ANMELDELSE: I bokverdenen er det stort sett thrillere som får merkelappen «intelligent». Sjelden hører man om en intelligent roman, eller et intelligent dikt. Antakelig har det å gjøre med thrillerens hovedanliggende. Her er det ikke det nære og intime som skal vises fram, men store, komplekse årsakssammenhenger.

Thrilleren er i sin natur handlingsdrevet, den består av sekvenser av årsaker og virkninger — og antakelig er det denne utpreget rasjonelle strukturen som får anmeldere til å bruke ordet intelligent.

Målt opp mot slike krav fortjener danske Steffen Jacobsens «Den gode datter» definitivt en slik merkelapp. Selv om det også er blitt en bok som besitter mange av den klassiske kriminalromanens kvaliteter.


Fartsfylt og innadvendt

Jacobsen har tatt mål av seg til å forene den fartsfylte thrilleren og den mer innadvendte nordiske kriminalromanen. Det gjør han ved å la sin helt, den melankolske kommissæren Robin Hansen, vikles inn i et internasjonalt nettverk av narkotikabaroner, sikkerhetsfirmaer og etterretningsagenter.

Hansen blir satt til å etterforske drapet på en dansk ingeniør som blir tatt av dage av den colombianske geriljabevegelsen FARC. Det leder ham inn i en verden der mennesker er lite annet enn brikker i et spill hvor alle jakter på alle og ingen er den de utgir seg for. Bortsett fra Hansen selv.  


Etterretningens Lionel Messi

Som fortelling fremstår «Den gode datter» kunnskapsrik, gjennomarbeidet, velskrevet, og nøye uttenkt. Jacobsen har et presist og godt språk. Han forteller realistisk om etterretning, spionasje, overvåking og kyniske likvideringer på den ene siden, og savn, kjærlighet og jakten på identitet på den andre.

Dette store spennet i karakterenes egenskaper og hensikter er blant det beste ved romanen, og illustreres kanskje best i motsetningen mellom kommissær Hansen, som tenker på sin kreftsyke kone hjemme i Danmark, og den amerikanske sjefsagenten Jake Helm, «risikoberegningens Lionel Messi», som det så treffende heter.

Mens Hansen håper at et mirakel skal redde hans kone fra sykdommen, sukker Helm oppgitt over tilværelsens provoserende uforutsigbarhet: «Den menneskelige faktor. Igjen og igjen og igjen. Mennesket med alle dets idiosynkrasier og lidenskaper, med dets uforutsigbarhet og manglende årvåkenhet. De hadde egentlig ingenting i hans vakre, gjennomresearchede planer å gjøre.»