Denne spalten er en fortsettelse av den forrige lørdag, der temaet var barn og unges bruk av Internett og dataspill. Noen få tyske hjerneforskere påstår hardnakket at mennesker blir hjerneskadet av mer enn relativt få timers skjermforbruk (inkludert TV) i uka, og at barn og unges ennå ikke ferdigutviklete hjerner lider uopprettelig skade. Det store flertallet av eksperter på området oppfordrer til besinnelse, andre mener det ikke er mulig å påvise en sammenheng.

Dermed er foreldre overlatt til egen magefølelse, innsikt og intuisjon, og ikke minst deres barns vilje til å tilpasse seg
foreldrenes holdninger og beslutninger. Det følgende er en oppsummering av min kliniske erfaring med noen få hundre familier som har hatt dette temaet som et alvorlig og tilsynelatende uløselig konfliktområde. I den ene enden av skalaen har jeg møtt unge 20- 22 åringer som hadde gitt opp alt annet og nå satt foran skjermen omtrent hele døgnet - og i den andre enden 10- 15 åringer som var oppe i 3- 7 timers daglig forbruk.

I begge grupper har det vært barn og unge som ikke bare var sosialt isolerte gjennom flere år, men som egentlig heller ikke har vært i ordentlig kontakt med foreldrene siden de begynte på skolen. Aktiviteten på nettet, pc-spillene og de sosiale nettverkene var rett og slett deres eneste liv. Andre levde helt alminnelige liv, hadde god kontakt med foreldrene, gode karakterer på skolen og en stabil gruppe av venner og venninner. Men disse måtte konstatere at skolearbeidet ble forsømt og at vennene etter hvert forsvant. Andre igjen har vært unge «raringer», som arbeidet målbevisst mot ei framtid som programutviklere på høyt nivå. De hadde funnet det eneste stedet der de hadde daglige suksessopplevelser sammen med en liten gruppe onlinevenner. Noen har vært totalt avhengige, men de fleste var bare brukere.

Foreldre kan spille en viktig rolle i dette blandede univers - både forebyggende og når problemet har vokst seg stort.

Forebyggelse (6-14 år): Barn med en solid selvfølelse og en god og nær kontakt med begge foreldre blir ikke misbrukere.

Derfor er det selvfølgelig en god idé å satse på dette fra begynnelsen av barnets liv, og sørge for at det føler seg sett, hørt, anerkjent, satt pris på og tatt alvorlig akkurat som hun eller han er.

Seinere, når interessen for Cyberspace våkner, er det viktig at foreldrene er i forkant:

•Sett deg inn i den verden som finnes på nettet, de sosiale nettverk, pc-spillene etc. Forhold deg nysgjerrig, interessert, åpen og engasjert både i selve materien, men ikke minst i ditt barns fascinasjon. Foreldre med fordommer eller ideologiske holdninger mot «den slags» får ikke mange sjanser.

•Sjekk de spillene barnet ditt gjerne vil ha og hold dere til aldersgrensene. Snakk jevnlig med barnet om hans/hennes positive og negative opplevelser.

•En daglig tidsramme på 1- 2 timer ser ut til å være fornuftig i alderen fra 6- 14 år. Vær nøye med å forklare barnet hvorfor du innfører denne begrensningen - eventuelt supplert med informasjon fra nettet - og anerkjenn barnets rett til å være misfornøyd.

•Husk at det hører med til alderen at man engasjerer seg hemningsløst og uten å overveie konsekvensene, uansett om det handler om pc-spill, fluefiske, fotball, popmusikk eller japanske tegnefilmer.

Uansett om du har forsømt det forebyggende arbeid eller om det bare ikke gjorde tilstrekkelig inntrykk på barnet ditt, har tingene utviklet seg til et punkt der du er alvorlig bekymret for ditt barns helse, skole, sosiale liv og din egen kontakt med ham eller henne. Det skjedde for en tysk mor jeg traff for et år siden. Hun sa: «Jeg er virkelig fortvilet og engstelig. Min tretten år gamle sønn sitter foran pc-en opp til 7- 8 timer i døgnet. Jeg er så redd for at hjernen hans skal ta alvorlig skade. Jeg har lest flere bøker og artikler om emnet, og vært på foredrag med hjerneforskere og psykologer. De sier det alle sammen, at jeg må sette grenser, men det hjelper ikke. Min sønn sier ja da, men et par dager seinere er det glemt, og han avviser å snakke mer om det.

Nå har han en Iphone, så uansett hvilke konsekvenser jeg konfronterer ham med, nytter det ikke. Hva skal jeg gjøre?»

I samme samtalen avslørte moren at hun egentlig ikke visste hva sønnen holdt på med på nettet. Hun gråt og skalv av fortvilelse, det er ingen tvil om at moren var i ferd med å bli knust av sønnens datavaner.

Jeg ba henne komme tilbake sammen med sønnen, men bare på betingelse av at hun var villig til å sette seg inn i hans side av saken, og oppriktig interessere seg for hans verden, selv om jeg skjønte at dette ville bli veldig vanskelig for henne. Hun lovet å gjøre sitt beste, og komme tilbake når hun var klar. En måned seinere satt de på kontoret mitt. I løpet av en time hadde sønnen fortalt moren at han ikke hadde spilt på lenge. Mesteparten av tida gikk med til å prate med venner på nettet. I samarbeid med en liten gruppe som han hadde tatt initiativ til var han i ferd med å utvikle et program for animasjon av tegnefilmer. Han forklarte stolt at de andre hadde en diagnose - ADHD, Asperger eller autisme - og at det var ham som var lederen av gruppa. I løpet av en time forvandlet en treg, motvillig zombie seg til en ivrig, engasjert og glad gutt, som nøt å føle morens interesse.

I vår neste samtale fikk moren i oppgave å fortelle sønnen om sine egne tanker og sin egen angst for hans framtid, akkurat som hun hadde fortalt meg, altså rett fra hjertet. Som de fleste andre foreldre var dette veldig vanskelig for henne. Vi vil av en eller annen grunn heller belære barna våre enn å vise oss sårbare og åpne oss for dem.

Denne moren fikk det til etter noen forsøk. Hennes historie gjorde tydeligvis et dypt inntrykk på sønnen. Han hadde jo aldri opplevd morens følelser, bare hørt om dem. Da hun var ferdig kvitterte han med å gi henne en klem og sa bare helt stille: «Dette visste jeg ingenting om».

Jeg måtte stoppe morens forsøk på å utnytte deres gjenopprettede kontakt til å inngå enda en håpløs avtale, og i stedet vente et par måneder og se hva som ville skje. Sønnen sa veldig tydelig at «Det med to timer om dagen - det kan du bare glemme, mamma». (I en 13-årings munn betyr det at han alvorlig overveier å redusere forbruket, men at ingen skal tro at de kan tvinge eller manipulere ham til det.)

I løpet av de følgende månedene sank guttens forbruk til rundt fire timer daglig, og han gjenopptok kontakten med et par gamle venner.

Akkurat dette tilfellet var et meget vellykket resultat av en personlig dialog mellom mor og sønn. Ikke av oppdragelse og grensesetting, men av gjensidig åpenhet, interesse og mot til å gå ut av den klassiske foreldrerollen. Så enkelt og så vanskelig er det å få en konstruktiv kontakt med sine store barn når alt annet harr slått feil. •

magasinet@dagbladet.no