ANMELDELSE: Nyskilte Helena driver et lite hotell i idylliske Norrland. Hun strir med pengesorger, strir med ensomhet, strir med tenåringsdatteren.

Et annet sted i Sverige ligger milliardæren Anders på sykehus, etter et selvmordsforsøk. Han har mer penger enn han kan bruke opp, men savner mening og nye mål i livet.

Det krever ingen kraftanstrengelse å gjette hva som kommer.

Kryssende spor

En god stund følger Karin Alvtegen vekselvis disse to separate sporene, og det hele er gjenkjennelig på grensen til det klisjéfylte. Særlig Anders skildres som stereotypien av en flat pengemann.

Så skjer det vi venter på. Anders tar en tur til Norrland, havner på Helenas hotell, og de to ulykkelige nærmer seg hverandre.

Det beste ved romanen er skildringen av det lille småstedet i Norrland; familiekonfliktene, hemmelighetene og de inngrodde forstillingene. Bygdas bitre konfliktskaper, samt bygdeoriginalen Verner, er treffende portrettert. Alvtegen er god til å blottlegge menneskelige skavanker. Men selv disse skikkelsene tangerer parodien.

Gammelt grums

Alvtegens tidligere romaner har titler som «Skyld», «Savn», «Svik», «Skam» og «Skygge». Disse temaene er et hovedanliggende for forfatteren, også i årets bok. Det handler om skyggen fra barndommen, hvordan tidlige savn og svik preger personene.

«Definisjonen av galskap er gang på gang å gjøre det samme, men likevel vente seg et nytt resultat,» skal Einstein ha sagt. Både Helena og Anders gjentar gamle, skadelige handlingsmønstre, og romanen ønsker å gi håp om at alle kan finne et nytt spor. Man bestemmer selv om man vil bli eddik eller årgangsvin, som Verner uttrykker det.

Alvtegens gode intensjoner og psykologiske teft til tross; «En sannsynlig historie» fremstår først og fremst som en forutsigbar historie, der litt for mange stereotypier er i omløp.