Albumnytt fra Pat Metheny, Freddie Hubbard og Craig Taborn.
PAT METHENY: Luksuriøs akustisk soloreise gjennom minneboka.
«What's It All About»
- Artist: Pat Metheny
- Plateselskap: Nonesuch/Warner
FREDDIE HUBBARD: «Nye» klubbopptak i toppklasse.
«Pinnacle»
- Artist: Freddie Hubbard
- Plateselskap: Resonance Rec./Musikklosen
CRAIG TABORN: Solopiano med velstrukturerte improvisasjoner.
«Avenging Angel»
- Artist: Craig Taborn
- Plateselskap: ECM/Musikkoperatørene
ALBUM: Med fjorårets musikkmekaniske vidunder, «Orchestrion» ga Pat Metheny (56) begrepet «soloalbum» en ny dimensjon. Med «What's It All About» - tittelen er hentet fra førstelinja i teksten til Burt Bacharach's superballade «Alfie», på mange måter dette albumets juvél - er han på mer tradisjonell grunn, alene hjemme med gitaren (som på 2003s «One Quiet Night»), melodifortellende, improviserende og rikt reharmoniserende i et knippe melodier som utgjør en viktig del av lydsporet til hans eget liv.
Vel å merke: Det handler utelukkende om andres melodier, for første gang på et Metheny-album.
LIKEVEL er det ikke snakk om coverversjoner. «The Sound of Silence» er eksempelvis mer enn dobbelt så lang som Simon & Garfunkels original, og verken versjonene av «The Girl from Ipanema», «Cherish» (noen som husker The Association fra 60-åras amerikanske Top 20-lister?), Carly Simons første hit, «That's the Way I've Always Heard It Should Be» eller Paul Williams/The Carpenters' «Rainy Days and Mondays», for å nevne noen, er avtrykk av originalene.
Snarere er originalene mer for utgangspunkter å regne, for de ti perlene i dette kjedet skinner i kraft av egen glans.
Dette er (akustisk) gitarspill i luksusklassen, på den varme, mørke barytongitaren, på stål- og nylonstrenger («Pipeline» og «And I Love Her») og på den 42-strengers Pikasso-gitaren som virkelig gjør «The Sound of Silence» til the sound of someting else.
Men først og sist er dette en kjærlighetserklæring til Melodien og Harmoniene i populærmusikken, erklært med en jazzmesters frie tilnærming og superinstrumentalistens teknikk, som ikke et sekund får stå i veien for musikken, men tjener den lojalt.
GJENNOM det meste av 1970-tallet og de første 80-åra var Keystone Korner i San Francisco en av verdens ledende jazzklubber. Store musikere sto stadig på scenen der, og på albumet «Pinnacle» er det trompetisten Freddie Hubbard (1938 - 2008) som «setter fyr» på den lille klubben noen kvelder i 1980.
Hubbard, som med sin enorme teknikk kunne spille ringer rundt omtrent alle andre i så vel følelsesladde ballader som i flerrende uptempo, men som likevel etterlot seg en svært ujevnt plateproduksjon, er på sitt beste i disse opptakene som nå blir kommersielt tilgjengelig for første gang.
Det betyr en trompeter/flygelhornist som går rett i strupen på låtene med en intensitet som aldri slipper taket, uansett hvor lange og blå eller korte og mange pr. sekund tonene er.
Fem Hubbard-komposisjoner, blant dem «First Light», Legrand-balladen «The Summer Knows» og Coltranes «Giant Steps» står på spillelista når Hubbard ildner medspillere som pianist Billy Childs, bassist Larry Klein og trombonist Phil Ranelin samt alternerende saksofonister og trommeslagere til dåd, og selv om lydproduksjonen naturlig nok ikke holder glitrende studiostandard, er «Pinnacle» et hardbop-dokument sterkt som noe.
Faktisk har det enkelte øyeblikk som gjør det fristende å gi dem rett som plasserer Freddie Hubbard aller øverst på trompettoppen, uten å glemme Miles Davis, Louis Armstrong, Dizzy Gillespie, Clifford Brown, Chet Baker, Wynton Marsalis eller resten av jazzens trompetadel.
DEN amerikanske pianisten/keyboardisten Craig Taborn (f. 1970), Minneapolis-oppvokst New York-modernist/avantgardist, er best kjent i Norge som bandmusiker hos bl a James Carter, Dave Douglas og Chris Potter.
Men han er også sin egen herre med egen diskografi, og ECM-debuterer nå med soloalbumet «Avenging Angel», 13 egne låter der det komponerte og improviserte er forent på subtilt vis.
Den teknisk finslipte Taborn slipper ikke helt taket i vanlig melodikk, men nekter seg verken rene klangforløp eller toneras på et album som på en og samme tid virker låter både spenstig og litt gammelmodig «ny musikk»-aktig, men uansett klinger fenomenalt i sin Lugano Studio RSI-produksjon.
Vel å merke: Det handler utelukkende om andres melodier, for første gang på et Metheny-album.
LIKEVEL er det ikke snakk om coverversjoner. «The Sound of Silence» er eksempelvis mer enn dobbelt så lang som Simon & Garfunkels original, og verken versjonene av «The Girl from Ipanema», «Cherish» (noen som husker The Association fra 60-åras amerikanske Top 20-lister?), Carly Simons første hit, «That's the Way I've Always Heard It Should Be» eller Paul Williams/The Carpenters' «Rainy Days and Mondays», for å nevne noen, er avtrykk av originalene.
Snarere er originalene mer for utgangspunkter å regne, for de ti perlene i dette kjedet skinner i kraft av egen glans.
Dette er (akustisk) gitarspill i luksusklassen, på den varme, mørke barytongitaren, på stål- og nylonstrenger («Pipeline» og «And I Love Her») og på den 42-strengers Pikasso-gitaren som virkelig gjør «The Sound of Silence» til the sound of someting else.
Men først og sist er dette en kjærlighetserklæring til Melodien og Harmoniene i populærmusikken, erklært med en jazzmesters frie tilnærming og superinstrumentalistens teknikk, som ikke et sekund får stå i veien for musikken, men tjener den lojalt.
GJENNOM det meste av 1970-tallet og de første 80-åra var Keystone Korner i San Francisco en av verdens ledende jazzklubber. Store musikere sto stadig på scenen der, og på albumet «Pinnacle» er det trompetisten Freddie Hubbard (1938 - 2008) som «setter fyr» på den lille klubben noen kvelder i 1980.
Hubbard, som med sin enorme teknikk kunne spille ringer rundt omtrent alle andre i så vel følelsesladde ballader som i flerrende uptempo, men som likevel etterlot seg en svært ujevnt plateproduksjon, er på sitt beste i disse opptakene som nå blir kommersielt tilgjengelig for første gang.
Det betyr en trompeter/flygelhornist som går rett i strupen på låtene med en intensitet som aldri slipper taket, uansett hvor lange og blå eller korte og mange pr. sekund tonene er.
Fem Hubbard-komposisjoner, blant dem «First Light», Legrand-balladen «The Summer Knows» og Coltranes «Giant Steps» står på spillelista når Hubbard ildner medspillere som pianist Billy Childs, bassist Larry Klein og trombonist Phil Ranelin samt alternerende saksofonister og trommeslagere til dåd, og selv om lydproduksjonen naturlig nok ikke holder glitrende studiostandard, er «Pinnacle» et hardbop-dokument sterkt som noe.
Faktisk har det enkelte øyeblikk som gjør det fristende å gi dem rett som plasserer Freddie Hubbard aller øverst på trompettoppen, uten å glemme Miles Davis, Louis Armstrong, Dizzy Gillespie, Clifford Brown, Chet Baker, Wynton Marsalis eller resten av jazzens trompetadel.
DEN amerikanske pianisten/keyboardisten Craig Taborn (f. 1970), Minneapolis-oppvokst New York-modernist/avantgardist, er best kjent i Norge som bandmusiker hos bl a James Carter, Dave Douglas og Chris Potter.
Men han er også sin egen herre med egen diskografi, og ECM-debuterer nå med soloalbumet «Avenging Angel», 13 egne låter der det komponerte og improviserte er forent på subtilt vis.
Den teknisk finslipte Taborn slipper ikke helt taket i vanlig melodikk, men nekter seg verken rene klangforløp eller toneras på et album som på en og samme tid virker låter både spenstig og litt gammelmodig «ny musikk»-aktig, men uansett klinger fenomenalt i sin Lugano Studio RSI-produksjon.
