ANMELDELSE: Sabina Berman er en prisbelønt journalist og dramatiker i hjemlandet Mexico. Hennes første skjønnlitterære roman tegner likevel til å overgå all tidligere suksess.

Boka ble solgt til 30 land allerede før utgivelsen, og det lett å forstå hvorfor. «Jenta som dykket inn i jordas indre» er en medrivende beretning fra et unikt ståsted; den fremmedgjorte autistens.

Uforlignelig stemme

Da Isabelle arver søsterens bo, får hun ikke bare en tunfiskfabrikk og et forfallent herskapshus i Mexico i fanget. Med følger også en vanskjøttet og språkløs jentunge. Det er denne jenta, Karen, som fører ordet i romanen. Som voksen nedtegner hun den besynderlige historien; fra tante Isabella dukker opp og går i gang med å skolere henne, til Karen selv styrer og utvikler tunfiskbedriften.

Det er en kronglet vei de går, for Karen er ikke et gjennomsnittsmenneske. Følelsesregisteret hennes er begrenset og hun forstår ikke språklige metaforer og sosiale koder. Hun misliker fysisk kontakt, og må trenes i å forstå ansiktsuttrykk. Ifølge 90 prosent av intelligenstestene er Karen åndssvak, resten plasserer henne i toppsjiktet. Vi får satse på de siste ti prosentene som viser dine uslåelige evner, sier tanten.

Kostelige scener

Berman skaper ikke et sentimentalt drama, men en morsom og underfundig fortelling.

Karens dykking på dypt hav, samspillet med tunfiskene, hennes første orgasme utløst av et japansk toalett, samt et røft møte med militante dyrevernere av det klønete slaget, en blant bokas minneverdige scener.

Den løpende diskusjonen mellom Descares og Darwins verdensbilder er også interessant. Karen ergrer seg over Descartes påstand; jeg tenker altså er jeg. Man er før man tenker, hevder hun. Og ting som ikke tenker er. Og hvor kommer ideen fra at tanken er det høyeste av alle ting? Er mennesket solen overlegen, fordi den ikke tenker?

For Karen er Darwin, som ikke trekker den tydelige skillelinjen mellom dyr og mennesker på grunn av evnen til tenkning, den klokeste av de to tenkerne.

Livsbejaende

Romanens budskap stemmer overens med mye av det den åndelig litteraturen forfekter. Gjennom Karens direkte tilnærming til verden påpeker forfatteren verdien av det å bare være, her og nå. Først da, når tanker om fortid og fremtid sjaltes ut, blir mennesket tilpass og lykkelig. Og det er sansene, ikke språket eller tankene (for ingen er det de tenker), som åpner porten til nået.

Berman misjonerer ikke på en påtrengende eller ubehagelig måte. Hun forteller først og fremst en original og underholdende historie, en livsbejaende og fargerik historie, som du ikke fornemmer å ha lest før.