Jeg har et stort behov for hjelp til å få min datter på tre og et halvt år til å gå på toalettet og bæsje. Jeg har prøvd alle mulige knep i et år nå. Hun klarer å tisse på do, men ikke bæsje. Hva skal vi foreldre gjøre for å motivere henne til å gå på do?

Dette begynner å bli veldig betent både for henne og oss, jeg vet verken inn eller ut lenger. Har prøvd med både trusler og belønning, men ingenting ser ut til å bite på henne. Hjelp!

Jeg dør nesten av nysgjerrighet etter å få vite hva som gikk gjennom hodene deres for ett år siden, da datteren deres var 2,5 år. Jeg spør ikke for å finne en grunn til å kritisere dere, men for å skjønne hvor den ideen kom fra - at ei jente på to og et halvt år burde kunne gjøre både smått og stort på familiens toalett. Er det helsestasjonen? Barnehagen? Eller deres egne ambisjoner?

Jeg skal nok komme tilbake med et helt konkret forslag til hva dere kan gjøre. La meg først problematisere hele tematikken (og en del tilsvarende som handler om søvn, spising og liknende).

Saken er at sultne barn gjerne vil spise, søvnige barn vil gjerne sove, og barn som har spist og sovet vil gjerne lette både blære og tarmsystem. Hvis og når de ikke gjør det, skyldes det nesten alltid ett eller flere destruktive elementer i forholdet mellom foreldre og barn. Det betyr ikke at det ikke finnes gjensidig kjærlighet eller god vilje på begge sider, men kan skyldes mange andre fenomener, som stort sett alle virker negativt inn på kjærlighetsrelasjoner mellom voksne også.

Forventninger er den største synderen i kjærlighetsrelasjoner, og helt spesielt når de får karakter av krav. «Man kan vel forvente at?...?». Problemet er at mine forventninger jo er mine. De er oppstått i mitt hode, og derfor er de mitt ansvar. Dette ansvaret tar vi ikke så ofte. I stedet gjør vi den andre parten i relasjonen ansvarlig for å leve opp til våre forventninger. Så kommer alle de negative følgene: Vi føler oss såret, skuffet, ikke elsket, sviktet, vi blir sinte og kranglete. Eller vi føler oss utilstrekkelige og mislykkete med all den inn- eller utadvendte aggresjon som følger av nettopp denne opplevelsen.

Mellom voksne kan vi sette ord på forventninger, og oppklare om den andre parten er innstilt på å leve opp til dem. Det kan vi ikke gjøre med små barn.

Utover forventninger er det som sagt mange andre fenomener som kan påvirke relasjonens kvalitet: stress, usikkerhet, prestasjonsangst, utilstrekkelighetsfølelse, selvopptatthet (utelukker empati), manglende nærvær (dårlig kontakt) og mange, mange andre.
Den ideelle dialogen mellom foreldre og for eksempel helsesøstre burde se omtrent sånn ut:

-  Når er det rimelig å forvente at et barn slutter med bleier og begynner å bruke potta eller toalettet?

-  Et eller annet sted mellom 2 ½ og 4 år, avhengig av hvordan hun trives og hvordan det går i familien.

-  Kan man ikke si det mer presist?

-  Jo, det kan man kanskje, men jeg gjør aldri det, fordi det altfor ofte får foreldre til å legge press på seg sjøl og på barnet. Det alene kan være nok til at barnets naturlige timing blir forstyrret.

Barnehager har kommet inn som en forstyrrende, destruktiv faktor i noen land de seinere år, fordi de ikke aksepterer avvik fra den vanlige, statistiske normen for avvenning av for eksempel bleier, smokk eller formiddagslur. Ikke fordi det er lurt for foreldre eller barn, men fordi det skal rasjonaliseres i arbeidsmengden slik at ressursene blir best utnyttet. I tillegg kommer foreldres ekstreme og destruktive ambisjoner om at barna dere skal være velfungerende.

Barna skal sitte, gå, snakke, si «ha det», sitte stille ved bordet, spise pent og så videre, lenge før de egentlig er klare for dette. Det handler stort sett om å ta vare på foreldrenes selvbilde, og ikke om barnas behov og utvikling. Dette skaper naturligvis også stor motstand hos barna, og skaper masse unødvendige konflikter, som i innlegget som er utgangspunktet for denne ukas spalte.

En kombinasjon av for store barnegrupper med for få voksne i institusjonene skaper kravet om «A4-barn». Foreldre lar seg mer eller mindre frivillig forføre eller presse til å levere varen. Samtidig vokser retorikken om anerkjennelse, respekt og omsorg for barns individualitet. Hvem har egentlig glede av dette dobbeltmoralske vanviddet?

Små barn mellom 0 og 5 år har egentlig ikke bruk for så mye oppdragelse. Derimot har de nytte av vennlig, empatisk og tålmodig veiledning av relativt tydelige voksne.

Når det gjelder overgangen fra bleie til do, starter det ofte rundt to og et halvt års alder, gjerne ved et bleiebytte, og på denne måten:

-  Du, når tror du at du slutter å bruke bleie?

-  Jeg vil ikke

-  Ok, det tenkte jeg nok. Jeg sier det bare fordi jeg begynner å synes at det er litt slitsomt med alle bleiene - så jeg skulle ønske du ville slutte snart.

-  Ja, men jeg vil ikke!

-  Greit, da skal du heller ikke det.

1 ½ måned seinere:

-  Slutter du snart med bleier, tror du?

-  Nei.

-  Ok. Jeg håper du snart bestemmer deg for det.

Denne lille dialogen kan eventuelt gjentas enda et par ganger med noen ukers mellomrom. En vakker dag sier barnet at «nå er det slutt». Rent strategisk er det smart å reagere med:

-  Oj, nå ble jeg glad. Men vet du hva - du må nok bruke bleie i dag og morgen også, fordi du og jeg må til byen og kjøpe potte og ekstra sete til doen vår. Du må være med og hjelpe til med å bestemme farge og sånt.

På byturen inviterer man barnet på sjokolade og kake - eller hva nå favorittene er - og sier.

-  Nå vil jeg kose meg, fordi jeg er så glad for at du vil slutte med bleier! Takk, vennen min!

Ingen ros, ingen kritikk, ingen løfter, ingen trusler...bare hjertelige, personlige utsagn og respons. «Her er jeg! Hvem er du?». Grunnsubstansen i all personlig kommunikasjon.

De følgende 2-4 månedene vil det skje en 8-10 «uhell», som man bare tar helt rolig og reagerer på med:

-  Ta det med ro. Det skal du ikke tenke på. Det tar tid å lære noe nytt. (Dette handler jo nemlig ikke bare om å bli renslig, det er en modell for hvordan barnet skal lære mange, mange andre ferdigheter i de kommende åra og hele resten av livet. Hvis denne modellen derfor blir preget av krav, angst, belønning, straff og liknende, har foreldrene ikke bare motarbeidet seg selv, men også barnets evne og lyst til å lære).

Det beste du kan gjøre overfor din datter er at du setter deg ned, med henne på fanget, ser henne direkte i øynene og sier omtrent følgende:

-  Du, nå har vi slåss så lenge om dette at jeg endelig har innsett at det var min feil fra begynnelsen. Jeg glemte at du utvikler deg i ditt eget tempo og ikke i mitt. Jeg er lei meg for dette, unnskyld! Bare fortell meg når du en dag er klar til å bæsje på do!

Hvis barnehagen presser deg, må du gi dem klar beskjed om at det er du som har forstyrret din datters utvikling på dette området. Derfor har det ingen hensikt at de gjentar feilen.•