Les også:
• Demonstrasjonen som uteble
• - Måtte de brenne i helvete
• Cappelen Damm har sendt hjem alle ansatte

ANMELDELSE: Flemming Rose er redaktøren som igangsatte Jyllandpostens skøyeraktige tiltak med å få danske avistegnere til å lage tegninger av profeten Muhammed. Hensikten var å undersøke inntrykket av at tegnere var redde for å utfordre muslimers raseri, et inntrykk som blant annet var skapt ved at den danske forfatteren Kåre Bluitgen ikke hadde klart å finne noen til å illustrere en barnebok om profeten uten å sikres anonymitet.

De 12 tegningene Jyllandposten så trykket — de 12 etterhvert verdensberømte tegningene — er egentlig forbløffende snille i sitt uttrykk.

Kanskje det faktisk er feil å kalle dem karikaturer? Uomtvistelig karikerer flere av dem vel så mye oppdragets art som oppdragets gjenstand. Alle er de vennligsinnede, godhjertede, skøyeraktige.

Harme av dimensjoner

Det er virkelig synd at de ikke er blitt mer kjent. De av oss som tidlig fikk sjansen til å se dem, måtte undre oss over at noe slikt kunne vekke en harme av de dimensjoner de gjorde.
Den mest berømte av dem alle, tegningen av en sympatisk utseende, skjeggete mann med bombeturban, kan like gjerne tolkes motsatt av hva den ble: Det er jo den hellige mannen selv, profeten Muhammed, som trues med ødeleggelse av terrorismens handlinger! Bomben vil jo sprenge hans hode i stykker dersom den får gå av.

Lunten er tent, men den kan ennå slukkes. Terroristene må ikke få ødelegge islam!

Men så var det kanskje ikke tegningenes grovhet som egentlig vekket harmen. Kanskje tegningene bare kom på det rette tidspunkt for å bli gjort til et middel i en større strid. Mye tyder på det. Og mesteparten av Roses bok handler — heldigvis — om de større kontekstene rundt «karikaturkrisen».  

Ubetenksom terrorisme

«Taushetens tyranni» er en stor bok, en grundig bok, en personlig bok. Den er både preget av ettertanke og indignasjon, den gir oss samtaler med ytringsfrihetsofre i mange land, den gir oss Roses egne fortellinger om det som har skjedd i tilknytning til karikaturene og dødsdommene, men også fortellinger om hans egen barndom, oppvekst og ungdomstid, hans eget savn etter sin far og en betagende forsoning med ham mot slutten av boka.

Vi får også god kjennskap til bombeturbantegneren Kurt Westergaards bakgrunn, hans brogete karriere i skoleverket fram til avistegningsjobben, hans nærmest absurde tilværelse etter dødsdommen, på stadig flyttefot, i evig usikkerhet.

Rose har også intervjuet Karim Sørensen, den unge mannen som forsøkte å drepe Westergaard i dennes hjem, og han tegner her et interessant portrett av en moderne skjebne, en gutt med drømmer om å få et godt liv i Europa, hans mange vanskeligheter med å finne en plass, hans søken etter holdepunkter og veien til et moderne islamsk verdensbilde. Det er også en dypt tragisk historie, der alle Karims sjanser forspilles i den ubetenksomme tilslutningen til terrorismen. Karim ødelegger mest av alt for seg selv, sin kone, sitt barn.

Billedfortolkning og ytringsgrenser

En stor porsjon av boka går med til fortolkninger av billedframstillinger som er blitt oppfattet som krenkende gjennom tidene. Forfatteren drøfter Manets nakne damer, Robert Mappelthorpes anale selvportrett, Andres Serranos «Piss Christ», Jens Jørgen Thorsens aldri realiserte film om Jesu sexliv, men også karikaturer fra mellomkrigstiden — både de groteske stereotypiene av jøder fra tyske «Der Stürmer» og Hans Bendix' og Ragnvald Blix' fornøyelige, men dystre harselas med nazistenes koryfeer.

Vi får også se eksempler på hvor groteske karikaturene kan være i muslimske aviser, særlig overfor jøder, og heldigvis får vi også sett de 12 uheldige tegningene — stridens kjerne.

Det vi derimot ikke får se, er vår egen Finn Graffs groteske karikaturer av israelske ledere.

Han avslo å være med i Roses bok fordi han «ikke ønsket å komme i dårlig selskap», som det står i boka. Å javel, Graff?

Noe av hensikten med disse diskusjonene av annen kontroversiell billedkunst må ha vært å vise at de 12 tegningene ikke er så sensasjonelle. Rose får vist at fortolkningene av tegningene her var overfladiske og usystematiske, men her kunne han gjerne benyttet sjansen til å gå nærmere inn på de politiske årsakene til at tegningene ble så eksplosive. Det blir en avsporing å bruke en så stor del av boka på å vise at de ikke var det. For de var jo det.  

Den store og den lille krenkelsen

Dette blir det viktigste ankepunktet mot boka: den går altfor lite inn på det vi kanskje kan kalle «den store krenkelsen», den som muliggjør så mye oppmerksomhet rundt en så liten krenkelse som tegningene jo egentlig er.
Rose bruker ikke plass på å drøfte det faktum at Danmark (og Norge) på publikasjonstidspunktet var — og er — engasjert i krigshandlinger som i brede lag i den muslimske verden blir oppfattet som del av en større krenkelse:

Vesten, kapitalismen, jøder, kristne osv herjer med de muslimske landene for å sikre seg petroleum og geopolitisk gevinst, ofte gjennom allianser med kjipe regimer.

Tegningene ble publisert i et klima av raseri mot Vestens såkalte «doble standarder», mens vestlige soldater utøvde militærmakt blant uforvarende sivile, på jakt etter terrorister som smatt unna gang på gang. Ikke dermed sagt at tegningene er en del av denne krigen — det er ikke vanskelig å tro på Roses intensjoner om å gjenerobre en truet ytringsfrihet — men at de er blitt oppfattet slik, er åpenbart.

Vi må ikke glemme at det ikke var det danske og det norske flagget som ble brent i de rasende demonstrasjonene, det var kristenflagget, korsets flagg. Den fortellingen har bein å gå på. I mangel av andre narrativer blir korstogsjødekonspirasjonen en erstatning for de uvitende masser.  

Stillhet og krenkelse

Den andre delen av boka er den mest interessante. Rose har hatt god tid til å tenke viktige tanker, og han har funnet fram til interessante saker å belyse spørsmålet om taushet og krenkelser med. Ikke minst striden fra 1500-tallets Europa, mellom den autoritære Calvin og hans kløktige motstander Servetus — som endte på bålet — er en høyst aktuell parallell til dagens autoritære fyrsters undertrykkelse av alt som kan kalles blasfemi.

Roses bok er en skattkiste av stoff til tanken, og bør bli obligatorisk lesning for alle som interesserer seg for ytringsfrihetens kår. Hans grundige gjennomgang av det «krenkelsestyranniet» som nå bygger seg opp med støtte fra ekstremt autoritære regimer, er en viktig vekker.

Blasfemi er en forbrytelse uten offer. La oss for all del ikke glemme det.