Tidligere i år kom den kinesiske forfatteren Amy Chua ut med boka «Battle Hymn of the Tiger Mother».

I første del av boka beskrives en mor og hennes forhold til datteren sin. Datteren er et klassisk prosjektbarn, det vil si et barn hvis egen identitet og egne følelser systematisk undertrykkes til fordel for morens prosjekt, som i dette tilfelle går ut på å forme datteren til en verdensberømt pianist.

Prosjektets første fase er en suksess. Datteren debuterer i Carnegie Hall som 12-åring og kanskje har hun en lysende karriere foran seg på verdens musikkscener. Underveis i denne såkalte oppdragelsesprosess blir jenta utsatt for alt man kan forestille seg - og en del man ikke hadde forestilt seg - av tvang, straff og inndraging av goder. Selv kaller moren det for drilling, og bruker treningsmetoder man normalt utsetter nye rekrutter i den amerikanske (og andre lands) hær for. I de seinere år er det også blitt prøvd på såkalte atferdsvanskelige unge, uten stor suksess.

Boka, som kommer på norsk under navnet «Tigermorens kampsang» til høsten, kom ut omtrent samtidig i Tyskland, Italia og en rekke tidligere østeuropeiske land. Timer etter offentliggjøringen var e-postboksen min fylt opp med rundt 150 mailer fra medier og journalister, som alle ville ha en kommentar. Og dette er, som jeg seinere skal komme tilbake til, kanskje det mest interessante ved denne boka; at den i en spesiell grad har skapt medieoppmerksomhet og offentlig debatt.

Alle journalistene ville ha min mening om boka og denne amerikansk bosatte, kinesiske morens oppdragelsesmetode. De ble veldig skuffet da jeg insisterte på å lese boka først. Det har jeg gjort nå, og jeg må si at jeg synes det er en fremragende bok, skrevet av en fremragende mor. Jeg vil anbefale den til alle som interesserer seg for pedagogikk og oppdragelse. Den setter den hjemlige debatten både på spissen og i perspektiv.

La meg først

fortelle Amy Chuas historie ferdig. Den er nemlig ikke først og fremst inspirert av suksessen med den eldste datteren, men derimot av lillesøsterens reaksjon, da hun ble utsatt for det samme. For det ble hun nemlig, og hun sa tidlig fra hva hun mente om det. Dette er et helt klassisk mønster, der den førstefødte stort sett samarbeider om hva som helst foreldrene finner på. Barn nummer to er ikke fullt så lett å manipulere og å samarbeide med, eller speilvende som jeg pleier å kalle det. Moren står derfor konfrontert overfor et valg: Enten må hun reagere på klassisk kinesisk vis og avvise sin yngste datter med: «Da er du ikke lengre min datter» eller hun må reflektere og tenke seg om. Hun valgte heldigvis det siste og kom til den konklusjonen at det ikke finnes oppdragelsesmetoder som egner seg for alle barn.

Derfor anbefaler jeg boka til høyre og venstre, og derfor har Amy Chua min fulle respekt. Hun gjorde det hun virkelig trodde var riktig og viktig med sin første datter, og investerte mengder av timer hver dag på prosjektet. Denne datteren er som de fleste vidunderbarn ikke bare en suksess, hun er også lykkelig over å ha gjort sin mamma glad og stolt. Vi vet av erfaring at hun seinere kan komme til å betale en høy pris, og at hennes og morens forhold vil bli satt på alvorlige prøver, men det er jo ikke enestående.

Etterpå var Chua i stand til at ta reaksjonene fra sin andre datter på alvor, og å korrigere sin egen tenkemåte og atferd som forelder. Mer kan man ikke forlange av noen foreldre, etter min mening. Hun gjorde det hun gjorde og nedverdiger seg ikke med å gi barna skylda for egen atferd og metode, som så mange andre foreldre gjør.

Vil jeg anbefale foreldre å kopiere Chuas oppdragelse av sin førstefødte? Nei, ikke under noen omstendighet!

Etter min mening ville hennes atferd bli betraktet ikke bare som brutal, men også som ren omsorgssvikt og mishandling i vår nordiske kultur.

Utenfor de nordiske landene har boka gitt inspirasjon til de massive nykonservative strømninger, som ikke bare behersker skoledebatten, men også den private barneoppdragelse. Som ekstra støtte for dette, vant Shanghai denne gang internasjonale skolepolitikeres innbyrdes prestisjekappløp om topplasseringene i PISAs skoleundersøkelse. Bakgrunnen er den samme som for Chuas suksess: Massiv drilling av elevene i et samfunn, der flertallet av foreldre har det så travelt med å bli rike at barna overlates til besteforeldrene. De savner selvfølgelig sine foreldre mesteparten av tiden. Når disse ringer eller kommer på besøk, spør de stort sett bare om hvordan det går på skolen. Hvor flink er du? Hvilket nummer er du i klassen? Og liknende. Ikke rart at barna satser alt på å se stolte smil i foreldrenes ansikter, og ikke underlig at Shanghai har en av verdens høyeste selvmordstall blant skolebarn.

Det triste ved de gamle menns frustrasjoner over at kvinner og barn ikke lenger er lydige lenger, ikke holder munn og gjør det som blir sagt, er at de kaster bort vår tid og penger med sine våte drømmer om at mennesket kan utvikle seg baklengs. De fastholder en filosofi fra det tidlige industrisamfunnet, hvor hensynsløs brutalitet var nødvendig for å få unge og voksne til å avfinne seg med helt uanstendige arbeidsvilkår. Foreldrene var nødt til å være sikre på at barna ble kuet i en så tidlig alder som mulig, sånn at de uten protester ville tilpasse seg og dermed bli i stand til å tjene penger.

Barneoppdragelsens (uoffisielle) historie har de siste 50 åra vært dominert av voksne som helst vil ha de samme lydige, stille og enkle barna som tidligere generasjoner. De ville bare gjerne oppnå det med midler som var mer menneskelige, demokratiske og ikke-voldelige. Noe tilsvarende gjelder for skolen. Jeg har ofte spurt meg selv hvorfor, og fikk kanskje en del av svaret i en fjernsynsdebatt jeg nylig deltok i. Her ble det klart at selv begavede professorer i pedagogikk rett og slett ikke tror at det er mulig å utvikle relasjoner til barn og unge, der både trivsel og prestasjon er mulig, eller der både individ og fellesskap utvikler seg på et sunt vis.

På samme måte har det vist seg å være vanskelig for mange foreldre å droppe lysten på makt. Enten fordi den sitter dypt i sjelen eller fordi det synes å være den logiske vei ut av maktesløsheten. Vi vil ikke kopiere den kinesiske mor eller skolesystemet i Shanghai, men er vi likevel litt misunnelige? Hvis det er tilfelle, bremser vi en utviklingsprosess som kan føre fram til et reelt alternativ, og ikke bare en pendel mellom gammeldagse tenkemåter som autoritær og «det som skjer, det skjer».

I øyeblikket er barn og unge sakte, men sikkert på vei til å bli samfunnets fiendebilde. Jeg har nettopp opplevd de kroatiske studentenes utgave av russefeiringen, og den mest populære T-skjorta hadde teksten: «I am your future! Are you scared?» Er du? Eller vil du være med på å bygge opp den gjensidige tilliten? Vi har bare øvd oss i ganske kort tid, men har allerede mange skoler og familier som beviser at det ikke bare er mulig, men også mye billigere.•