DENNE UKA BLE TO KVINNER kjent skyldige i å ha deltatt i overgrep og medvirkning til overgrep mot fire barn under 14 år sammen med to menn. Det var to foreldrepar som sto tiltalt for voldtekt og gjentatte overgrep. En tredje mann er tidligere dømt i saken.

I Norge er det svært sjelden at overgrep mot barn utført av kvinner kommer til overflaten. Saken i Alvdal er unik.

Overgrep utført av kvinner rapporteres nemlig ofte ikke og bagatelliseres når de gjør det, både av profesjonelle og vanlige folk. Mørketallene anslås å være store.

- Det finnes en del myter styrt av kollektive oppfatninger av at kvinner ikke passer inn i kategorien «seksuell overgriper», dette kan prege profesjonelle og andre og har ført til at man ikke har vært like bevisst dette problemet. Det er viktig med en bevisstgjøring slik at det blir enklere for offer å fortelle om overgrepet og bli trodd slik at man kan tilpasse behandling av offer og overgriper, sier Gunhild Nystad Haugland til Dagbladet, som etterlyser mer forskning på området.

NÅR KVINNER FORGRIPER seg på barn får det ofte større negative konsekvenser for offeret. Overgrepene ser ut til å ligne overgrep begått av m enn, de er ikke mildere, og kan i enkelte tilfeller se ut til å være mer voldelige, kommer det fram i en ny artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologforening, skrevet av forskerene Nystad Haugland, Ingrid Elisabeth Nygaard, Jone Solberg Vik og Torill Christine Lindstrøm ved Psykologisk fakultet ved Universitetet i Bergen.

Lenge har det eksistert forestillinger om at overgrep utført av kvinner ikke er så alvorlige, heter det i artikkelen med tittelen «Når kvinner begår seksuelle overgrep: Ingen penis — ingen skade?». En undersøkelse fra 2007 som omtales viste at kvinnelige overgripere i utvalget var mer voldelige enn de mannlige.

- Tidligere har man trodd at menn er mer voldelige, men overgrepets art ser ut til å ligne på overgrep begått av menn. Holdninger hos profesjonelle og ikke-profesjonelle er blitt undersøkt, og studier viser at de tenker seg at det er verre for offeret at overgriperen er en mann. Men nyere studier viser det motsatte. Det kan henge sammen med omsorgsrollen kvinnen tradisjonelt har hatt. Når overgriperen er en barnet er avhengig av og stoler på oppleves overgrepet som forvirrende og som et svik, den tryggeste blir utrygg, sier Gunhild Nystad Haugland.

Risikoen for traumatisering kan øke dersom overgriperen samtidig er assosiert med omsorg og beskyttelse. Barnets tillit til den kvinnelige omsorgspersonen gjør at opplevelsen av svik blir større.

KVINNELIGE OVERGRIPERE kan tilsynelatende fremstå som «normale» og overgrepene blir ikke oppdaget fordi kvinnen presenterer en fasade av moderlig omsorg som inkluderer fysisk kontakt. For menn gjelder tradisjonelt flere begrensninger for fysisk kontakt med barn, og menn blir lettere mistenkeliggjort.

- Det er vanskelig å se for seg og forstå at kvinner kan begå seksuelle overgrep mot barn, bildet av kvinnen som omsorgsperson har gjort at man har lett etter forklaringer i rus og psykiske lidelser, men det er ikke nødvendigvis slik. Tilsynelatende er det også «normale» kvinner som begår overgrep, sier Nystad Haugland.

Kjønnsstereotypier om at menn (og gutter) alltid bør nyte seksuell kontakt med en kvinne, kan ligge til grunn for at overgrep begått av kvinner mot gutter bagatelliseres. Også profesjonelle bagatelliserer konsekvensene av overgrep begått av kvinner.

Organisasjonen Kidscape rapporterer at 65 prosent av barna som fortalte om kvinnelige overgripere, ikke ble trodd første gang. Voksne ofre oppgir iblant mannlig overgriper når overgriperen faktisk var en kvinne, i frykt for å ikke bli trodd eller bli latterliggjort. Det er også vanskeligere å få tak i biologisk bevis, og derved bli trodd, når overgriperen er kvinne.

I den norske kriminalstatistikken fra 2009 var kun én av totalt 184 dømte seksualforbrytelser mot barn og unge begått av en kvinne. Dette står i kontrast til en norsk rapport fra sentre for seksuelle overgrep, rapporterte 10 prosent av brukerne at overgriperen var en kvinne.

I 2009 rapporterte britiske medier om en stor økning av overgrep mot barn utført av kvinner. Antall barn som ringte ChildLine og fortalte om at en kvinne forgrep seg på dem, var økt med 132 prosent de siste fire årene. Økningen i overgrep utført av menn som ble innrapporter var 27 prosent.

Gutter rapporterte om flere overgrep av kvinner (1722 saker) enn menn (1651 saker). Jenter rapporterte at menn i de fleste tilfeller sto bak overgrep mot dem (4972 saker mot 420).

DET ER VANSKELIG å finne fellestrekk for kvinnelige overgripere, de er en heterogen gruppe. Noen risikofaktorer har forskerne kommet fram til: Lav utdannelse, la sosioøkonomisk status, arbeidsledig, i en tradisjonell husmorrolle, har vært gravide i ung alder, selv ha vært utsatt for seksuelle overgrep som barn. Snittalderen varierer fra 26 til 34 år. Det er dokumentert overgrep i alle sosiale klasser, og det kan være at overgrep i lavstatusgrupper overrapporteres fordi disse gruppene oftere kommer i kontakt med hjelpeapparatet. Det er samtidig klart at de fleste som er blitt usatt for overgrep ikke selv blir overgripere.

21 kvinner som har opplevd misbruk utført av egen mor tilknyttet Støttesenter mot incest i Oslo, beskrev mor slik: ambivalent forhold
til menn, en oppfatning av at en datter er til for å dekke morens behov, følelsesmessig isolasjon og ingen nære venner. De kan ha hatt seksuell kontakt som den eneste kilden til emosjonell kontakt med omsorgspersoner.

Ofrene beskrev mor som selvrettferdig, selvmedlidende, kontrollerende, med forakt for svakhet, manglende evne til empati, og med en oppfatning av at kvinner/døtre selv er skyld i det de blir utsatt for.

MOTIVENE BAK OVERGREPENE er mange. En åpenbar forklaring er seksualdrift. Men noen forskere mener overgrepene er utslag av egne oppveksttraumer og psykiske problemer. Kvinnelige overgripere som selv har vært offer for seksuelle overgrep kan ha opplevd det som traumer som kan forstyrre normal utvikling. Mangel på tilfredsstillende voksenrelasjoner kan føre til rolleforvirring og forvrengte forventninger om at barn skal oppfylle voksnes behov. Derfor kan kvinnen dekke sine emosjonelle og seksuelle behov hos barn.

Forskerne tenker seg at kvinnens egne overgrepserfaringer kan påvirke hennes tolkning av barnets signaler og redusere evnen til å skille mellom barnets signaler og hennes egne motiver. Noen kvinnelige overgripere mistolker barns signaler og atferd i retning av at barn ønsker seksuell kontakt.

Mange kvinner synes å ha minimalisert betydningen av overgrep de selv har vært utsatt for. På samme måte minimaliserer de betydningen av overgrepene de selv begår, via det de tolker som aksept fra barnet. Overgrepshandlingene kan være ment som en del av den moderlige omsorgen, som følge av at seksuell kontakt kanskje var den eneste, eller viktigste, «omsorg» hun selv mottok som barn.

Kvinnen kan også se seg selv som en del av et gjensidig romantisk forhold med en ungdom.

FOR Å NÆRME SEG SITT OFFER utsetter kvinnelige overgripere eldre barn for «grooming», hvor overgriperen forsikrer seg
om medgjørlighet og hemmeligholdelse. Overgrepsrelasjonen kan bli slik at overgriperen ikke tillater barnet å løsrive seg fra henne. Barna blir manipulert til å oppføre seg på spesielle måter, og det at barna «går med på» overgrepshandlingene, blir tolket som seksuell lyst hos barnet. 

I en undersøkelse av kvinner som overgripere var kategorien «heterosexual nurturers» den mest vanlige, og forekom i 31 prosent av tilfellene, i 146 av 471 saker. Her står den kvinnelige overgriperen i en autoritets- og omsorgsrolle overfor barnet. Kvinnene avviste vanligvis at de begikk overgrep. Mange av kvinnene følte seg selv som offer og rettferdiggjorde handlingene sine.

Barnet kan representere kvinnen selv, hennes egen overgriper, hennes idealpartner eller en kombinasjon. Noen overfører negative følelser på barnet, ved å «ødelegge» barnet, ødelegger de sine egne destruktive følelser. Slike overgrep kan tolkes som forsøk på å kvitte seg med skyld og depresjon. Overgrepshandlingene gir en pause fra de negative følelsene, som vender tilbake euforien over overgrepet forsvinner. Den påfølgende skylden kan forsterke depresjonen, som igjen kan forsterke behovet for å flykte fra de negative følelsene via nye overgrep.

GRENSEN MELLOM OMSORG OG OVERGREP kan være diffus. Det kan være vanskelig å se for seg for forskere og lekfolk hvordan overgrepene foregår, siden kvinnen ikke har penis. Men de ligner altså på overgrep utført av menn.

Forskerne skiller mellom passive og aktive overgrep, fra å se på overgrep begått av andre, vite om at overgrep begås uten å rapportere, tilgjengeliggjøring av potensielle ofre, eksponering av sex til forførende atferd, ekshibisjonisme, ikke-aldersadekvat vask og stell, beføling av barnets genitaler, penetrering med fingre eller objekter, ritualistisk misbruk og gruppesex. Dette samsvarer med norske funn. I en norsk rapport fant forskerne penetrering, beføling, onani, oralsex, vasking, stelling og amming, blotting, verbal seksuell sjikane, kikking, å måtte se på at mor har sex, og å bli tvunget til å ha sex med hund.