ANMELDELSE: London en kald vårdag i 1543: Den pukkelryggede sakfører Shardlake gjør et grufullt funn, da han finner sin gode venn Roger med avskåren strupe og et forunderlig fredfylt smil. Skarpsindige Shardlake oppdager etter hvert likheter med andre drap. Han finner at en åpenbart gal morder er inspirert av Johannes Åpenbaring, og planlegger å drepe tilsammen syv mennesker på det mest bestialske vis.

Avskårne tunger

Samtidig blir en ung gutt sperret inne på Londons fryktede galehus. Foreldrene er tilknyttet en radikal reformgruppe, og gutten trues med henrettelse ettersom mange mener han er besatt av djevelen.

Få tider egner seg bedre til religionsfanatisk seriemordergrøss enn Tudor-tiden, med dets hoderullende strid mellom ekstreme reformister og trofaste papister.

Her er avskårne tunger, lemlestede kvinner og torturerte, korsfestede prester i brann. Ekstra pirrende blir det når det viser seg at seriemorderen muligens er ute etter Shardlake selv.

Kong Henrik

C. J. Samson spriter opp fortellingen med å dikte inn historiske personer.

I bakgrunnen lurer den mektige og fryktede kong Henrik, der han trilles rundt i slottet i en spesiallaget rullestol, ute av stand til å gå på grunn av sin enorme korpus.

Han har fridd til sin sjette hustru, lady Catherine Parr. Hun vegrer seg naturlig nok, med tanke på sine forgjengeres ulykkelige skjebner. Både hun og hennes beiler, Tudortidens førsteelsker og umulius Thomas Seymour, har en relativt sentral rolle i plottet.

Historikeren Sansom, som også er forfatteren bak krigsthrillleren «Vinter i Madrid» (Press 2007), kan denne tiden godt. Han bruker naturlig nok mye tid på den teologiske striden, som avogtil blir vel omstendelig. Vel så interessant er det innblikk vi får i medisinsk historikk, gjennom Shardlakes doktorvenn Guy. En femtenhundretalls patolog som kjemper mot kolleger som årelater folk til døde, og som utprøver de første psykiatriske diagnoser på religiøs galskap, i en tid der gale ble henrettet fordi de skulle være besatt av onde ånder.

Ikke den mest spenstige

Jeg er stor fan både av Sansom og Shardlake, men har aldri blitt helt bekvem med Samsons valg av jeg-form i denne serien. Shardlake har så mange redelige, fornuftige og hederlige sider at det blir problematisk når han skal formulere disse selv, med en viss ydmykhet selvsagt. Også hans Erasmus-inspirerte humanisme, som nesten nærmer seg ateisme, fremstår som vel moderne for en femtenhundretallsmann.

I tillegg er plottet påfallende gjenkjennelig, for eksempel David Finchers gruoppvekkende thriller «Seven» (1995), og vel ikke det mest spenstige i Samsons Shardlake-serie.

Likevel - denne tudorske blanding av tåkete London-kvelder, religionsgalskap og bestialitet er en så suveren miks, at det ikke kan gå galt. Jeg nøt hver side med skrekkeblandet fryd.