Vi passerer Carl Berner-krysset i Oslo som ser ut til å ha ambisjoner om å bli, eller kanskje allerede være en oase midt i all eksosen, men i stedet ser litt stusslig ut. De velvillig plantede vekstene likner mer på det kjente ugresset skvallerkål enn noe du vil ha i hagen din.

Urbanitetens bakside. Trafikkmaskin og grøntområde er muligens uforenlig, men det er viktig å prøve. En balkong kan være løsningen når behovet for naturopplevelser og luft melder seg, og t-baneturen til marka virker ufattelig lang.

Hilde Omberg er en av Oslos heldige innbyggere. Balkongeier.

Akkurat nå sitter Hun sitter smilende i solsteiken med sine relativt nyanskaffede, struttende planter rundt seg. En kopp te og en lettlest bok. Balkonglivet er i grunnen helt perfekt akkurat denne dagen.

Det er plutselig vanskelig å tenke seg at vi befinner oss rett i nærheten av det forhatte Carl Berner krysset. Hvis man konsentrerer seg, kan man nesten høre fuglekvitter. Den voldsomme trafikken er bare svak summing. Og for en utsikt! Ola Narr-toppen glitrer så grønt at den nesten ser manipulert ut. Soltørste urbanister ligger sporadisk strødd utover som lykkelige slakt. Det er ikke for trangt noe sted.

Oslos begynnende skyline og de øvrige bygningene er en ikke-påtrengende-påminnelse om at dette er en bybalkong. «Barkoden» kommer ikke til å ta fra Hilde utsikten. Hun ser fjorden uansett.

- Sommerlig og friskt, sier Hilde.

Det er sånn hun ønsker å ha det på sin balkong.

- Jeg vil ha farger her ute. Balkongen skal være et sted hvor det er lov til å leke seg litt. Interiøret jeg har inne er mindre fargerikt, der tør jeg ikke ta det helt ut.

Det man ikke tør å gjøre inne, kan man altså tillate seg ute. Det er også viktig for Hilde at balkongen er personlig innredet.

- Jeg må føle meg hjemme her. Jeg synes det er viktig at tingene jeg omgir meg med har en historie, sier Hilde.

Når Hilde sier historie, snakker hun om historie på et annet nivå enn loppemarked-historie. Det er ikke nok at tingene har levd et liv i et annet hjem. Tingene må ha affeksjonsverdi for Hilde personlig.

- Hun starter en peke og-forklare-seanse der vi får et innblikk i hvor betydningsfulle tingene er og hvorfor. Melkespannet er første gjenstand ut.

- Mormor jobbet som meierske, så det melkespannet der har faktisk hun brukt, forteller Hilde.

Verken melkespannet eller Hilde er fra Carl Berner opprinnelig. De stammer fra en gård i Lommedalen i Bærum. Der var gress, luft, lys og ro selvsagte ingredienser i hverdagen. Det faktumet gjør det ekstra viktig for Hilde å ha balkongen. Uten den ville hun fått abstinenser. Hun liker å hvile blikket i horisonten. Det blir hun rolig av.

- Jeg synes det er deilig at jeg slipper å gå opp og ned fem etasjer bare for å få litt luft, sier Hilde.

I et hjørne står det en trekasse med et stempel på: Lommedalen meieri. Også den stammer, med andre ord, fra mormor. Det samme gjelder aluminiumsbøtta med den grønne planten oppi.

- Eiendeler hadde større betydning for folk før. Bruk-og-kast-mentaliteten eksisterte ikke. Man kan selvsagt ikke ta vare på alt, men å bruke noen utvalgte gjenstander som fortsatt er i god stand, føles riktig. Det er i Lommedalen jeg har hentet både bordet og benken også, forklarer hun.

Hilde er spesielt fornøyd med bordet, som opprinnelig er et settbord.

- Jeg kjøpte disse stolene nye, men synes bordet som fulgte med var for massivt. På en så liten balkong som det her, må møblene være nette.

- Og lette å flytte på, legger hun til.

Det gjelder spesielt når det arrangeres festligheter i leiligheten. På det meste har det stått ni feststemte folk akkurat her. Da må noe av inventaret vike.

Men det er ikke bare mormor som har bidratt med møbler. Hildes mor har også donert en rekke småting. For eksempel en teboks med en slitt lapp det står melis på, dekorert med eksotiske tegninger fra et land langt borte. Muligens en gave fra en venn av oldemoren og oldefaren til Hilde. Han jobbet som kaptein og reiste stadig verden rundt.

- Og den lysestaken fant jeg i mammas gamle lekestue som vi rev i vår, forteller Hilde og peker.

- Det er vel en alv, eller kanskje en engel, litt greskinspirert, sier hun.

Det er definitivt ikke masseprodusert kitsch i hvert fall.

- Men jeg har kjøpt mye også, legger Hilde til.

Loppis, Indiska, Jysk og Ikea er representert på balkongen.

Hilde synes ikke alt skal matche. Hun liker å finne småting litt etter hvert. Hvis det er hennes stil og hun liker en ting, har hun tro på at det passer inn, uansett.

Teppet er for eksempel kjøpt helt uavhengig av putene. Hun lette lenge i interiørblader og på nettet, før hun endte opp med det turkise og hvite.

- Jeg synes de fleste var for dyre. Og kjedelige, rett og slett. Det var mye beige, sier hun.

Det var i påsken for to år siden at borettslaget fikk nye balkonger.

- Men vi fikk ikke lov til å gå ut på dem med en gang fordi sementen var for fersk. Det var helt forferdelig å se balkongen skinne i det perfekte været.

Det ble dingling med beina ut av vinduet. Men plutselig skjedde det, forløsningen, hun kunne sette føttene på den nystøpte sementen for første gang. Det var fantastisk.

Vi forlater Hilde lykkelig uvitende om at dagen etter blir en regnværsdag og kjører mot stedet hvor hun pleier å hvile blikket - horisonten. Forbi den folkelige operaen og oppussingsobjektet Bjørvika.

Målet vårt, hjemmet til familien Gunnarsson på Nordstrand, er også under oppussing.
Det er badet som står for tur nå, men vi har kommet for å snakke terrasse.

Vi beveger oss gjennom romantiske, lyse rom med store blomsteroppsatser, kuskinn og lysekroner. På kjøkkenveggen har noen malt ordene; champagne, merlot, cava og en rekke andre druenavn. Ved siden av plasma-TV-en står det en buddha på størrelse med en fullvoksen mann.

Og så er vi omsider ute. Utsikten er ubeskrivelig. Nesten litt for perfekt. Duggfriske jordbær med avskårne tupper, et krystallglass med biscotti og vinkjøler med en over middels dyr champagne, understreker inntrykket.

Vi befinner oss i Gladvoll terrasse. En voll hvor folk er glade i å henge på terrassen? Det kan man absolutt skjønne. På denne adressen har til og med bilene panoramautsikt. De står parkert i sin egen videoovervåkede blokk noen meter fra der menneskene bor.

- Jeg vil ha reker, sier en tynn stemme.

Det er Patrick, minstemann i søskenflokken på fire. De øvrige tre er også representert på terrassen.

Josephine vil ha jordbær. De skal snart få det som de vil, begge to. Markus slapper av i sola, og Maxemillian har funnet fram iPaden sin.

Det er duket for søndagsmiddag. Mor, Liv, bærer reker, gresk salat og brød til bordet. Far, Thomas, trekker opp champagnen.

- Søndagsmiddag er en tradisjon. Vi forsøker også å få til felles lunsj på lørdager, sier Thomas.

Han snakker litt svorsk. Flagget på veggen understreker mistanken. I tillegg til Melissa Horns «Lät du henne komme närmre» fra stereoen. Når familien stem? mer i med svensk allsang før maten inntas, er det helt tydelig. Thomas har svenske aner.

Det er viktig for familien å samles, men terrassen har også andre bruksområder. Noen ganger ligger Markus under et pledd på utesofaen og ser film på mac?en sin. Mor og far tilbringer lange formiddager med kaffekopp og avis her.

- Men de minste er ganske utålmodige. De er innom i ti minutter, så løper de ned i bakgården for å spille et ballspill eller noe, sier Thomas, som nå har beveget seg i retning grillen.

- Jeg synes alltid det er litt risikabelt å planlegge utefester. Det er jo så ustabilt vær i Norge. Når vi har fester her om sommeren starter de som regel inne. Men folk ender alltid opp her ute. Av en eller annen merkelig grunn, sier Liv med et lurt smil.

Det er jo egentlig ingen tvil om hvorfor de gjør det. Det er den perfekte terrasse, med den perfekte utsikt.

- Man blir så rolig av å se på havet, sier hun nå. Litt mer distansert. Drømmende.

Det er Liv som har stått for den interiørmessige utformingen og valget av planter til balkongen.

- Vi er glad i det maritime, sier Liv, og peker på Jean Paul-putene i sofaen. Uten tvil maritime.

Man skulle kanskje tro at det er upraktisk med hvite sofaputer med fire barn, men de har faktisk bare vasket dem én gang på fire år.

- De er impregnert på en måte, sier Thomas.

Når det gjelder plantene går det i hvitt og grønt. I tillegg til to lavendelplanter. Ett år prøvde de noe annet. Et fyrverkeri av farger, inspirert av en tur til Roma.

- Thomas er en fargerik person, så han ville bare prøve det ett år, for å se hvordan det var, men så fant vi ut at vi heller ville ha det «back to basic» igjen, sier Liv, og ser bort på ektemannen.

De har også prøvd seg på grønnsaksdyrking.

- Jeg hadde kål her et år også, men så kom det en mark og spiste opp alt sammen. Da ga jeg opp, forteller Liv.

Hun virker ikke preget av nederlaget. For det handler ikke om å gi opp. Det handler om å prioritere nytingen av balkonglivet.

BALKONGTRENDER

Mer kos, mindre vedlikehold.

— En av de viktigste balkongtrendene i år, er at vi satser på en mer «stueaktig» innredning. Vi investerer mer penger i møblementet. Det skal være komfortabelt, romslig og enkelt å vedlikeholde, sier
— Vi har blitt flinkere til å utnytte uterommene våre, og ute vil vi gjerne være gartnere. Det er ikke lenger nok med pene planter og blomster. Vi vil kunne spise dem også.
— Vi nordmenn har blitt stadig mer opptatt av økologi og lager gjerne bed hvor vi planter grønnsaker. Egenprodusert mat er hot nå, slår Schineller fast.
  Når det gjelder stiler og farger er det mye som er lov. Men stylisten trekker spesielt fram tre trender: Den naturlige med fokus på gjenbruk, drivved og bambus. Den romantiske med sine duse farger, hvitmalte møbler og sinkpotter. Og den lekne stilen med knæsje, rene farger.

ker@dagbladet.no