FILM: Charlotte Brontës roman «Jane Eyre» fra 1848 har alt en stor kjærlighetshistorie skal ha: Stor smerte og sterke følelser i omgivelser som speiler det indre. Gotiske herregårder og vindblåste heier legger en passende ramme rundt den udødelige lidenskapen. Likevel er det en nerve i romanen som er vanskelig å fange på film.

Filmkritiker Dana Stevens i Slate Magazine har argumentert for at det har å gjøre med at «Jane Eyre» egentlig er en svært innadvendt roman, og at bølgene av følelser som bygger seg opp under Janes fasade, for så å bryte frem, vanskelig kan gi samme gjenklang i en film som i en roman. Hun har et poeng.
 

Tilbakeholden

Cary Fukunaga er den regissøren som i størst grad har forsøkt nettopp å ta tak i de innvendige, uuttalte pasjonene i romanen, og skildre de seige, sitrende stigningene opp mot de store utløsningene. Han lykkes i stor grad.

Noen av romanens mange beundrere vil kanskje synes han blir for dempet og tilbakeholden. Iblant blir hans «Jane Eyre» for hverdagslangsom, og den første store konfrontasjonen, der ti år gamle Jane omsider vender seg mot sin mishandlende pleiemor, uforglemmelig i romanen, lider her under for sparsommelig forarbeid. Den blir ikke det forløsende bruddet den burde vært.

Men for det meste er Fukunagas måte klok, den gjør kjærlighetshistorien dypere og klimaksene sterkere, selv med Brontës usannsynlig litterære replikker.

Kvinnelig begjær

Denne «Jane Eyre» er også en nydelig skildring av ungt, kvinnelig begjær. Atten år gammel går Jane (Mia Wasikowska) rundt som guvernante i huset til den lett demoniske Mr Rochester (Michael Fassbender), som hun er like akutt oppmerksom på som han på henne.

Jane er alltid tilkneppet og korrekt, de spisse bemerkningene hennes er alltid sømmelige, men blikket hennes henger sultent ved Rochester når ingen ser henne og dveler ved de halv avkledde kroppene på maleriene på veggene. Og regissøren holder igjen på det visuelle med nesten masochistisk beherskelse og lar menneskene stå i midten. I støvete interiører, badet i hvitt lys, omgitt av samtaler om mer smått enn stort, får han frem hvordan Jane går rundt og ulmer.

Sterk Wasikowska

Slikt kan man ikke begi seg utpå uten skuespillere å regne med. Mia Wasikowska, en av sin generasjons mest lovende kvinnelige skuespillere, er noe nær perfekt som Jane. Hun bærer lange tagninger der de små bevegelsene i ansiktet hennes er det eneste som skjer. Rochester er i denne filmen tydelig mindre interessant for filmskaperne, men Michael Fassbender har dette åpne, impulsive og nesten vargaktige som enhver Rochester med respekt for seg selv må ha.

Ellers er det en lise å se filmer som tar sin historiske forankring alvorlig og ikke faller for fristelsen til forskjønnende anakronismer i kulisser eller kostymer. Her er ingen pannelugg å se. Hovedpersonene fremstår som bleke og usminkede, i matte klær. Viktoriatiden glamoriseres ikke, heldigvis.

For alle sine veldreide dialoger og intense romantikk er det en råskap i den voldsomme kjærlighetshistorien i «Jane Eyre». Den råskapen trives best ute på heiene, i hardt lys, uten filtre og effekter til å myke den opp.