Ailo Gaup (32) har gitt opp motocrosslivet. Nå blir han undertøydesigner i stedet.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
AILO MIKKELSEN GAUP (32)
Yrke: Eks-freestyle motocrosskjører (FMX), to ganger verdensmester. Nå designer av eget klesmerke, «Ailo».
Sivil status: Kjæreste med Anne Rimmen. Aktuell: En halv million nordmenn så TV-dokumentaren «Stempelridderen», om Ailos oppvekst og liv som FMX-kjører. Var også i finalen i «Mesternes mester» på NRK.
Sivil status: Kjæreste med Anne Rimmen. Aktuell: En halv million nordmenn så TV-dokumentaren «Stempelridderen», om Ailos oppvekst og liv som FMX-kjører. Var også i finalen i «Mesternes mester» på NRK.
Populær: Joggere hilser gjerne på Ailo, selv om han ikke nådde helt til topps i "Mesternes Mester".
LÆRE FOR LIVET
1996: — Flyttet 200 mil hjemmefra for å begynne på Norges Toppidrettsgymnas i Bærum. Det var mange ting jeg måtte lære på den tiden.
2004: — Skulle ha tre eksamener på høyskolen og kjøre VM-finale samme uke. Men uka før fikk jeg hjernerystelse. Jeg vant VM, men plan B gikk i vasken.
2007: — Kjørte med åpent brudd i hånda under VM, og trodde jeg måtte stå over siste runde da jeg attpåtil fikk skulderen ut av ledd. Dro på byen med noen venner, men klokka tre på natta ombestemte jeg meg. Dagen etter teipet jeg opp hånda, skulderen og ankelen, og vant konkurransen og hele mesterskapet.
2004: — Skulle ha tre eksamener på høyskolen og kjøre VM-finale samme uke. Men uka før fikk jeg hjernerystelse. Jeg vant VM, men plan B gikk i vasken.
2007: — Kjørte med åpent brudd i hånda under VM, og trodde jeg måtte stå over siste runde da jeg attpåtil fikk skulderen ut av ledd. Dro på byen med noen venner, men klokka tre på natta ombestemte jeg meg. Dagen etter teipet jeg opp hånda, skulderen og ankelen, og vant konkurransen og hele mesterskapet.
- Vet du hva, jeg begynte å svette. Jeg klarte ikke å se den.
Det var i beste sendetid, en lørdag kveld i slutten av mai at NRK viste «Stempelridderen», en TV-dokumentar om Ailo Gaups liv fram til i dag.
Vi så Ailo som liten hjemme i Kautokeino, vi så en tiåring som kjørte motorsykkel, vi så Ailo vinne VM, kjøre baklengs salto og utføre de villeste triks. Og vi så moren som ble mer og mer nervøs. En halv million nordmenn så sendinga.
Ailo var ikke en av dem.
- Jeg så en teaser for den noen dager før. Da ble jeg helt klam i kroppen. Det ser mer cowboy ut enn det egentlig er.
Jeg skal vel se den en gang, men jeg vet ikke når.
- Du har kanskje fått med deg begeistringen i etterkant?
- Ja. Det er hyggelig det. Men det gjør det bare verre.
REGNET HAR HØLJET ned over Oslo denne formiddagen. Men lufta er dirrende varm, og du kan nesten se regndråpene tørke opp på asfalten. I hvit bestefarstrøye og mørkeblå shorts kommer Ailo oss i møte, uanstrengt og ledig i gangen - noe som er merkelig med tanke på alle beina i kroppen han har brukket, 35 i alt. Det inkluderer en ødelagt skulder, en knust håndflate og en enda mer ødelagt ankel. I tillegg til brukne tenner, en punktert lunge og skader på nyre og milt. Som sagt, lista er lang.
- Kroppen er ikke så verst nå. Jeg vil aldri bli 100 prosent igjen, men jeg fungerer greit. Ankelen er det største problemet. Og på grunn av brystet må jeg av og til stoppe midt i et utpust, puste ut og prøve igjen, sier han.
Han ser nesten ut som en tegneseriefigur med alle arrene over hele kroppen, fra ankelleddet og opp til arm, bryst og skuldrer. Her trengs ingen tatoveringer, Ailo er merket for livet på sitt eget vis.
- Jeg har alltid vært klar over farene ved å drive med motocross. Jeg har ikke vært en adrenalinjunkie som skal teste grenser, men sporten er risikabel. Når du først bommer i lufta, blir det stygt.
Men seint på høsten for to år siden var denne delen av livet over. Han kjører litt tradisjonell motocross ennå, men profflivet er slutt. Den internasjonale karrieren er forbi. Hjelm, kjøredress og motorsykkel er erstattet med tegnebrett, blyant og dokumentmappe.
- Jeg har begynt litt med klær, sier han forsiktig.
Ailo er ikke en person som bruser med fjærene. Han har vunnet VM, en rekke idrettspriser og funnet opp triks som fremdeles har legendestatus, men han gjør aldri seg selv stor - heller motsatt. Og da vi tar bilder av ham ved bordet, blir han rett og slett sjenert. Selv om han er avbildet hundrevis av ganger før.
Men tilbake til klærne:
- Ideen ble født da jeg for noen år sida fikk tilbud om å låne navnet mitt til noen klær. Men jeg takket nei.
I stedet ville han produsere sitt eget klesmerke, som nå er hans nye hovedbeskjeftigelse. «Ailo», superundertøy for menn og kvinner, finnes allerede i flere butikker, blant annet i Hemsedal, Trysil og Alta. Ett plagg har fått tittelen «Underflip Air», etter trikset han fant opp i 2004 - et triks det snakkes om i det internasjonale FMX-miljøet fremdeles.
- Jeg sitter og tegner klær nå. Det er mye morsommere enn å selge dem.
- Er det vanskelig å komme etter Kari Traa, Vegard Ulvang og andre utøvere på dette?
- Ja, de er jo godt etablerte. Men jeg håper klærne mine blir oppfattet annerledes.
Servitøren kommer med salaten og Ailo rydder plass på bordet.
- Det er ikke bare utseendet som er viktig. Jeg jobber med hele prosessen fra idé til tegninger, til materiale og passform. Og design av «labels» og utstilling i butikker.
- Håper du på en ny karriere med dette?
- Jeg håper jeg snart ser noen på Elixia med klærne. Det hadde vært kult.
HAN HAR ALLTID vært en drømmer. Og jaget etter dem. Som femåring kom han over et puslespill med motorsykkelmotiv, og drømmen om motocross var sådd. Han fisket og solgte fangsten til naboer. Han malte hus og fikk noen kroner. Sparepengene la han på bøssa, og da han hadde spart 6000 kroner, ti år gammel, kjøpte han en brukt, hvit 80-kubikk Yamaha. Selv om den eksploderte etter bare tre kjøreturer, hadde lidenskapen festet seg: Han skulle bli motocrosskjører.
- Andre drev mest med fotball og ski og sånt som samlet folk, jeg dyrket sporten min alene. Og det syntes jeg var helt fint.
- Du trives godt i eget selskap?
- Jeg kan gå i ukevis uten å treffe folk - hvis jeg ikke må. Jeg har aldri hatt den egenskapen å kunne kjede meg.
Han vokste opp i et tospråklig hjem, og snakker fremdeles både norsk og samisk. Overalt i hjemmet var det bøker, fra gulv til tak. Moren, Laila Stien, er forfatter, og faren, Mikkel, har vært redaktør. En liten stund bodde det en liten forfatter i Ailo også.
- Jeg likte å lese og skrive. På skolen syntes jeg det å skrive var aller morsomt. Men drømmen om motocross lå et hav foran, sier han.
16 år gammel dro han til Oslo for å begynne på toppidrettsgymnas. Resten er, som de sier, historie. To VM-gull, seks NM-gull og to verdenscuptitler, årets motorsportsutøver i 2003 og 2007, vinner av åpen klasse på Idrettsgallaen 2008. Nå er motocrosslivet over. Høydepunktene er mange. Og når vi spør Ailo om hva han selv husker best, svarer han:
- Første gang jeg fikk lov til å kjøre motorsykkel, og faren min og jeg reiste til en bane
for å kjøre i flomlys. Det var om høsten, og i flomlyset var det den fine stemningen, med magiske skygger over banen.
Han tenker seg tilbake.
- Den kvelden glemmer jeg aldri.
DET HAN DERIMOT gjerne glemmer, er alle flyturene til konkurranser i utlandet. Svettetoktene, pulsen på 180, nervene. Nistirringa i setet foran. Ikke se ut av vinduet. Han kunne klart seg godt uten disse reaksjonene, men sånn er det å ha flyskrekk.
- Det var ille, og jeg fløy stort sett hver helg. Selv om alle flyturene var vellykkete, ble jeg aldri kurert.
- Så hvis kjæresten din foreslår jeg en ferie til Toscana, så sier du nei takk?
- Ja. Da forslår jeg heller en kjøretur til Kongsberg.
Kjæresten, ja. Anne Rimmen (28), NRKs sportsreporter. Som han ble sammen med etter et intervju (en god stund etter, presiserer Ailo). Nå har de vært sammen i snart tre år, men er bare halvveis samboere.
- Jeg bor litt på Kongsberg og litt i leiligheten hennes på Majorstua. Hun holder på å selge den nå, sier han, litt brydd. Han har spist opp salaten og tømt vannglasset. Han legger en snus under leppa.
- På tide å fri snart, kanskje?
Han smiler.
- Du, det har jeg ikke tenkt så mye på. Det er jo de som gifter seg flere ganger.
- Mener du at hun bare er din første ekskone?
- He-he, nei. Jeg mener at det ikke haster med å gifte seg.
ROMJULA 2007: Ailo lader opp til VM og kjører ut i skogen, helt alene. På slutten av økta skal han gjøre et siste hopp. Han merker at han er sliten, og i lufta skjønner han at han er på etterskudd. Dette vil ikke gå, her gjelder det å lande uten å slå seg helt fordervet. Han slår skuldra - igjen - og skader beina. En kort stund klarer han ikke å røre seg, ligger urørlig på bakken der uti skogen, midt på vinteren. Ikke et hus i nærheten, ikke et menneske å se.
- Jeg klarte etter hvert å komme meg opp på sykkelen og kjøre med en arm bort til bilen. Der lot jeg sykkelen bare ligge igjen, men så hadde bilen frosset i firehjulstrekk lavgir. Da jeg endelig kom meg av gårde gikk det i 20 kilometer i timen alle seks milene til sykehuset.
- Du kunne ikke gjøre som Mel Gibson i «Dødelig våpen», dra skuldra på plass selv?
- Jeg har sett den filmen, og har prøvd det. Men du trenger hjelp for å spre skuldra. Du klarer det ikke alene.
Med hjelp fra en fremmed klarte han det én gang, midt i trafikken i Ibsentunnelen i Oslo. Ailo satt i bilen da føreren foran ham stanset og sperret veien. Ailo tutet, men fyren foran sperret bare enda mer. Da heiv Ailo kaffekoppen i bakruta. Og fikk skuldra ut av ledd.
- Måtte du be føreren foran om hjelp?
- Nei, heldigvis kjørte han. Jeg spurte bilføreren bak meg, en mann i 40-50-åra. Vi sto midt i tunnelen, han klatret opp på planet på pickupen og dro meg i armen, mens jeg sto nede og trykket armhulen mot kanten på planet. Det var midt i rushtida, og folk sto bak og tuta. Plutselig var det jeg som lagde kork.
- Du har fått testet smerteterskelen din disse åra?
- Ja ... Den terskelen har forskjøvet seg etter hvert.
MOBILEN TIL AILO piper. Som den har gjort flere ganger under denne lunsjen. Nå skal han på Elixia og trene sammen med fotballreporter og «svoger» Morten Stokstad. I dag handler treninga mest om styrke, løping, sykling - og iblant litt asfaltracing med motorsykkel.
- Kunne du klart en underflip i dag?
- Nei ... Ikke i dag. Men gi meg to, tre dager, så skulle det gått. En gang hadde jeg et ni måneder langt skadeavbrekk. Det første jeg gjorde på trening igjen var å prøve en flip.
- Når våger du å se den TV-dokumentaren om deg selv?
- Tja. Jeg burde sett den før premieren, men nå er det for seint. Jeg vet ikke. I hvert fall ikke med det første.
sondag@dagbladet.no
Det var i beste sendetid, en lørdag kveld i slutten av mai at NRK viste «Stempelridderen», en TV-dokumentar om Ailo Gaups liv fram til i dag.
Vi så Ailo som liten hjemme i Kautokeino, vi så en tiåring som kjørte motorsykkel, vi så Ailo vinne VM, kjøre baklengs salto og utføre de villeste triks. Og vi så moren som ble mer og mer nervøs. En halv million nordmenn så sendinga.
Ailo var ikke en av dem.
- Jeg så en teaser for den noen dager før. Da ble jeg helt klam i kroppen. Det ser mer cowboy ut enn det egentlig er.
Jeg skal vel se den en gang, men jeg vet ikke når.
- Du har kanskje fått med deg begeistringen i etterkant?
- Ja. Det er hyggelig det. Men det gjør det bare verre.
REGNET HAR HØLJET ned over Oslo denne formiddagen. Men lufta er dirrende varm, og du kan nesten se regndråpene tørke opp på asfalten. I hvit bestefarstrøye og mørkeblå shorts kommer Ailo oss i møte, uanstrengt og ledig i gangen - noe som er merkelig med tanke på alle beina i kroppen han har brukket, 35 i alt. Det inkluderer en ødelagt skulder, en knust håndflate og en enda mer ødelagt ankel. I tillegg til brukne tenner, en punktert lunge og skader på nyre og milt. Som sagt, lista er lang.
- Kroppen er ikke så verst nå. Jeg vil aldri bli 100 prosent igjen, men jeg fungerer greit. Ankelen er det største problemet. Og på grunn av brystet må jeg av og til stoppe midt i et utpust, puste ut og prøve igjen, sier han.
Han ser nesten ut som en tegneseriefigur med alle arrene over hele kroppen, fra ankelleddet og opp til arm, bryst og skuldrer. Her trengs ingen tatoveringer, Ailo er merket for livet på sitt eget vis.
- Jeg har alltid vært klar over farene ved å drive med motocross. Jeg har ikke vært en adrenalinjunkie som skal teste grenser, men sporten er risikabel. Når du først bommer i lufta, blir det stygt.
Men seint på høsten for to år siden var denne delen av livet over. Han kjører litt tradisjonell motocross ennå, men profflivet er slutt. Den internasjonale karrieren er forbi. Hjelm, kjøredress og motorsykkel er erstattet med tegnebrett, blyant og dokumentmappe.
- Jeg har begynt litt med klær, sier han forsiktig.
Ailo er ikke en person som bruser med fjærene. Han har vunnet VM, en rekke idrettspriser og funnet opp triks som fremdeles har legendestatus, men han gjør aldri seg selv stor - heller motsatt. Og da vi tar bilder av ham ved bordet, blir han rett og slett sjenert. Selv om han er avbildet hundrevis av ganger før.
Men tilbake til klærne:
- Ideen ble født da jeg for noen år sida fikk tilbud om å låne navnet mitt til noen klær. Men jeg takket nei.
I stedet ville han produsere sitt eget klesmerke, som nå er hans nye hovedbeskjeftigelse. «Ailo», superundertøy for menn og kvinner, finnes allerede i flere butikker, blant annet i Hemsedal, Trysil og Alta. Ett plagg har fått tittelen «Underflip Air», etter trikset han fant opp i 2004 - et triks det snakkes om i det internasjonale FMX-miljøet fremdeles.
- Jeg sitter og tegner klær nå. Det er mye morsommere enn å selge dem.
- Er det vanskelig å komme etter Kari Traa, Vegard Ulvang og andre utøvere på dette?
- Ja, de er jo godt etablerte. Men jeg håper klærne mine blir oppfattet annerledes.
Servitøren kommer med salaten og Ailo rydder plass på bordet.
- Det er ikke bare utseendet som er viktig. Jeg jobber med hele prosessen fra idé til tegninger, til materiale og passform. Og design av «labels» og utstilling i butikker.
- Håper du på en ny karriere med dette?
- Jeg håper jeg snart ser noen på Elixia med klærne. Det hadde vært kult.
HAN HAR ALLTID vært en drømmer. Og jaget etter dem. Som femåring kom han over et puslespill med motorsykkelmotiv, og drømmen om motocross var sådd. Han fisket og solgte fangsten til naboer. Han malte hus og fikk noen kroner. Sparepengene la han på bøssa, og da han hadde spart 6000 kroner, ti år gammel, kjøpte han en brukt, hvit 80-kubikk Yamaha. Selv om den eksploderte etter bare tre kjøreturer, hadde lidenskapen festet seg: Han skulle bli motocrosskjører.
- Andre drev mest med fotball og ski og sånt som samlet folk, jeg dyrket sporten min alene. Og det syntes jeg var helt fint.
- Du trives godt i eget selskap?
- Jeg kan gå i ukevis uten å treffe folk - hvis jeg ikke må. Jeg har aldri hatt den egenskapen å kunne kjede meg.
Han vokste opp i et tospråklig hjem, og snakker fremdeles både norsk og samisk. Overalt i hjemmet var det bøker, fra gulv til tak. Moren, Laila Stien, er forfatter, og faren, Mikkel, har vært redaktør. En liten stund bodde det en liten forfatter i Ailo også.
- Jeg likte å lese og skrive. På skolen syntes jeg det å skrive var aller morsomt. Men drømmen om motocross lå et hav foran, sier han.
16 år gammel dro han til Oslo for å begynne på toppidrettsgymnas. Resten er, som de sier, historie. To VM-gull, seks NM-gull og to verdenscuptitler, årets motorsportsutøver i 2003 og 2007, vinner av åpen klasse på Idrettsgallaen 2008. Nå er motocrosslivet over. Høydepunktene er mange. Og når vi spør Ailo om hva han selv husker best, svarer han:
- Første gang jeg fikk lov til å kjøre motorsykkel, og faren min og jeg reiste til en bane
for å kjøre i flomlys. Det var om høsten, og i flomlyset var det den fine stemningen, med magiske skygger over banen.
Han tenker seg tilbake.
- Den kvelden glemmer jeg aldri.
DET HAN DERIMOT gjerne glemmer, er alle flyturene til konkurranser i utlandet. Svettetoktene, pulsen på 180, nervene. Nistirringa i setet foran. Ikke se ut av vinduet. Han kunne klart seg godt uten disse reaksjonene, men sånn er det å ha flyskrekk.
- Det var ille, og jeg fløy stort sett hver helg. Selv om alle flyturene var vellykkete, ble jeg aldri kurert.
- Så hvis kjæresten din foreslår jeg en ferie til Toscana, så sier du nei takk?
- Ja. Da forslår jeg heller en kjøretur til Kongsberg.
Kjæresten, ja. Anne Rimmen (28), NRKs sportsreporter. Som han ble sammen med etter et intervju (en god stund etter, presiserer Ailo). Nå har de vært sammen i snart tre år, men er bare halvveis samboere.
- Jeg bor litt på Kongsberg og litt i leiligheten hennes på Majorstua. Hun holder på å selge den nå, sier han, litt brydd. Han har spist opp salaten og tømt vannglasset. Han legger en snus under leppa.
- På tide å fri snart, kanskje?
Han smiler.
- Du, det har jeg ikke tenkt så mye på. Det er jo de som gifter seg flere ganger.
- Mener du at hun bare er din første ekskone?
- He-he, nei. Jeg mener at det ikke haster med å gifte seg.
ROMJULA 2007: Ailo lader opp til VM og kjører ut i skogen, helt alene. På slutten av økta skal han gjøre et siste hopp. Han merker at han er sliten, og i lufta skjønner han at han er på etterskudd. Dette vil ikke gå, her gjelder det å lande uten å slå seg helt fordervet. Han slår skuldra - igjen - og skader beina. En kort stund klarer han ikke å røre seg, ligger urørlig på bakken der uti skogen, midt på vinteren. Ikke et hus i nærheten, ikke et menneske å se.
- Jeg klarte etter hvert å komme meg opp på sykkelen og kjøre med en arm bort til bilen. Der lot jeg sykkelen bare ligge igjen, men så hadde bilen frosset i firehjulstrekk lavgir. Da jeg endelig kom meg av gårde gikk det i 20 kilometer i timen alle seks milene til sykehuset.
- Du kunne ikke gjøre som Mel Gibson i «Dødelig våpen», dra skuldra på plass selv?
- Jeg har sett den filmen, og har prøvd det. Men du trenger hjelp for å spre skuldra. Du klarer det ikke alene.
Med hjelp fra en fremmed klarte han det én gang, midt i trafikken i Ibsentunnelen i Oslo. Ailo satt i bilen da føreren foran ham stanset og sperret veien. Ailo tutet, men fyren foran sperret bare enda mer. Da heiv Ailo kaffekoppen i bakruta. Og fikk skuldra ut av ledd.
- Måtte du be føreren foran om hjelp?
- Nei, heldigvis kjørte han. Jeg spurte bilføreren bak meg, en mann i 40-50-åra. Vi sto midt i tunnelen, han klatret opp på planet på pickupen og dro meg i armen, mens jeg sto nede og trykket armhulen mot kanten på planet. Det var midt i rushtida, og folk sto bak og tuta. Plutselig var det jeg som lagde kork.
- Du har fått testet smerteterskelen din disse åra?
- Ja ... Den terskelen har forskjøvet seg etter hvert.
MOBILEN TIL AILO piper. Som den har gjort flere ganger under denne lunsjen. Nå skal han på Elixia og trene sammen med fotballreporter og «svoger» Morten Stokstad. I dag handler treninga mest om styrke, løping, sykling - og iblant litt asfaltracing med motorsykkel.
- Kunne du klart en underflip i dag?
- Nei ... Ikke i dag. Men gi meg to, tre dager, så skulle det gått. En gang hadde jeg et ni måneder langt skadeavbrekk. Det første jeg gjorde på trening igjen var å prøve en flip.
- Når våger du å se den TV-dokumentaren om deg selv?
- Tja. Jeg burde sett den før premieren, men nå er det for seint. Jeg vet ikke. I hvert fall ikke med det første.
sondag@dagbladet.no
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen