KONSERT: Publikum fikk møte de fleste sider ved Patti Smith i Frognerbadet fredag kveld: Musikeren, poeten, vokalisten, gitaristen (noe begrenset, riktignok), scenepersonligheten, den sterke kvinnen, politikeren og agitatoren. Hun er litt som låten hun sang helt mot slutten av konserten, «Rock'n'Roll Nigger» - her i en meget lang og livevennlig versjon.
 

Punkdronning

Patti Smith (64) kalles rockens førstedame og dronninga av punk, men er mer strukturert enn det vi kjenner som punk. Desperasjonen ligger nok i bunnen, og uansett er hun den tenkende punker. Musikken kjæler mer enn den støyer, for å si det sånn. Men hun er så mye mer. Hun er i det hele tatt veldig mye, Patti Smith.

En konsert med henne balanserer av og til mellom sang og resitasjon, som i «My Blakean Year», men bare unntaksvis denne kvelden. Først og fremst er den et uttrykk for Smiths behov for å ville noe og utrette noe, hvor banalt det enn måtte være - enten det handler om å ta makta tilbake eller protestere mot multinasjonale selskaper.

Hun har lest seg opp på filosofihistorien også, og har fått med seg at Wittgenstein tilbrakte ei tid i Norge.

Hengivent publikum

Og Patti Smith blir satt pris på. Jeg har knapt sett et så hengivent publikum på Norwegian Wood som under hele denne konserten. 

Publikummerne reagerer på hennes minste lille vink, bokstavelig talt, og hun får flere ganger alle de ca 4000 som har trosset regnet til å vinke tilbake.

De er oppriktig glad i denne damen. Fordi hun er viktig. Patti Smith regnes som en av rockens mest innflytelsesrike kvinnelige artister, ikke minst når det gjelder å mikse rock og poesi — sånn vi kjenner det hos artister som Bob Dylan og Jim Morrison og ikke så mange andre.

Sjøl er hun et eneste stort smil der oppe, med to fletter på hver side og med og uten topplue. Hun sprer gode vibber fra hun kommer ut på scenen og til hun går av etter halvannen time - for så å komme tilbake og beklage at det dessverre er slutt. 

Happening

Ok, det tar litt tid før hun blir varm i trøya, det rusker litt i bandmaskineriet til å begynne med og mangeårig bandmedlem Lenny Kaye er en bedre gitarist enn sanger.

Men etter hvert utvikler konserten seg til en happening som når et klimaks når Kaye faller bakover etter det vi kan kalle en «sensuell dans» med Patti - og fortsetter å spille mens han kryper bortover scenegolvet på magen, med Patti over seg. Rock'n'roll!

Forkjølet

Sjøl beklager Patti at stemmen ikke er helt på topp på grunn av en forkjølelse. Men det hemmer henne ikke mye, der hun hopper rundt på scenen som en ungdom. Mot slutten kommer også storhiten «Because The Night», som hun skrev sammen med en kar fra New Jersey ved navn Bruce Springsteen.

Helt på tampen kler hun på seg el-gitaren og støyer som en ung punker også, så ringen er på mange måter sluttet. Det understrekes av aller siste låt, Smiths spesialversjon av Van Morrisons «Gloria» - som åpner albumdebuten «Horses» fra 1975.

Vi har sett en artist med en sjelden tilstedeværelse og autoritet og med et beundringsverdig tak på sitt publikum. De smilte også i kveld, og det var slett ikke fordi regnet endelig stanset.