- Jeg hadde termin på bryllupsdagen vår, og Lotte var veldig ønsket. Man går der og forventer å få stor mage og føde. Men ingenting skjer som planlagt. Jeg gikk glipp av et normalt svangerskap og alle de vanlige erfaringene andre nybakte mødre har, sier Thea Jenshagen (28).

Lotte var 27 centimeter da hun ble født. Til sammenlikning er ei vanlig badedokke 30 centimeter. Hun ble forløst etter 24 uker og to dager - hele 16 uker før termin. Hun er et ekstremprematurt barn. Det fins andre premature i Norge som er født allerede i uke 23, men Lotte på bare 450 gram er blant de aller, aller letteste som har overlevd. To dager etter fødselen var vekta nede på 390 gram.

Mamma og pappa kaller henne «lykketrollet vårt». Lotte var ikke stor. Men hun var viljesterk.

  Hun hikster av fryd nedover sklia i hagen i Mellemløkka i Torp mellom Fredrikstad og Sarpsborg, med mamma Thea og pappa Frode Jenshagen (35) som heiagjeng. I hele ti uker lå Lotte i respirator. Familien måtte være på sykehus i fire og en halv måneder, først på Ullevål universitetssykehus, så i Fredrikstad. De var tapre og sterke. De holdt motet oppe. Men på toårsdagen til Lotte, brøt Thea sammen.

- Jeg gikk på en alvorlig smell. Selvsagt var jeg glad for at jenta vår var to år. Men jeg klarte ikke å være skikkelig glad inni meg, forteller hun.

To år er en milepæl for premature, med hensyn til oppnådd vekt og seinskader. Da vet man som regel om barnet har fått CP, spisevegring, sanseforstyrrelser eller alvorlige lungeskader.

Dramatisk start

Bitte lille Lotte lå i kuvøsen på Ullevål, med slange i halsen og alarmer som lyste og pep. Thea så på mannen sin og sa: «Nå ligger den
lille kjempen der inne og har sin kamp. Da kan ikke vi legge oss ned og grine, Frode. Vi kan ikke være dårligere enn henne».

- Vi måtte takle det som kom. Vi hadde jo ikke noe valg. Når man ikke kan knekke sammen, gjør man det ikke. Det er overlevelsesinstinktet.

Thea fortrengte hvor kritisk situasjonen var i starten. Den psykiske reaksjonen kom lenge etterpå.

- Jeg kunne jo ha dødd, og barnet mitt kunne ha dødd. Plutselig kom angsten og alle tankene. De vonde tankene mine tok plutselig helt over.

Hun sier det normalt ikke ligger naturlig for henne å be om hjelp.

- Men det lureste jeg har gjort, var å få litt hjelp av en psykiatrisk sykepleier til å styre tankene mine. Jeg fikk lov til å sørge over det som ikke ble slik jeg hadde tenkt.

Hyperventilerte
Thea lå på sofaen. Hun følte seg sliten. Graviditeten fram til uke 12 hadde gått som en lek, men hun spydde fra uke 12 og blodtrykket hennes hadde steget. Intense smerter hogg tak i mellomgulvet. Thea hyperventilerte. Men på legekontoret mente de at det nok bare var et angstanfall.

- Da svarte jeg: «Angstanfall? Nei, da kjenner dere ikke meg.»

Da blodflyten gjennom navlestrengen ble sjekket med ultralyd, viste det seg at det bare var om lag 10 prosent gjennomstrømning. Alarmen gikk.

 T hea ble kjørt i ambulanse til Ullevål universitetssykehus i Oslo. Men hun følte seg helt fin. En vanlig Paracet hadde fjernet pustebesværet.

- Jeg husker at jeg spøkte med at jeg var klar for shopping i Oslo.

Farlig HELLP

Målingene på Ullevål viste at lever- og blodverdiene til Thea var skyhøye. Hun hadde fått HELLP, en sjelden sykdom som bare gravide
risikerer å få etter uke 30. Årsaken er forkalkninger i navlestrengen som nettopp hindrer normal blodgjennomstrømning. For HELLP er det bare én kur: Å få barnet ut.

- Det var bare snakk om å redde mor, og jeg stusset over at ingen snakket om barnet mitt. Der og da trodde jeg kanskje innerst inne at barnet mitt ikke ville overleve, sier Thea.

Foreldrene kjente ingen som hadde premature barn. De hadde ikke tenkt på muligheten.

- Jeg kjente jo til at det var barn som var så små at de kunne ligge i ei hånd. Men det var fjernt.

- Får en sjanse

Klokka 13:16 mandag 28. april 2008 kom Lotte til verden.

- Klokkeslettet som ble ropt ut, sitter prentet fast. Frode og jeg så på hverandre mens legen forsvant ut av rommet med en liten bylt. Men personalet kunne fortelle at hun skrek - av alle mulige undere. Før forløsningen hadde legen sagt til oss: «Hun får en sjanse hvis hun vil». Jeg ble rasende. Hva mente han, legen? Det var jo hans oppgave å redde henne. Men Lotte skrek. Hun tok virkelig sin sjanse.

Pappa fikk se det premature barnet først.

- Det lå en liten, alienliknende skikkelse i kuvøsen. Men straks jeg så nærmere etter, så jeg at alt var der, akkurat som det skulle.

På flere bilder har Lotte mammas giftering som armring, den henger og slenger på overarmen hennes. Først etter to dager fikk mamma se babyen, med dyna dandert slik at hun lå i et lite rede.

- Hun var helt perfekt, det syntes jeg med en gang.

Frode var også den første til å skifte bleie.

- Jeg turte nesten ikke. Det er jo rart når jeg kunne ta jenteungen min rundt hoftene med to fingre og bruke én finger til å dytte verdens minste bleie på åtte gram på plass, sier Frode.

- Var du veldig engstelig i starten?

- Der og da var jeg egentlig ikke redd. Men da jeg satte meg i bilen i parkeringshuset på Ullevål og det tikket inn en sms fra mora mi, kom tårene. Der i parkeringshuset. Hadde det gått riktig ille hadde jeg mistet dem begge, sier Frode.

Hjerneblødning

Fredagen gikk alarmen. Lotte var fem dager og hadde fått hjerneblødning av grad tre på venstre side. Slike blødninger gir ofte CP-skader.

- Som mor tenker man da: «Dette bør hun få slippe». Det var forferdelig. Men da personalet spurte om vi hadde bestemt om barnet skulle døpes, sa jeg at vi fikk vente til mandag. For meg var det ikke en virkelighet - ikke et alternativ - at Lotte kom til å dø.

Dagen etter trakk blødningen seg tilbake. Og Lotte ble døpt den mandagen.

 I begynnelsen av mai fikk hun for første gang komme ut av kuvøsen - og på mammas bryst.

- Da kom morsfølelsen, mens Lotte lå på brystet mitt. Det var jo der hun skulle være.

I kuvøsen hadde Lotte den minste slangen som fins gjennom nesa. Lungene hennes var ikke ferdig utviklet og fingrene var krokete.

- Først kom pekefingeren, så ble langfingeren strukket ut. Det var fantastisk.

Ikke klappes på

Hver tredje time måtte hun snus og få brettet ut øret sitt. Huden hennes var så skjør at det tilsvarer en tredjegrads forbrenning. Hun kunne ikke klappes eller strykes, bare holdes rolig på. Utstyr, alarmer og personell som kom og gikk, gjorde at alt ble fjernt og rart. Lotte og familien hadde et eget team rundt seg på Ullevål. Thea og Frode roser personalet fordi de fra første stund behandlet dem som Lottes foreldre.

- «Åssen vil hun ha det?», spurte pleierne oss. Vi var jo der hele tida og ble best kjent med henne, sier Frode.

Den lille familien bodde på sykehushotellet på Ullevål. Siden de kommer fra Østfold, fikk Frode pleiepenger.

- At vi kunne være sammen hele denne tøffe tida, var utrolig viktig, sier Frode.

   Etter fem-seks uker prøvde sykehuspersonalet å ta Lotte av respirator og over på såkalt Cpap, et pusteapparat som gir barnet et konstant trykk gjennom nesa.

- Men hun var altfor svak til å hoste opp slimet selv. Hun måtte ha slange ned i halsen som dro opp en svær klump med slim.

På Facebook

Pågangen fra familie og venner var stor og i beste mening. Men for Thea og Frode ble det for altfor mange telefoner. De befant seg i ei sykehusboble - der det bare handlet om Lotte. Thea opprettet ei Facebook-gruppe der også andre med premature barn etter hvert har meldt seg inn.

 Etter to måneder ble hun flyttet til Fredrikstad sykehus, men først i oktober pustet Lotte for egen maskin. Thea skrev gledesstrålende på Facebook:

«Lotte er uten oksygen! Hun har nå prøvd å vise oss i et par dager at nesegrimen som ga henne O2, godt kunne tas bort. Hun har revet den av, tatt den i munn og diverse, men jeg har tenkt at det var for tidlig. Men siden vi har metningsmåler (som måler hvor mye O2 hun tar til seg), prøvde vi uten. Og jammen gikk det greit. Og i dag, søndag går det enda bedre. I natt har hun sovet helt uten noe O2, og hun er så mye mer fornøyd nå. At det skulle forsvinne så fort, hadde jeg ikke trodd. Hadde heller ikke turt å håpe det. Så nå har vi endelig en trådløs unge vi også! Gratulerer lille Lotte!»

Får energidrikk

Den lille fighteren veide 3,6 kilo da hun fylte et halvt år. Hver gang hun har nådd et vektmål, har det vært fest i stua.

- Hun er jo fortsatt liten. Derfor får hun energidrikk og så mye is og smør hun bare vil. Men typisk nok liker Lotte helst bare sunne ting, bortsett fra ostepølse.

Thea legger ikke skjul på at det er tøft å følge opp med et prematurt barn - hos lege, helsestasjon, kiropraktor, ernæringsfysiolog. Etter femten måneder var det godt å komme tilbake til jobben som daglig leder i Ark bokhandel i Fredrikstad. På Facebook har Thea skrevet åpent også om sin psykiske reaksjon:

«Rare greier dette, med å snakke med fagpersoner. Nå har jeg vært hos ei dame 2 ganger, og mye har skjedd i hodet mitt! Og det er utrolig deilig. Endelig er det plass til annet der også! Og noen følelser jeg trodde jeg var ferdig med, var jeg nok ikke HELT ferdig med likevel! Men det er helt greit. Det er å oppsøke hjelp som er den vanskeligste biten. Resten bærer man jo med seg, uansett! Ville bare dele dette med dere»

Lykke i sommer

Lotte gikk først da hun var to år. Nå løper hun. Hun elsker å være midtpunktet og snakker som en foss. Sykepleiere og andre fagfolk omtaler henne som en solskinnshistorie.

- Vi kaller henne Lottis poppis, sier pappa.

- Lotte, du er det lille underet vårt, sier mamma.
Frode sier at tida akkurat nå - i sommer - er den beste de har hatt.

- Det livet vi har med Lotte kunne jeg ikke byttet bort for alt i hele verden.