Hamsunsenteret. Norges fjerde styggeste bygg, ifølge folket. Norges flotteste bygg, ifølge statens jury. Begrunnelsen er like vilkårlig som arkitekturen.

Tips oss 2400

Klikk for tittel

Klikk for innhold
STYGT OG PENT. To enkle ord som sitter løst når vi mener og føler om ting, rom, hus og miljøer skapt av mennesker. Og to viktige ord, skulle vi tro, all den stund våre omgivelser gjør inntrykk, inviterer eller avviser, stemmer oss opp eller ned. Desto mer pussig at fagmenneskene som tegner hus og rom svært nødig tar ordene i sin munn. Arkitektene, utøverne av en utpreget estetisk disiplin, vil helst snakke om alt mulig annet enn estetikk. Det er tryggest for fagautoriteten.

President i Norske arkitekters landsforbund, Kjersti Nerseth, slo det fast på et seminar i anledning Statens Byggeskikkpris: Arkitektur handler ikke om stygt og pent. Arkitektur løser oppgaver. Store og seriøse, må vite, som boligbehov, trafikkforhold, klimakrav, eldrebølge. Å løse oppgaver. Det smaker fag, analyse, teknikk og nødvendighet. Noe annet enn synsing og dilletantisme.

Juryformann Erling Dokk Holm, statsviter gone native etter forlenget stilling på Arkitekthøyskolen, snakket mye og varmt om materialteknologi. Det indre skaper det ytre. Betong gir fasong. Vi har hørt det før. Formen følger funksjonen. Eller materialet. Eller stedet. Ingen rom for pynt, fjas og dill. Dokk Holm: «Vi driver ikke i dekorbransjen.»

SÅ LETT ER DET å trivialisere og utdefinere et legfolksperspektiv. Men også dagligtalens «stygt og pent» handler om mer enn skjønnhet, stilarter og ornamentikk. Og hva som appellerer, er slett ikke så utsatt for endring og uenighet som antiestetene skal ha det til. Folk flest liker hus som er forståelige og inkluderende. Det behøver ikke bety tradisjonell og konserverende. Operaen vant våre hjerter da den - mot normalt i moderne arkitektur - la seg til rette i vannkanten, som en utvidet, skråstilt strandpromenade av hvit stein. Du skal ikke undervurdere folks glede ved å tråkke på høykulturen (de fleste går og ikke i operaen). Og ingen elsker operaens nord- og østfasade.

ARKITEKTUR er mer enn fasade. Men få osloborgere vil lære å kjenne Barcode-byggene som annet enn utsikten vår. Skulle vi ikke mene noe om dem som visuelle objekter? Arkitektur er underlagt føringer og begrensninger, fra budsjetter til lovverk. Men eliminerer det betydningen av smak, skjønn og preferanser? En designoppgave kan løses på mange måter, og svaret kan omdefinere oppgaven. Formgivere har større valgfrihet og rom for å gjøre det de liker, rent estetisk sett, enn de liker å innrømme. Materialer dikterer ingenting. Et bygg av betong kan godt se ut som en tjærebrun, vindskjev trekasse med pønkeveis, plassert i skauen på Hamarøy.

OG VINNEREN ER… Hamsunsenteret! Statens byggeskikkpris 2011 gikk til en hårreisende bygning, nesten bokstavelig talt. En gal eller genial manns verk, reist mot alle odds, 15 år etter lanseringen, nå til nesten almen begeistring, bare et år etter sin hederlige fjerdeplass i NRK.nos kåring av Norges styggeste bygg.

Hvordan blir Hamsunsenteret nå forstått og legitimert? Vær klar over at formspråk også er ord. Og som alle store arkitekter er norsk-amerikanske Steven Holl en stor retoriker og billedforteller. Det virket på Hamarøys ordfører, Rolf Steffensen:

«JEG SYNTES bygget var stygt, rart og fremmed. Det var rett og slett vanskelig å ta på alvor, man lurte på om noen drev gjøn med oss. I dag ser jeg jo at Hamsunsenteret passer Hamsun perfekt.» Ordføreren snudde da Holl gav ham fasiten. Aha! Den gule glassbalkongen er inspirert av piken som pusser glass i «Sult»! Trebalkongene er Nagels fiolinkasse! Bygningskroppen er «en slagmark for usynlige krefter»! Som livet selv. Selvsagt. Bygget kunne ikke vært annerledes. Slik kan en arkitekt fabulere fritt, lage en egenrådig skulptur, og få andre til å tro at han har … løst en oppgave, med helt korrekt svar!

«KONTROVERSER setter i gang tankevirksomhet,» sa Holl ved åpningen av senteret. «Det er det Hamsun handler om. Hamsuns bøker var kontroversielle. Han var kontroversiell. Heldigvis er også bygget det.» Men Hamsuns litterære og psykologiske modernisme (i «Sult» og «Mysterier») er i dag ukontroversiell. Kontroversiell er derimot elefanten i Hamsunhuset: Forfatteren som reaksjonær, antidemokrat, irrasjonalist, vitalist, sosialdarwinist, germanist og nazist. Siviliasjon? Nei. Heller jorden og blodet. Det egentlige livet. Hvordan hylle en så steil antimodernist? Bygg et modernistisk kunstverk. Og kall det en nyskapende videreføring av norsk byggeskikk.

NÅR FINN SANDMÆL og andre populærarkitekter bruker tradisjonelle bygningselementer på frekke måter, blir det kalt Disneyland i bunad, eksesser i nasjonal patos. Når Steve Holl lager «torvtak» av 3,5 meter høy bambus og kler betong med treverk à la stavkirker, kalles det «en respektfull gest til tradisjonell norsk arkitektur». Når Sandmæl plasserer Røkkehytter i fjellheimen, er det voldtekt av natur og kulturlandskap. Når Holl reiser en langt mer utstikkende kasse, står bygget «veldig fint i landskapet og virker helt naturlig plassert».

Samtidig uttaler juryen at «Hamsunsenteret står som et stykke ekstraordinær arkitektur som har landet i Nord-Norge». Landet, som en stedstilpasset UFO? Juryen igjen: «Det er åpenbart at denne bygningen ikke tilpasser seg stedet, samtidig er det like åpenbart at den passer veldig godt inn i omgivelsene.» Har man bestemt seg for vinner, tas ikke smålige hensyn til kontradiksjonsprinsippet, et vanlig vilkår for meningsfull tale. Og terrenget forandrer seg: ”Med en sterk tilstedeværelse og selvfølgelighet lar bygningen landskapet leses på nytt.” Vel. Først bør vel denne setningen leses på nytt. Juryen mener bygget åpner for nye tolkninger av landskapet. Hvilke? Gudene vet. Turister og lokalbefolkning vandrer rundt i en åpen tekst.

JURYLEDER DOKK HOLM har selv understreket at dommer om god og dårlig arkitektur må begrunnes. «Språkbruken er ikke akkurat forklarende,» sa han etter kåringen av «feil vinnere» i konkurransen om Munchmuseet og Vestbanetomten. Men denne gang, med rett vinner, viderefører han selv tradisjonen for skråsikker tåketale om stor arkitektur, full av selvfølgeligheter, urimeligheter og selvmotsigelser - alt i den grenseløse velviljens tegn.

MEN SIGNALENE fra laugsledelsen er mer urovekkende. Da Tynset rådhus, en brutalistisk, 11 etasjers krysning av brunost og stabbur, vant NRKs folkekåring av Norges styggeste bygg, slo ordføreren tilbake: «Det er et fantastisk bygg som utstråler kraft, styrke, vilje og et utrolig mot.» Denne store humorist eller kalde taktiker fikk full støtte fra arkitektpresident Nerseth: «Arkitektur handler ikke om stygt og pent (…) Derfor er det gledelig at ordfører Bergsvend Salbu i Tynset ikke akter å la seg rive med av den overflatiske og populistiske kåringen av Norges styggeste bygg. Han er stolt av rådhuset (…) og påpeker klokt at ‘Bygget er en lærebok i samfunnsutvikling og arkitektur og viser det nye og moderne Norge’.»

Folkets skrekkeksempel - fagfolkets fyrtårn. Vi skjønner i alle fall én ting: Arkitektoniske katastrofer vil skje igjen.
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid nå stengt. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden er hverdager fra 10:00 til 20:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør