FILM: Jason Statham er travelt opptatt med å spille Jason Statham. Seinest i midten av mai kom han på plakaten i Simon Wests stilreine «The Mechanic». Nå er han tilbake i en hardtslående actionsmørje der regissør og manusforfatter synes å han slått hverandre hjernedøde før de begynte å tenke kreativt. Jason Statham vil aldri bli gjenstand for universell hyllest — han har et begrenset register. Man må like typen og typen må bakkes opp av folk som gir mannen stil, beinharde gloser og motspillere som er verdt å bry seg om.

I «The Mechanic», for å sammenlikne med siste film, hadde han den minst like intense Ben Foster å bryne seg mot. I «Blitz» har han ingen ringere enn Paddy Considine å «bonde» med, men det hjelper ikke stort når opplegget rundt er like subtilt som et brekkjern mot tinningen.  

Tøffere enn toget

 
La meg avsløre at slutten er bedre enn starten. I første scene oppdager en forsoffen, bakfull Brant tre «hoodies» som tukler med bilen hans og bestemmer seg for å slå dem helseløse, mens han lirer av seg noen barske utsagn som ville gjort Guy Ritchie pinlig berørt. Allerede her aner jeg at vi står foran 97 minutter med stump vold på bekostning av alle oss filmatisk fintfølende Statham-connaisseurer.  

Vi befinner oss i det sørlige London. Aidan Gillen, den minneverdige byråden Tommy Carcetti i «The Wire», spiller en psykopat uten nevneverdige nyanser. Han dreper purk og han liker å vise fram sin spurvete brystkasse. Han er en flirende skurk av typen som var skumle nok for b-filmpublikumet på 70-tallet og som Charles Bronson tok av dage.  

Politisk halvkorrekt  

På andre plan er «Blitz» tilpasset vår tid. Statham kaller den åpent homofile Considine soper, men betror seg til ham når han har det vanskelig. Han mener kvinner bør være sekretærer eller stå ved kjøkkenbenken, men han holder sin hånd over en svart, kvinnelig politibetjent med fortid som junkie. Det er tydelig at man har ønsket å tilføre en viss multietnisk, legningsmessig kompleksitet for å vise at «Blitz» er noe mer enn en ultravoldelig, klønete fortalt skrøne om tegneserieaktig psykopati og banal hevnlyst. Det er den dessverre ikke.  

Moralen er: Jason Statham behøver gode hjelpere, hvis ikke blir han en karikatur av seg selv.