 oppgis det at Torgersens svoger nå forteller at han løy i 1958. Torgersens mor og søster er døde, svogeren var den eneste gjenlevende av de som ga ham alibi. Svogeren sa at han og kona hadde sett at det ikke var lys på Fredriks rom drapsnatta, men at kona sa at de måtte si at de så lys der for å beskytte Fredrik.

I månedene etter arrestasjonen nektet også Torgersen å gi tannavtrykk. I april 1958 gikk han med på det, og sakkyndige den gangen fant stor likhet mellom hans tannstilling og bittet i Rigmors bryst. Men tannsaken var ikke over.

TENNENE TIL TORGERSEN endret betydelig karakter fra 1958 til 1960, da Torgersen fikk tatt en ny tannavstøpning i fengselet.

Denne avstøpningen ble ikke kjent for påtalemyndigheten før 1999. Den er av Torgersens tenner, men det er store forskjeller mellom denne avstøpningen og den som ble tatt i 1958. Tennene i overkjeven er like, mens de i underkjeven er forandret. Kommisjonen skriver at den eneste mulige forklaring de sakkyndige kan finne på disse endringene, er at tennene er blitt mekanisk slipt.

Torgersen nekter for at noen har slipt tennene hans. Han har ingen forklaring på hvorfor tannavtrykket har eksistert i så mange år uten å ha blitt lagt frem tidligere, til tross for at tannbittbeviset har vært svært sentralt i samtlige gjenopptakelsessaker.

I forbindelse med at avstøpningen ble omtalt i media i 1999, meldte en tidligere fengselsbetjent seg som fortalte at Torgersen i fangenskap skulle ha filt på tennene sine. Han hadde ikke sett det selv, påtalemyndigheten mente man hadde tilstrekkelig bevis til å fastslå at Torgersen forberedte bevisfusk.

Torgersen gikk til oppreisningssøksmål mot Dagbladet som skrev om tannfilingen. Oslo tingrett ga ham i 2002 ikke medhold, den fant det tilstrekkelig sannsynliggjort at Torgersens tenner var blitt slipt. I 2007 hevdet Torgersenkampanjen at Gjenopptakelseskommisjonen viderebringer feilaktige opplystninger ved å bruke begrepet «filt» og ikke «slipt» i sin rapport. Torgersens advokat mener tennene hans ble slipt av tannfaglige grunner i 1960.

MISTANKENE OM BEVISFUSK har vært flere. En av de mer prominente forfalskningene er brevet fra fru Ks ektemann. Dette er kvinnen Torgersen ble dømt for å ha forsøkt voldtatt i 1955.

Torgersen har flere ganger prøvd å bli renvasket for dette han mener var et frivillig samleie, men ikke lykkes. Fire vitner så hendelsen, de fortalte at kvinnen løp fra Torgersen, som ble gjenkjent, og hørte at hun skrek om hjelp.

Eskeland skriver i sin begjæring fra 2005 at Torgersen i 1976 fikk et brev fra ektemannen til kvinnen. Hun var nettopp død. I brevet skriver han at hans kone hadde innrømmet overfor ham at samværet med Torgersen var frivillig og at historien om voldtektsforsøk var noe hun hadde funnet på for å dekke seg selv. Hun beklaget sterkt.

Dette står i strid med det Torgersen selv hadde forklart. Tidligere hadde han sagt at han selv kontaktet ektemannen i 1976 og at han skrev under en erklæring hvor han frikjente Torgersen for voldtekten.

Torgersen ville ikke legge fram originalen. En sønn av ekteparet avviste at faren har hatt kontakt med Torgersen og at moren noen gang frikjente Torgersen. Han kjente heller ikke igjen farens underskrift.

Det er vist at erklæringen er skrevet på Torgersens egen skrivemaskin og selv om det sentrale beviset ble til alt på 1970-tallet, ble det ikke lagt fram før mange år etter. Ektemannen levde i 16 år etter et erklæringen skulle ha blitt til, og kunne ha bekreftet den i sin levetid, men først etter hans død ble den kjent.

Påtalemyndigheten fant det nærmest sikkert at dette var en fabrikkering utført av Torgersen. Kjæremålsutvalget landet på at erklæringen ikke var grunn for gjenopptakelse, det samme gjorde Gjenopptakelseskommisjonen.

MEDIA HAR IKKE bare vært slemme med Torgersen. I en todelers Brennpunktdokumentar fra 2004, hvor Torgersenkampanjens påstander videreformidles, hevder NRK at erklæringen er ekte, mens den i virkeligheten alt var forkastet i gjenopptakelsessaken fra 1997-2001.

Det var faktisk Brennpunkts egen journalist på saken, Norunn Reinertsen, som leverte erklæringen til statsadvokat Frønsdal allerede i 1998. Torgersen ble senere avhørt om dette, lovet å gi politiet originalen, noe han senere trakk tilbake.

Frønsdal skriver:

Det synes klart for påtalemakten at voldtektssaken fra 1955 og "erklæringen" er trukket frem av Torgersens ikkejuridiske medhjelpere uten at dette har vært ønsket av ham. Antagelig er erklæringen en glipp som han angrer, men som han allikevel har brukt overfor kvinnelige sympatisører som bevis for at han ikke er voldtektsforbryter.

Eskeland skrev i sin rapport fra 2005 fortsatt at brevet er ekte og at det var skrevet av ektemannen, ikke Torgersen:

I 1976 fikk Torgersen et brev fra ektemannen til kvinnen som var involvert. Hun var nettopp død. I brevet skriver han at hans kone hadde innrømmet overfor ham at samværet med Torgersen var frivilling og at historien om voldtektsforsøk var noe hun hadde funnet på for å dekke seg selv. Hun beklaget meget den ulykke som var blitt Torgersen til del som følge av historien.

- Hvis Torgersen blir en fri mann, har Brennpunkt kastet lys over en av de største skamplettene i norsk rettshistorie, skrev redaktøren for Brennpunkt Morten Møller Warmedal da dokumentaren hadde premiere.

Det lykkes ikke den gang heller. Men nå prøver Torgersen igjen.

Rettelse: I teksten har vi fjernet ordet «innleid» om ekspertene til Torgersenkampanjen. Disse ekspertene har jobbet gratis.