ALBUM: La oss være en smule nerdete og slå opp et ord som stadig kommer til å gå igjen i denne anmeldelsen av r&b-/pop-/soul-/film-/business-stjernen Beyonces fjerde soloalbum, «4»: Ballade (fra norske wikipedia): «Først og fremst et sjangernavn for den typen episke viser som i høy- og senmiddelalderen kom på moten over store deler av Europa.

Ordet kommer fra provencalsk «ballada», som betyr dansevise, noe som tyder på at balladene har vært danset til. (...) I jazz, pop og rock brukes betegnelsen ballade generelt om sanger i langsom takt», skriver norske Wikipedia.

Balladen står altså i sentrum på «4», og akkurat som i middelalderen er det imperativt at de kan danses til.

Nå har Beyoncés ballader vært ikke-bare-slowdance-dansbare siden hun slo igjennom med r&b-gruppa Destiny?s Child rundt 00-skiftet, sisteskiva «I am... Sasha Fierce» (2008) var likevel mer tradisjonell, med roligfølsomme r&b-ballader, som «Halo» og «If I were a boy».

På «4» har Beyoncé derimot ønsket å ta det hele ett steg videre - og inn i galskapen.

29-åringen selv har sagt at hun har vært inspirert av den nigerianske afrobeat-legenden Fela Kuti. Det kan høres i fokuset på rytme, men aller mest i det at hun åpenbart har annektert ideen om at det bare er å peise på.

En Beyoncé-ballade a la «4» har et elsk-/hat-kjærlighetstema pakket inn vokalakrobatikk, gitarsoloer og fiffige poptriks. Beyoncé er god på det lille ekstra.

Den fantastiske åpningslåta «1+1» hadde for eksempel vært en sedvanlig Prince-inspirert smørsang - om det ikke hadde vært for det nydelige oktavhoppet som stadig dukker opp. Sistesporet «Run the world (Girls)», platas aller mest dansbare spor, låner på sin side primalleflende galskapsrytmer fra indiedancetruppen Major Lazer, noe som ikke bare gir den et internasjonalt preg, men også et sabla dansbart ett.

Men mellom «1+1» og «Girls» er det også mye dvaskt, kjedelig med ekstra sterk tacosaus. Av og til føles det som å gå inn i de alternative Oslo-butikkene Scorpius og Shangri-La, kikke på spraglete mønstre, etniske symboler, steinutskjærte hasjpiper og tenke: Hva er det de egentlig VIL? Hvis jeg tolker Beyoncé rett fra diverse intervjuer, så er det å «bryte grenser».

Spørsmålet er om hun får det til.

Ikke egentlig. Det er moro, men ikke moro nok. Det er emosjonelt, men ikke emosjonelt nok. Det er spinnvilt, men ikke spinnvilt nok. Og det er, dessverre, flinkt, men forglemmelig.

Slik gikk det altså til, at jeg på et tidspunkt i lyttinga plutselig hadde slått av «4» og satt på Destiny?s Childs «The writing?s on the wall» fra 99, en plate, som ved hjelp av Beyoncés oppsiktsvekkende låtskriverteknikk, faktisk brøt en god del grenser.

For å si det med folka i alternativbevegelsen: I stedet for å lete hos andre, burde Beyoncé denne gangen kanskje tatt en titt inn i seg selv.