- Plutselig sto han der, i hagen. Lenge så vi bare på hverandre, fra avstand. «Det er han jeg har skuldrene mine fra», tenkte jeg, «og de korte beina», sier Siv Yngvil Andersen (42).

Hun var 19 år da hun første gang møtte sin biologiske far. Hun hadde fundert lenge. Hadde kjent på det å ikke likne noen, ikke vite.

- Jeg hadde det veldig bra i oppveksten, med verdens beste foreldre. Men det var alltid et tomrom. Jeg manglet noen sider av livsboka mi. Nå kunne jeg for første gang identifisere meg med et menneske, sier Siv.

I et år hadde hun forsøkt å opprette kontakt, via fylkesmannen. Da hun selv ble mor som 18-åring ble det viktigere for henne. Hun ville kjenne til arven hun ga videre, og kanskje forstå. Da hun omsider fikk navn på både mor og far, sendte hun brev. Svaret fra moren ga lite håp om kontakt, men med faren ble det både flere brev og telefonsamtaler.

- Vi hadde ikke avtalt å møtes, men da jeg gikk ut med søpla en dag, sto han der. «Jammen er du lik mora di,» sa han, forteller Siv.

Hun må ta hans ord på det.

Faren var 19 år da han ga avkall på henne. Hun var 19 år da de møttes igjen. Litt etter litt har han hjulpet Siv med å fylle de første sidene av boka.

Hun ble født i 1968 av ei jente på 21 år som bodde hos besteforeldrene sine i et lita norsk bygd. Da barnet kom, var forholdet med
barnefaren over.

- Hun kunne rett og slett ikke komme hjem med barn, sier Siv.

- Og faren min bodde hjemme hos foreldrene. For han var det også uaktuelt å ta seg av en unge.

Sammen ble de enige om å adoptere bort barnet, i hemmelighet. Moren tok seg jobb et annet sted i landet og reiste før magen ble synlig.

- Hun har aldri sett meg. De kastet et håndkle over ansiktet hennes da jeg ble født. Så reiste hun hjem.

Siv er selv mor til tre jenter, og samboeren har tre barn fra tidligere forhold. Tankene har ofte gått til 21-åringen som ga fra seg et barn i 1968.

- Hun må ha hatt det vondt. Hun må jo ha kjent med hele kroppen at hun hadde fått et barn.

På bordet ligger ei tynn, rød plastmappe. Fem ark, to bilder. Det er alt Siv har som kan knyttes til tida før hun ble adoptert, fire måneder gammel. Et kostkort fra fødehjemmet beskriver vekt og hva hun skal ha av mat. Et navn er klusset over med penn.

- Jeg hadde et annet navn en gang, sier Siv.

- Jeg har stirret lenge på det arket og forsøkt å tyde skriften.

Det ligger også et brev fra den biologiske moren her, fra 1987. Ordknapt ber hun Siv om å ikke ta kontakt. Hun har ny mann og familie som ikke kjenner historien.

- Jeg håpet at hun ville treffe meg. Ikke for å bli en ny mamma, det trenger jeg ikke, men for å gi meg noen svar, sier Siv.

Hun skulle gjerne visst detaljer rundt fødselen og eventuelle arvelige sykdommer.

- Og så kom det ingenting. Det var vondt lenge.

Hun sendte et nytt brev i 1989. Tilbake fikk hun et bilde og beskjed om å ikke ta kontakt. Sivs spørsmål ble ikke besvart. Så mens båndet til den biologiske faren bare blir sterkere, har den biologiske moren forblitt ukjent og fjern. Men bildet hun fikk ligger i mappa. En kvinne ser rett i kamera. På fanget har hun et barn.

- Ser du det? Ser du at det barnet likner på dattera mi?

Siv smiler, er nysgjerrig og blir ivrig når hun snakker. Ikke sint, ikke bitter.

- Jeg orker ikke bruke energi på å være sint på et menneske jeg ikke kjenner. Men det var trist den tida det sto på som verst. Jeg har ofte følt meg ensom, sier Siv.

Hun vokste opp som enebarn, og har alltid ønsket seg søsken. Nå har hun to brødre gjennom sin biologiske far, og hun vet at hun har ei søster og en bror et sted, som deler samme mor.

- Jeg har bedt henne om å legge navnet mitt i en bankboks, så mine halvsøsken kan finne det når hun er borte. Jeg vet ikke om hun gjør det.

- Jeg har mange ganger lurt på hva det er med meg som gjør at jeg ikke engang er verdt et svar.

Samtidig beskriver Siv livet sitt som en solskinnshistorie.

- Ingen har vært så uønsket som meg, men samtidig så ønsket. Jeg har fantastiske adoptivforeldre, og nå har jeg også en familie gjennom den biologiske faren min. Når jeg er der får jeg en følelse av å være hel. Jeg likner på dem og de likner på meg. Jeg trenger ikke late som. Jeg får en helt spesiell ro, sier Siv.

Selv om hun alltid har vært trygg på foreldrene sine, forteller hun at viten om å være adoptert satte en støkk i henne.

- Jeg kunne stå og se meg i speilet og lete etter feil, etter årsaken til at hun ikke ville ha meg.

Og for hver gang hun har tatt kontakt med sin biologiske mor, men blitt avvist, har hun fått en knekk. Likevel prøvde hun en siste gang, i 2007. Da hadde hun hatt hjerteinfarkt og satt inn hjertestarter. Siv, som i dag jobber i helsevesenet, var bekymret for sykdomshistorien i morsslekta.

- Jeg ringte, men hun påsto å ikke vite hvem jeg var. Det var moren min i andre enden, men hun ville ikke, sier Siv.

Samme kveld sendte hun et brev der hun ba om å få svar på noen medisinske spørsmål.

- Det gjelder ikke bare henne lenger, men helsa mi, barna mine og arven jeg bærer med meg., og jeg vil gjerne ta alle forholdsregler. Men hun har sikkert hatt masse traumer, og jeg synes jo synd på henne også. Nå skal hun få slippe.

Det har fått det beste utfallet, sier hun, om kampen som har pågått i 24 år. Hun har to kjernefamilier, har fått søsken hun ønsket seg som barn og er fadder til ei lita niese. Sin biologiske mor har hun funnet, men ikke fått.

- Jeg har nok vært et utrolig heldig barn uansett hvordan livet mitt var før jeg ble Siv Yngvil Andersen.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Dagbladets magasin God torsdag.