«Kung Fu Panda 2» gir deg en irriterende lokalbefolkning i et vakkert landskap.
FILM: Det er nok å henge labbene i. Ikke bare må pandabjørnen Po beseire en nevrotisk og stormannsgal påfugl som høres mistenkelig ut som Gary Oldman, gjøre et nødtørftig tenåringsoppgjør og bale med oppdagelsen av at hans biologiske foreldre fikk et fælt endelikt. Han blir også formant av kung fu-mesteren Shifu å finne «indre fred», et av filmens hovedanliggende. Det er noe av en utfordring når påfugldiktatoren, i en fiks parallell til kinesisk historie, nettopp og bokstavelig talt har funnet opp kruttet.
Dreamworks' «Kung Fu Panda 2» er den kontraktbundne oppfølgeren til den første filmen fra 2008, og det vil åpenbart bli flere. Og en trivelig side av 3D-bølgen som rir filmverden som en mare er at oppfølgere nå er ment for kinosalen og at vi slipper unna med slurvet som kjennetegnet Disneys rett-på-VHS-oppfølgere til nittitallsklassikere som «Aladdin» og «Skjønnheten og Udyret». Her finnes det ene lyriske orientalske landskapet etter det andre, med gul himmel og fabulerende flora, og bittelitt dypere enn det ellers ville vært takket være 3D-brillene.
Lokalbefolkningen er ikke like inntagende som landskapet de bebor. Det store og frodige «person»-galleriet som ble etablert i den første filmen, deriblant Pos fem kung fu-medkrigere, blir knapt tatt i bruk. I stedet introduseres en armé nye skikkelser som aldri får festet seg. Og så blir det nye høflighetsvisitter innom fjellandsbyen der de seks krigerne stadig må forsvare en stamme aspartamsøte kosedyr som bare tolvåringer i Tokyo kan elske. De fleste forsøker på et eller annet punkt å være morsomme. Det fungerer sånn måtelig.
Ved siden av Pos smått rørende bånd til adoptivfaren, er den eneste overbevisende personlige relasjonen mellom ham og tigerinnen, som er en av de seks. Da filmen ble vist under Filmfestivalen i Cannes i år, fortalte Angelina Jolie, som gir tigerinnen stemme, at hun ville spille henne fordi det var umulig å se på henne om hun var gutt eller jente. I filmen er det da også hun som forsøker å gjøre Po tøffere, mens den engstelige pandabjørnen forsøker å gjøre henne myk.
Regissør Jennifer Yuh, som debuterer som langfilmregissør, viser at hun er klar for oppgaven ved å stable på bena en rekke ledige og lekne actionsekvenser, det være seg nærkamper eller flukt gjennom byen i løpsk rickshaw. Hun er dessverre belemret med et overbefolket og fullstappet manus som sikrer at store og små nok vil gå ut av kinosalen med blandede følelser. Og i alle fall ikke med noen indre fred å skryte av.
Uslurv
Dreamworks' «Kung Fu Panda 2» er den kontraktbundne oppfølgeren til den første filmen fra 2008, og det vil åpenbart bli flere. Og en trivelig side av 3D-bølgen som rir filmverden som en mare er at oppfølgere nå er ment for kinosalen og at vi slipper unna med slurvet som kjennetegnet Disneys rett-på-VHS-oppfølgere til nittitallsklassikere som «Aladdin» og «Skjønnheten og Udyret». Her finnes det ene lyriske orientalske landskapet etter det andre, med gul himmel og fabulerende flora, og bittelitt dypere enn det ellers ville vært takket være 3D-brillene.
Androgyn tiger
Lokalbefolkningen er ikke like inntagende som landskapet de bebor. Det store og frodige «person»-galleriet som ble etablert i den første filmen, deriblant Pos fem kung fu-medkrigere, blir knapt tatt i bruk. I stedet introduseres en armé nye skikkelser som aldri får festet seg. Og så blir det nye høflighetsvisitter innom fjellandsbyen der de seks krigerne stadig må forsvare en stamme aspartamsøte kosedyr som bare tolvåringer i Tokyo kan elske. De fleste forsøker på et eller annet punkt å være morsomme. Det fungerer sånn måtelig.
Ved siden av Pos smått rørende bånd til adoptivfaren, er den eneste overbevisende personlige relasjonen mellom ham og tigerinnen, som er en av de seks. Da filmen ble vist under Filmfestivalen i Cannes i år, fortalte Angelina Jolie, som gir tigerinnen stemme, at hun ville spille henne fordi det var umulig å se på henne om hun var gutt eller jente. I filmen er det da også hun som forsøker å gjøre Po tøffere, mens den engstelige pandabjørnen forsøker å gjøre henne myk.
Fullstappet
Regissør Jennifer Yuh, som debuterer som langfilmregissør, viser at hun er klar for oppgaven ved å stable på bena en rekke ledige og lekne actionsekvenser, det være seg nærkamper eller flukt gjennom byen i løpsk rickshaw. Hun er dessverre belemret med et overbefolket og fullstappet manus som sikrer at store og små nok vil gå ut av kinosalen med blandede følelser. Og i alle fall ikke med noen indre fred å skryte av.
