Vi fulgte Jo Nesbø (51) på veien til å bli «the next big thing» i Amerika.

Tips oss 2400
Alene, ikke ensom: Jo Nesbø er som  Harry Hole, trives best alene.  Foto: Lars Myhren Holand

Alene, ikke ensom: Jo Nesbø er som Harry Hole, trives best alene. Foto: Lars Myhren Holand

Jo Nesbø

Født 29. mars 1960 i Oslo, men er oppvokst i Molde.

Utdannet siviløkonom og finansanalytiker, og har jobbet som aksjemekler og journalist, tillegg til å være vokalist og låtskriver i Di Derre og forfatter.

Som ung var målet å bli profesjonell fotballspiller i Tottenham Hotspur, men etter en tid på Molde fotballklubb røk korsbåndene i begge knærne, og fotballkarrieren var over.

Di Derre kom med sitt første album "Den Derre" 1993. Året etter kom braksuksessen "Jenter & sånn" som solgte i 190 000 eksemplarer. Det er etter hvert kommet 5 album med Di Derre. I tillegg kom Jo Nesbø med soloplata Karusellmusikk i 2001.

I 1997 debuterte han som forfatter med krimboka "Flaggermusmannen" med Harry Hole, til sammen er det nå utkommet 8 bøker med ham i hovedrollen. Bok nummer ni "Gjenferd" kommer nå i juni.

Den sjuende boka Snømannen fra 2007 solgte 190 000 eksemplarer i løpet av den første uka, til da den raskest solgte roman noensinne i Norge. I USA gikk den rett inn på tiendeplass på bestselgerlista da den kom ut i mai i år. Den til nå siste boka Panserhjerte hadde et opplag på 239 000.

I tillegg har han gitt ut boka Hodejegerne (2008), (ikke Harry Hole-bok), som er filmet med Aksel Hennie i hovedrollen, og premiereklar i august. Videre har han utgitt to barnebøker om Professor Proktor.

Jo Nesbø har mottatt masse priser for mange av bøkene, blant annet Rivertonprisen og Bokhandlerprisen, han har også mottatt utenlandske priser.

Han har også opprettet en Harry Hole-pris, der vinneren får donere bort penger til formål som bekjemper analfabetisme.

Jo Nesbø er Norges rikeste forfatter gjennom tidene.

Inntekt (2009): 8,3 milllioner kroner Formue(2009): 49,5 millioner kroner.
 Nesbøs enmannsforetak Skriveverkstedet hadde i 2009 verdier for totalt 44 millioner kroner.

Kilder: snl.no/wikipedia
Det vil komme en slutt. Harry Hole vil heller ikke stå opp igjen fra de døde.

Jo Nesbø
Jeg liker ikke å komme for tidlig. Da må jeg snakke med folk som er betalt for å snakke med meg.
Jo Nesbø
I veggen: Her er de ikke interessert i lansering i New York, bare om du klarer klatreruta Heksejakten, sier Jo Nesbø. Foto: Lars Myhren Holand.

I veggen: Her er de ikke interessert i lansering i New York, bare om du klarer klatreruta Heksejakten, sier Jo Nesbø. Foto: Lars Myhren Holand.

Pusset og klar: Jo Nesbø skal promoteres i Amerika.  The next Stieg Larsson blir han kalt. Foto: Lars Myhren Holand

Pusset og klar: Jo Nesbø skal promoteres i Amerika. "The next Stieg Larsson" blir han kalt. Foto: Lars Myhren Holand

Hitman: Jo Nesbø er blitt en bestselger i USA med boka The Snowman. Multitalentet som før gjorde karriere med bittersøt melankoli, er nå blitt enorm på blodskvettende krim. Foto: Lars Myhren Holand

Hitman: Jo Nesbø er blitt en bestselger i USA med boka "The Snowman". Multitalentet som før gjorde karriere med bittersøt melankoli, er nå blitt enorm på blodskvettende krim. Foto: Lars Myhren Holand

- FAEN, FAEN, sier Jo Nesbø. - Passet mitt!

Det er borte.

- Jeg hadde det! Det er ikke mulig.

Han vrenger lommene, åpner kofferten, ut med dressen som henger på en kleshenger, ut med genserne, ut med alt. Han tenker ikke klart lenger, går gjennom bevegelsene sine. Han har ei T-skjorte det står Psycho på. Han tenker at dette blir en helt forjævlig dag. Han merker det der han står midt i innsjekkingskøen. I Toronto, Canada, på vei sørover for å erobre New Yorks litteraturscene. Han mangler passet.

Det hjelper ikke at han er en bejublet krimforfatter, eller at han har løpt med okser i Pamplona og hoppet fra 25 meters bergvegger i Sør-Afrika og at han en kveld i 1978 avgjorde juniorcupfinalen med en heading vist på Sportsrevyen, eller at han debuterte på Moldes A-lag som 17-åring, at han ble offiser og fikk økonomiutdannelse, jobb som børsfondsmegler, ble popstjerne og sa kule ting som «våre største fans var gutter med data valgfag og høy gjennomsnittlig seksuell debutalder», det hjelper ikke at han solgte 195000 av førsteplata og toppet VG-lista og ble forfatter og fikk Rivertonprisen og Glassnøkkelen og ble oversatt til russisk og kinesisk og solgte 9 millioner bøker, og en dag i år kom Vanity Fair og fotograferte ham i bar overkropp, og så kom Washington Post og CNN, og et anerkjent litterært magasin skrev «uimotståelig avhengighetsskapende». Jo Nesbø hadde sågar funnet en Jo Nesbø-bok i jungelen i Thailand, og en i Manila, og han klatret røffe fjellvegger, og om bare en uke skal den niende boka om Harry Hole, politimannen som har gjort ham til mangemillionær, komme. På alle strender og sydenfly skal han være i sommer. Den røffe antihelten.

Og vi skulle være med når han de neste dagene skulle markedsføre tre bøker, i Boston, Toronto og New York, og han skulle røpe for oss at Harry Hole nærmer seg døden, og så skulle han videre og ta hele vestkysten, og han skulle snakke om to filmer han var aktuell med.

Men ingenting av dette hjalp nå.

- Mr Nesbø, lyder en stemme.

Han snur seg.

- Savner du dette?

Det er sjåføren som kommer løpende.

- Jeg fant det i baksetet på bilen min. Passet ditt?

- Herregud. Takk, takk, takk, svarer Nesbø.

I to minutter og 40 sekunder så denne dagen kullsvart ut. Men nå er det bare pur glede.

- Jeg merker at det drar seg til nå. På stemningen. At det nærmer seg USA.

To døgn tidligere.

- Jeg syns egentlig det er en grei dag å forlate landet på, sa Jo Nesbø idet han steg inn i bilen utenfor huset sitt i Gjørstadsgata, Majorstua.

Det var 17. mai. Bilen vi satt i tok oss ned Hegdehaugsveien, ned Harry Holes gater, Jo Nesbøs gater, ut av byen, mot flyplassen.

Han sa ikke stort. Klokka var 06.20, og om tre timer ville byen hans forandre seg til et gledens monster.

- Kan du skru ned lyden på radioen?

Taxisjåføren svarer med å skru lyden opp.

- Jeg sa ned.

Han hadde grønn allværsjakke over den grå hettegenseren. Han skulle ti dager til USA og Canada for å gjøre seg enda større. Jo Nesbø satt der i baksetet, med solbrillene på. Han orket ikke å se på dokumentet med den heseblesende timeplanen.

- Jeg er litt blond. Led meg, sier jeg. Ta meg dit jeg skal.

Passkontrolløren ved mellomlandingen på Heathrow i London så på ham, kastet et blikk ned på passet igjen, før hun sa:

- Are you the famous writer?

- I think so, svarte Nesbø.

- Gud. Jeg tror jeg må rødme, sa hun.

Jo Nesbø smilte. Forbi sperringene, i en bokhandel, lå det en stabel bøker med klistremerker på: «Over 5 million books sold. The next Stieg Larsson».

Så dro han hetta på genseren over hodet, sank ned i sitt businessklasse-sete, og sovnet, på vei til Boston.

Han visste hvor bratt det kunne bli. Vi hadde klatret med ham noen dager før, på Hellerud i Oslo, i en fjellvegg der han tilbringer tid med kamerater som ikke er interessert i det han skriver.

- Her er de bare interessert i om du har klart klatreruta Heksejakten, ikke hvordan det går med lanseringen i New York. Men det er befriende, sa Nesbø.

Han lå snart limt til fjellsida.

- Frykten, sa han.

- Det er det med klatringa. Hodet er ikke interessert i å nå toppen. Du må overvinne naturlige instinkter, overstyre hjernen. Kontraintuitivt, sa Nesbø.

I tre kvarter jobbet han seg opp den korte toppen.

- Med en gang du har klart en rute, kommer det fra alle: Hva skal du gå nå? Det er alltid noe mer, noe vanskeligere.

Han manøvrerte seg til siden, nytt tak, smidig som en katt. Opp, opp, opp, i kampen mot veggen og sin egen hjerne.

Og det var da det skjedde. En spiss, stor steinbit kom dalende ned fra fjellsida, det var klatrevennen Erik oppe i veggen som utløste det, den fløy forbi like ved Nesbøs hode.

- Det der er skummelt. Det hadde ikke vært noe å få den i hodet.

Steinen hadde fart og form til å ta livet av et menneske.

Men akkurat nå sitter han i en svart Lincoln på vei gjennom Boston, USA. Framme ved en av byens bokhandlere, sier Jo:

- Faen, det er en halvtime til det starter. Jeg liker ikke å komme for tidlig. Da må jeg snakke med folk som er betalt for å snakke med meg. Skal vi gå en tur?

Jo flykter. Lutet rygg, gjennom regnet. Går oss nesten vill.

Men han rekker tilbake til Brookline Bookstore i tide, til det kuleste litteraturarrangementet i Boston. Eventmanageren Evan tar ordet:

- Jeg innså i dag at det er Norges constitution?s day, hvor de feirer uavhengigheten fra Sverige. Jeg fant ikke krumkake. Så i stedet...kjøpte jeg...

Han fisker opp noe.

- ...denne. Ja, en pose med Swedish Fish. Gummicandy. Som du kan bite hodet av.

Jo ler.

- He is the award winning author of the Harry Hole detective series. And the songwriter and singer of rock band Di Derre. He is here tonight to talk about his newest US release, «The Snowman». En neglebiter. Og om du begynner å lese i kveld, vær forberedt på å gå på jobb i morgen med vidåpne øyne, etter å ha slukt alt.

Boston klapper.

- Thanks, sier Jo.

- Dette er mitt første stopp på min USA-turné. Jeg har vært våken i 24 timer, så om stemmen min er sløret er det ikke fordi jeg har drukket. Vel, jeg har drukket, men det er ikke grunnen.

Boston ler. Boston liker ham.

- «The Snowman»... November i Oslo. En kvinne kommer hjem fra arbeid. På kjøkkenet står mannen og venter på henne. «For en nydelig snømann dere har laget», sier hun. «Vi har ikke bygd noen snømann», svarer mannen og sønnen. Det er noe feil. Snømannen, den er stor, den burde stå ut mot gata. Men den stirrer direkte mot huset med svarte øyne.

Stille i salen.

- Jeg vil ikke fortelle for mye. Les den om dere tør.

- Men jeg tenker..., sier en kvinne:

- Inntrykket av de skandinaviske landene er at de er fine å leve og bo i. Men du og Stieg Larsson gir et helt annet bilde. Er det et litterært redskap, eller er det et misforhold mellom virkelighet og fiksjon?

- Vel, det Oslo jeg beskriver er ikke det virkelige. Det er litt for mange seriemordere. Men det kunne blitt slik et år. Oslo var den fredelige landsbyen som tapte sin uskyld. For 15 år siden, da europeiske land åpnet grensene sine. Vi ble voldtatt av kriminelle syndikater, som tok over prostitusjon og narkotika. Det eneste vi fikk ha for oss selv var bankranene. Nordmenn er gode på ran. Men det er som i Boston, forstår jeg.

De ler.

En dame spør:

- Jeg har fulgt Harry lenge. I det siste har jeg sett en utvikling. Drar du deg bort fra krimfiksjonen og blir mer litterær?

- Jeg ser det ikke som en bevegelse. Jeg bruker krimromanen for å fortelle historier. Jeg har gjort dokumentar, musikaler, barnebøker. Men krim har noe ingen annen sjanger har. Dialogen med leseren. Du vet at leseren vet hva som vil skje. Det vil være et mord, jeg vil gjøre noe med høyrehånda, mens jeg gjør trikset med venstre. Om du er rutinert vil du følge venstrehånda. Så jeg gjør det med høyrehånda. Neste, sier Nesbø.

- Hvorfor vil så mange kvinner ligge med Harry?

- Eh, unnskyld, men sa du ligge med ham eller forelske seg i ham?

- Ligge med ham, svarer kvinnen.

- Han er en sårbar karakter. En loner. Kvinnene i romanene vil forandre ham. For noen år siden var det en kjent norsk sanger som sa hun ville ligge med Harry. Jeg måtte forklare henne at han var fiksjon.

En mann spør om boka «Rødstrupe», og om nordmenns involvering i krigen.

Jo Nesbø er stille i noen sekunder, nå blir det personlig. Han tar sats.

- Jeg vokste opp med en illusjon om at alle nordmenn sloss i motstandsbevegelsen. Etter hvert fant jeg ut at i de tidlige krigsåra var det omtrent like mange nordmenn som sloss med tyskerne på Østfronten, mot russerne. Og her kommer den personlige grunnen for meg til å skrive boka. Min far vokste opp i USA. New York. Da han kom tilbake, var han og foreldrene antikommunister, de tok det med fra USA. Han meldte seg som frontkjemper da han var 19 år, og hans motiv var å forsvare Norge mot kommunistene. Han førte ikke en kamp for Hitler, men mot Stalin. Historie må alltid forstås ut fra hva samtida trodde og visste, og i 1940 mente mange at de gamle demokratiene som England og Frankrike var svake, og mange mente at Europa måtte velge mellom de to sterke mennene; Stalin eller Hitler. Men da faren min fortalte dette da jeg var 15 år, sa han også at de to åra han fikk i fengsel etter krigen var en fair straff for å ha tatt så feil som det han tok. Nesten alle historiene fra skyttergravene i «Rødstrupe» er basert på det faren min fortalte fra da han lå der.  

Én spør om en konkret episode fra boka, om også det er farens.

- Ja. De sitter i skyttegravene, nyttårsaften, med ei flaske likør, hever flaska, sier «skål for Norge, la oss avslutte krigen, dra tilbake til et fritt Norge». Da blir fars kamerat skutt av en russisk snikskytter. Hodet hans eksploderer, blod og hjernemasse overalt. Fatterns jobb, i minus 30 grader, er å rengjøre våpenet sitt fra sin venns hjernemasse og blod. Det er en eksakt beskrivelse av min fars nyttårsaften.

To sekunders taushet.

- My jetlag is kicking in now, sier Jo litt seinere.

En kvinne ber ham lese på norsk. Bokhandleren i Boston er euforisk:

- Jeg har norske venner jeg vil introdusere deg for. Så du slipper å feire 17. mai alene.

- Takk, smiler Jo. - Men jeg er for sliten.

Vi flyr til Toronto, Canada, om morgenen. Der ligger de ei bok foran USA, det er lansering av «Panserhjerte», «The Leopard».

Vi blir hentet i en ny, pen bil. Dagen er pakket med radio- og tv-intervjuer. Lunsj med forlagstoppene. Meet and greet med bokhandlere. Rødvin. Jo drar sine historier. Han signerer, han poserer. Og så til Harbourfront, det store arrangementet på kvelden. Det er mens han står backstage at Jos svenske agent Niclas Salomonsson roper inn i telefonen:

- Jo! Dette er så sykt. Du må høre: Du er på 10. plass på The New York Times Bestseller?s List.

Nesbø rekker ikke å la det synke inn. Her og nå har han så mye annet. Han sier at han ikke liker å lese sine egne tekster på engelsk, at det lyder så knotete. Han øver. Hvisker ord for seg selv. Det kan være adrenalinet; han gjør spillopper for kamera, tar fram en hvit stokk og balanserer den på haka.

- Det meldes om noen hardbarka fans i lokalet, sier arrangøren.

Jos kanadiske publisher kysser ham lykke til.

- The final attraction of the evening: Musiker, økonom, forfatter. Please welcome Jo Nesbø.

Jo sier han vil lese fra første kapittel av «The Leopard», om kvinner funnet drept i Oslo, begge druknet i sitt eget blod og hvor stikksårene i ansiktene til de døde er blitt påført fra innsida av munnen.

- Jeg får ofte spørsmål om navnet Harry Hole, sier han til salen.

- Harry har jeg fra en fotballspiller, min barndomshelt. Hole var en politibetjent på min bestemors hjemsted. Når jeg og brødrene mine besøkte henne. sa hun alltid: «Om dere ikke er hjemme før ni, kommer Hole og tar dere». Og vet dere, sier Nesbø:

- For et par år siden var jeg på en tilstelning. En mann kom bort til meg. 80- 90 år. Han hadde kalde, stålblå øyne. Han rakte ut en gammel, senete hånd, så meg i øynene og sa: «Jeg er Hole.» Og min første tanke var: «Klokka er jo ikke ni ennå?».

Kanadierne ler. Så er det signering. Lang kø. Noen har stabler av bøker.

- Kan jeg filme deg til bloggen min? lurer en gutt.

To kvinner ber om et bilde, kniser, Jo smiler.

- Jeg elsker det du gjør, sier en eldre kvinne med spak røst.

Om kvelden, i lobbybaren. Jo tar en gin tonic.

Han forteller om sin fascinasjon for vold. At han ikke er interessert i sadisme, men i sadisten. Da han var liten, ble han av de eldre kameratene hjemme i Molde satt til å fortelle spøkelseshistorier.

- Jeg husker jeg ligger på ei hytte og det er helt mørkt i rommet. Den reddeste i rommet er meg. De kan høre hvor redd jeg er mens jeg forteller.

På skolen ba læreren Jo om å dempe seg, han hadde levert blodige voldsorgier som besvarelse på stiloppgaven «En fin dag».

- Det å fortelle historier... Det er det eneste jeg kan si jeg virkelig kan. Som jeg har urokkelig selvtillit på. Om jeg skal si noe annet pent, er jeg nokså modig, på den måten at jeg prøver på ting jeg ikke kan. Som klatring.

På vei til flyplassen i Toronto, dagen etter, gjennom den tjukke tåka:

- Jeg kan fortelle deg om to vendepunkter i livet mitt. Jeg hadde surfet gjennom ungdomstida. Jeg tenkte at om du ikke oppnår ting på purt talent, er det ikke vits i. Jeg skulket videregående, holdt på å stryke, jeg skulle jo bli profesjonell fotballspiller likevel. Inntil da hadde jeg hatet alt som smakte av jobb. Jeg var han ufordragelige spissen med pannebånd som aldri jobbet hjemover, men som kysset ballen da jeg scoret. Publikumsfrieren som var hatet av treneren. Jeg var han.

Så røk begge korsbåndene hans.

- Jeg oppdaget plutselig at alle dører ikke lenger sto åpne. Jeg satt i militæret, på en utpost i Finnmark, og tok opp matte. Det var første gang jeg satte meg et mål. Det forandret meg grunnleggende som person, den dype tilfredsstillelsen ved å sette meg et mål og jobbe hardt for å nå det. Men det er et vel så stort vendepunkt, sier Jo:

- Min far døde i 1994, 73 år gammel. Jeg var 34. Han hadde planer om å skrive bok da han ble pensjonist. Memoarene sine, fra da han vervet seg til den norske bataljonen i Leningrad. Han ble økonom. Var del av en arbeidergenerasjon, hvor jobben var det viktigste. Men han burde skrevet, han var en litterær mann. Han døde av kreft, akkurat pensjonert, da han endelig skulle gi seg tid til å skrive. Det lærte meg at det du vil gjøre i livet ikke kan utsettes.

Det var det han tenkte på i 1996.

- Jeg måtte gjøre drastiske ting. Jeg var sliten. Hadde turnert 180 dager i året med bandet, og jeg hadde full jobb i DnB som mekler. Jeg kjente jeg hadde skrevet meg tom av oppvekstroman-aktige Di Derre-låter. Jeg tenkte at jeg ikke kan bli 73 år og si . Jeg tok seks måneder fri. Satt på et hotellrom i Sydney og skrev krim. Det var det største kicket i mitt liv.

Den dagen han ble antatt med sin første roman, syklet han over Rådhusplassen og brølte av glede. Han hadde sagt opp jobben som opsjonsmekler uka før.

Jo Nesbø fylte 50 i fjor. Han myrder fortsatt over en lav sko i bøkene sine, men han har tenkt mer på den virkelige døden i det siste.

- Jeg spurte faren min da jeg var liten om hva som skjer når vi dør. Han hadde sett mye død i krigen.

Jo skjønte at han ikke hadde lyst til å svare, han hadde ikke svaret som passet en liten gutt, sa han. Men Jo presset på. «Jeg tror det blir svart, og så ingenting.»

- Det høres plausibelt ut, sier Nesbø.

- Faren min var en mann som i mindre grad hadde behov for trøst. Tanken på at vi skal dø er såpass uutholdelig at mange fyller den med et håp om et liv etter døden. Faren min tilbød svarte natta, jeg kjøper heller det. Men jeg tenker på at det ikke er lenger til jeg skal dø enn det er siden jeg var student. Livet er litt for kort. Rundt 150 år hadde vært mer rimelig.

Nylig satt han i et fly som stupte ned mot en forblåst landingsstripe i Finnmark. Flyet kom sidelengs inn mot rullebanen, og Jo tenkte: «Dette går ikke.»

- Ok, tenkte jeg. Jeg har fått en god deal. Greit. Skal jeg dø i dag, skal jeg ikke klage.

Men Jo Nesbø døde ikke. Han er her, i en Lincoln på vei til flyplassen i Toronto. Det er et bilde fra barndommen som treffer ham:

- Vi var på Frognerbadet, på svømmekurs. Jeg husker jeg gikk forbi barnebassenget, til det dype voksenbassenget. Jeg tenkte: Hvor vanskelig kan det være? Jeg tok løpefart og kastet meg uti. Jeg var seks år. Noen stupte uti, fisket meg opp fra bunnen. Men siden har jeg hatt mottoet: Hvor vanskelig kan det egentlig være? Det får meg vekselvis i trøbbel og sparer meg for mye bekymring.

Han tar likevel 47 sekunders betenkningstid på spørsmålet om han virkelig har noen drømmer igjen.

- Min datter på 11 år har reist mange ganger mer enn mine besteforeldre, oldeforeldre og tippoldeforeldre gjorde til sammen. Ting skjer så fort at livene våre blir løpende foran drømmene våre. Vi rekker ikke å drømme. Men jeg har fremdeles en drøm om å bli Norges beste klatrer. Det er mulig. Jo, nei...

I flyet på vei fra Toronto til New York: Han tar fram laptopen, skriver på noe. En ny barnebok, sier han.

- Universet til Harry er blitt mørkt. Jeg trenger å komme meg bort, trenge ut av det, gjøre noe lysere.

- Din mor Kirsten sa: «Han har operert på egen hånd det meste av livet».

- Ja. Jeg har alltid likt outsiderrollen. Den friheten som ligger der. Det gjelder også skrivinga. Det å skrive i team, jeg merker det er vanskelig. Jeg liker meg best alene.

- En venn av deg kaller deg «en moderne eremitt»?

- Harry og jeg har det til felles. Vi føler oss sterkere alene.

Over fjellkjeden Appalachene flyr vi, over Amerika, inn mot metropolen.

- Jeg husker som barn... Jeg hadde med venner hjem, men jeg syns alltid mine leker var mest interessante.

- Er det slik overfor kvinner også? Har du bindingsangst?

Han vrir seg i flysetet.

-Nei. Men jeg lider heller ikke av ensomhetsangsten som gjør at folk heller vil leve i kjipe relasjoner enn å dø ensomme. Som om det er noen annen måte å dø på. Men jeg trenger kvinner. Og venner og familie. Det må være en base. Men jeg liker å reise alene. Oppleve alene... Du utsetter deg selv for å reise på en annen måte. Å reise sammen er fint, gir et indre samhold, men det blir fort til at du ikke er til stede. Når jeg reiser alene er jeg prisgitt andre relasjoner. Det er muligheter som kommer underveis.

Men det med mitt forhold til kvinner... Jeg vil ikke si mer. Jeg blir spist opp om jeg utleverer den delen.

Han har en datter på 11 år. Selma. Han var samboer i seks år, moren til hans datter. Det er lenge siden nå. Han har ment at det har vært en dårlig deal å være kjæresten hans, «fordi han er drevet av tingene han har holdt på med, som egentlig er nokså introverte». Han har vært egoist, har han sagt. Han har fått ultimatumer fra kvinner: «Bruk mer tid på meg eller gå». Han har takket nei.

Samtalen tar Jo Nesbø tilbake til en kveld rundt år 2000:

- Jeg husker et releaseparty for en av de tidlige Harry Hole-bøkene. På Schrøder. Alle mine nærmeste var der. Det øyeblikket rommet alt for meg. Den kvelden, før det tok av for bøkene. Det er også trist ved det å bli eldre. Det blir aldri det samme igjen. Jeg vil aldri få det kicket

Og der oppe i flymaskinen skal Jo Nesbø servere ei bombe.

- Serien går mot slutten. Det gjør den. Det er fortellingen som bestemmer. Jeg vil ikke si hvordan det vil ende. Men det vil komme en slutt. Harry Hole vil heller ikke stå opp igjen fra de døde.

- Er det en lettelse også?

- NÅ, sier han.

- NÅ lander vi. Jeg har kanskje reist for mye når jeg begynner å kjenne på flyets bevegelser at det er touch-down om nøyaktig fem sekunder

Han snur seg til høyre, i retning vinduet. Vi er seks meter over New York City, og Jo Nesbø er i ferd med å ta livet av Harry Hole.

LaGuardia, Queens, New York. Flyet fyker bortetter rullebanen.

- Det jeg ville si er at...jeg har andre fortellinger jeg har lyst å fortelle. Nå styrtet vi jo ikke på denne flyturen. Men om vi hadde styrtet, håper jeg de hadde funnet laptopen min. Det er en del ting der.

Vi kjører inn til New York, byen faren bodde i til han var åtte.

- Jeg snakket med en kvinne, en kunstner. «Det er en fantastisk by å ha suksess i. Og helt jævlig å ikke få det til», sa hun.

Men det er de store nederlagene som lager fortellingene, sier Jo. Han sitter i den pene bilen og sier han en gang, som portrettintervjuer, spurte en av Norges største industribyggere om hva lykke er.

- «Å være født lett til sinns», svarte han meg. Det er de som takler motgang som ikke lar seg knekke. Og så har du de som har alt, men som ikke er født lett til sinns. Det han sa, fortalte meg så mye.

- Er du født lett til sinns?

- En blanding. Jeg tror først og fremst at jeg bare har hatt jævlig flaks. Det er ubegripelig at jeg ikke har driti meg mer ut. Popstjerne gir ut bok. Du ber om juling. Jeg har selv vært skeptisk til de privilegiene som følger med det å være kjent i Norge.

Under East River kjører vi.

- Jeg er en underholdningsforfatter. Jeg må huske på at ingenting av det jeg gjør, er viktig.

- Hva er viktig?

- At 70 prosent av befolkningen i Afghanistan ikke kan lese eller skrive. Hva hjelper det med frie valg, når du ikke er i stand til å orientere deg om kandidatene eller skaffe deg et bedre liv ved egen hjelp? Jeg kom til å se på kontoutskriften min for noen år siden, og tenkte: Jeg har ikke en livsstil som står i stil med beløpet på kontoen. Ok, det var en diskusjon der mellom gjerrig-Jo og ålreit-Jo, men jeg startet i alle fall Harry Hole-stiftelsen, øremerket analfabetisme i utviklingsland.

Stiftelsens kapital utgjør i dag 12 millioner kroner.

Molly Erman fra Knopf, Nesbøs forlagsgigant, venter på ham. Molly, som sier at hun, moren og faren hennes var så oppslukt av «Snømannen» at de satt sammen i 12 timer og leste uten å si et ord.

Hun får ham inn i bilen, nye intervjuer, nye møter, signeringer. I bilen snakker de om det bildet av Nesbø i Vanity Fair hvor han sitter i bar overkropp på terrassen sin.

- Mediene har ringt oss ned for å få kjøpe bildet, sier Molly.

- En britisk litteraturanmelder sier det hjelper at du ser bra ut, det vil gjøre deg mer salgbar.

- Ja vel? Bikker du 50 år, skjønner du at når noen ber deg kaste trøya, er det kanskje siste gangen folk ber om det.

De forteller om et drap på radioen idet vi kjører gjennom nedre Manhattan. «Police is chasing the killer», sier stemmen. Jo Nesbø ser gjennom vinduet, sier han liker de gamle skyskraperne.

- Jeg merket jeg var bakpå nå. Jeg måtte skjerpe meg, sier han etter det første radiointervjuet.

Vi stopper hos Sirius XM, Pia Lindstrøm, en nasjonal radiostjerne.

- Det er mye sex i denne boka. Hard tortur. Obsessive compulsive sex. Kommer dette fra deg selv, fra din bevissthet?

- I don?t know. Jeg får disse ideene tidlig på morgenen, ofte mellom 6 og 7, ler han.

- Jeg prøvde å lese boka om kvelden, men jeg klarte det ikke. You have a very scary mind! Du introduserer noen grusomme måter å drepe folk på. Men beskriv Harry Hole for oss?

- Han er høy. 1,94. Med personlige motsetninger. Romantisk, desillusjonert politimann. Han er blitt som dem han skal fakke. Mer interessert i jakten enn utbyttet.

- Denne Harry, han kaster telefonen i veggen, drikker, har brutal sex. Er dette typisk norsk?

- Nei, det er typisk Harry.

- This is Jo Nesbø, utannonserer radiodama seinere. - Han skiver rare, gode, disgusting romaner.

Vi drikker kaffe. Et kort stopp. Jo viser et mobilbilde av datteren som var med ham på jobb til filmfestivalen i Cannes sist uke.

- Se henne! I midten der, peker Jo.

- Hun er den nydeligste, sier Molly.

- Søren, jeg skulle aldri bli den faren som sitter og viser fram mobilbilder av datteren min.

Han ler av seg selv. Tusen mil hjemmefra. I bilen igjen, forbi Times Square nå, et vulgært uhyre. Ned Broadway.

- Jeg kjenner dette strøket. Gran Turismo. Bilspillet, sier Jo.

- Unni Wilhelmsen påsto hun var så jævlig god i GT. Jeg inviterte henne hjem for å spille. Gruset henne, gitt.

Nesbø smiler. Like ved Ground Zero. Mysterious Bookshop. En oase for krimelskere. Det er Jo Nesbø fra Romsdalen de snakker om nå.

Molly hvisker:

- Jeg kan ikke tro at han er 51. Han er en maskin, sier de på forlaget.

Finalen nå. På vei til et arrangement hos en av New Yorks største bokhandler, Barnes & Noble.

- Buzzen har gått. Alle snakker om det, sier Molly.

- Er det bare meg? Er det varmt i bilen? spør Jo. Han har ny skjorte med rosa skjær i, man blir aldri for gammel for rosa, sier han.

Inn fra Green Room kommer han.

- Jeg er så glad for nyheten om at jeg er inne på New York Times Bestsellers List.

Applaus.

- For meg personlig er det spesielt. Min far vokste opp her. Om min far hadde vært i live, ville han vært stolt. Jeg skulle ønske han var her.

Det køer opp til signering. En ung kvinne har kameraet klart. Og der er Tor Jonasson, Jo Nesbøs høyre hånd på PR, og ikke minst hans svenske agent Niclas Salomonsson. Niclas klemmer ham, inderlig. Han sier det tok tid før Nesbø ble vant til klemmene hans.

- Det er helt sjukt, Jo. Det er så jævla rett! Du er nummer 10 i USA!

Gudene skulle vite at det hadde vært en lang prosess.

I åtte år hadde Niclas Salomonsson trodd på Jo Nesbøs universelle appell. Salomonsson var videobutikk-innehaveren som ble en av de viktigste litteraturagentene i verden, og som ringte Nesbø helt til han til slutt ga etter. Det var han som forhandlet fram avtalen om tre bøker på det verdenskjente forlaget Harper Collins. Men Salomonsson mente at potensialet var så mye mer gigantisk enn det Harper Collins greide å få ut. Salomonsson så for seg Nesbø for de virkelig store amerikanske massene.

Jo hadde aldri forlatt noen i sitt profesjonelle liv. Men han stolte på Salomonssons vurderingsevner.

- Det var ikke katastrofe med Harper Collins, det tuslet og gikk. De la grunnarbeidet. Niclas og jeg var i New York på Edgar-prisen. Vi hadde fått tilbud fra Knopf samme dag, men den natta var vi fulle, glade og varme, vi skulle aldri forlate Harper Collins. Men våknet neste morgen edrue, kyniske og kalde - og meldte overgang til Knopf. Det er det eneste stedet i verden du kan gå til etter Harper Collins, sier Jo.

- Det var harde tak. Harper Collins var ikke happy. Det var dramatisk. Tøffe budrunder, sier han.

Men Salomonsson står der og vet at han gjorde rett.

- Knopf legger store penger i det. Jo er deres største satsing nå. Dette skjer med vår Jo. Alle vil være her. Og nå er vi her.

Der inne i Barnes & Nobles underetasje står den sist innlemmede i Nesbø-familien. Sylvie Rabineau, Hollywood-agenten.

- Interessen for «The Snowman», fra svære studioer og produsenter, er uvanlig stor. Bokas suksess har gitt prosjektet et fantastisk momentum, smiler hun.

Nesbø hadde lenge sagt nei til alt av filmhenvendelser. Ville heller ha tusen utgaver av Harry Hole i hodene til sine lesere. Men så ringte et engelsk produksjonsselskap:

- De visste at jeg hadde sagt nei, men de hadde visstnok fått et hint om filmsmaken min, og åpningslinja var: «Hei, vi er Working Title. Vi lagde ?Fargo?».

Sånn har det seg at Jo er executive producer for «The Snowman», han er blant annet med på å bestemme hvem som skal regissere filmen.

Inne i bokbutikken står også Paul Boggard, visepresident i forlaget Knopf.

- Harry Hole er en drøm av en antihelt. Amerikanere liker slike. Det er den perfekte sommerlektyren. Og så langt har vi truffet blink. Jeg må fortelle deg en ting, hvisker Boggard.

- Det er sensasjonelt, men jeg har fått tallene. Jo Nesbø selger flere bøker første uka enn Stieg Larsson gjorde.

Jo reiser til en middag med forleggeren sin, den levende legenden Sonny Mehta. Mehta har en aura fra en annen æra. Nesbø er starstruck. Av mannen som blant annet har hånd om alle presidentbiografiene. Men nå er det Nesbo for alle penga, som Mehta sier.

Jo og agenten rusler hjem i New York-kvelden:

- Faen, Niclas! sier Jo.

- Vi er inne på The New York Fucking Bestsellers List.

Jo Nesbø hadde ikke vært Jo Nesbø om han ikke i neste setning sier:

- Men det er ikke en fuckings sjel som bryr seg, er det?

Neste dag. Egg og bacon og frukt. Jo Nesbø sitter ved frokostbordet på hotellet. Han snakker om «Gjenferd», hans nye Hole-bok, som kommer ut i Norge neste uke.

- Settinga er Kvadraturen, Oslo. Forretningsstrøk. Blandingen av Norges Bank og prostituerte fra Nigeria. Svarte jenter kommer til Oslo av nød, og stiller seg foran murene til nasjonalbanken i verdens rikeste land. Og rundt dem hvite, desperate junkies. Det er et bilde på en by som på dagtid er velfungerende, på nattetid bestående av menneskene samfunnet ikke har greid å ta vare på.

I researchen sin til boka søkte Nesbø i det autentiske livet på gata, også blant organiserte kriminelle.

- Jeg gikk langt i researchen.

Han tenker seg om.

- Definitivt for langt.

- Hva mener du?

- Jeg ...nei, det kan jeg rett og slett ikke fortelle deg. 

- Men er det den siste Harry-boka? Virkelig?

- Jeg...vil ikke si så mye.

Nytt radiointervju i Central Park. På veien forteller Jo at han dro til stedet hvor faren vokste opp i fjor. Tok bilde av seg selv og huset.

- Er det slik å forstå at the end is coming for Harry? spør radiomannen.

- Han faller sammen bit for bit. Jeg driver på sett og vis med dekonstruksjonen av Harry Hole.

Utenfor Knopf. Hudson River er så fin her fra 21. etasje. Du kommer ikke stort høyere i bokverden. Jo signerer 350 bøker, gjør noen intervjuer til, og drar tilbake til Warwick Hotel. Rom 1819. Han pusser tennene. På nattbordet ligger det en bok og en fjernkontroll. Nyheten om at han er på 10. plass på boktoppen i USA når hjem. Telefonen ringer i ett. Vi foreviger ham på Avenue of the Americas.

- Popstjernetrikset når du poserer er å prøve å tenke: «Faen, så bra jeg ser ut». Så kan du realitetsorientere deg etterpå. Det er som med skriving. Du må tenke: «Faen, så bra jeg er». Du kan ikke la andre tanker slippe fram.

På kvelden: Agent Niclas sier ham noen sannhetens ord før middagen som er stelt i stand for ham.

- Gå rundt til hver og en av dem. Fra hun på salg til han på markedsføring, til alle jævla menneskene der inne. La dem få vite at de er viktige.

Jo nikker. Så går vi inn. På The Monkey Bar. Veggen er kledd med New York-stjerner. Forlagssjef Sonny Mehta smiler ikke i utide, sier folk, men han gjør det nå.

- Jo Nesbø er et funn. Det er han som har gjort arbeidet her.

Han legger ei hånd på skuldra til forfatteren. Jo rører ikke desserten, har gått over til vann nå.

- Det er fantastisk, det de har laget for meg. Men jeg skal fly i morgen, til Seattle. To dager til nå, og jeg kommer til å lengte hjem, sier han.

Jo Nesbø, sønnen til far sin, den moderne eremitten, en tidligere redd, ung mann, ingen typisk vinner, mannen fra småbruket på Kleive, mannen som skrev sanger som dem med sein seksuell debut likte, som dro fra Kaffistova i Molde og nå sto midt på Manhattan. Jo Nesbø. Gutten som sparket ballen mot veggene om somrene, en loner, som mente man svever i mørket, men lander på et vis. Han var stor nå.

Seks dager seinere. Det har vært et råkjør. Men nå sitter 1000 kvinner og venter på ham der inne. Oslo Konserthus. Han er hyret inn av en kvinnekonferanse. Men er noe i villrede:

- Hva er overskriften på denne kvinnekonferansen?

- Kvinner og menn og hverdagsliv, svarer bassisten Lars Jones, som skal spille med ham.

Nesbø ler.

- Og det skal vi snakke om? sier Nesbø.

- Men historiene dine, Jo. Historiene dine har alltid slått an. Og sangene, som kvinnene liker.

Nesbø lader opp, han synger ut i backstagerommet:

«ja han flyr når det blir for mye

trøbbel og jenter

... hun veit jeg har en livsvarig dom

som lyder: fri ... fri ... fri ...

... som kråka på taket»

Der inne i salen får han dem til å le, forteller om moren sin, den viktigste kvinnen i hans liv, om den gangen han skrev kjærlighetsbrev fra Hellas mens han egentlig satt på Otta, han synger en sang om «Håp», om å polere puppene til barndomskjæresten Britt utenpå genseren, han sier han kan rase gjennom sitt forhold til kvinner på noen minutter.

Linn Skåber, konferansieren, roper:

- Vi forlater ikke denne salen uten å ha fått «Jenter»! Reis dere! roper hun.

Tusen kvinner reiser seg for Jo Nesbø, og så synger han denne sangen om jenter og en litt sliten matador, før Skåber roper ut i salen:

- Jenter! Jeg har telefonnummeret hans. Om noen er interessert.

Men Jo Nesbø ler bare. Han tusler ut, setter seg på sykkelen og triller hjem til Majorstua alene.•

bok@dagbladet.no
I denne artikkelen