ANMELDELSE: Jed Martin er billedkunstner, sønn av en arkitekt. Han har ulike kunstneriske prosjekter som alle har med kartlegging av virkeligheten å gjøre — fotografier, kopier av kart, portretter av fiktive scener mellom eksisterende mennesker. I løpet av sin karriere møter han forfatteren Michel Houellebecq, og dette gir romanens forfatter anledning til å tegne et slags speilvendt selvportrett.

På et tidspunkt skjer det et bestialsk drap der liket parteres og spres utover gulvet i et mønster.

Kartmetafor

Herfra følger vi politiets forsøk på å kartlegge forbrytelsen, skape mening i morderens kart. Det får Houellebecq til å skrive politiroman, nesten en klassisk Maigret-historie. Enda et lag, enda et bilde på terreng og kart.  

Tittelen på boka — «Kartet og terrenget» — kan nesten høres ut som en blødme, men viser seg å være dyp nok. Houellebecq vrir og vender på kartmetaforen og gjør den til bilde på alt menneskelig strev, kunstnerisk virksomhet, vellykkede og fåfengte forsøk på å skape orden. Flertydigheten blir en «messa in abisso», det som skjer når et verk kommenterer seg selv, danner dybdevirkninger, lar den ene miniatyren oppstå innenfor den andre i endeløs rekke, som når man ser en speiling av en speiling i et speil.

Siste gang

Et gjennomgangstema hos Houellebecq — og ikke bare i denne boka — er et insisterende memento mori, en stadig påminnelse om døden, aldring, forråtnelse og at «dette er siste gang, aldri mer». Her er det tydeligere enn noensinne, og nesten alle begivenheter har preg av at det er siste gang noe skal skje: siste gang en far skal se sin sønn, siste gang en mann skal bli kåt av en kvinne, siste gang de sammen skal besøke en bar og ta en drink.

Kroppene forfaller, begjæret tørker inn, framtiden har bare døden å by på.

Denne insisteringen på forfall kan virke enerverende, den har en slags anti-litterær funksjon, den punkterer illusjonen om at et litterært rom kan åpne for noe bedre.
Houellebecq minner oss hele tiden på at litteratur ikke bare har evne til å være realistisk, nøktern og nøytralt anti-illusjonistisk, den kan også være så dystert kynisk at det tipper over i det komiske, før det derfra igjen tipper over i det melankolske, tragiske.

Persongalleriet gidder knapt opprettholde illusjoner om mening, kjærlighet, framtid.

De er barn av selvmordere, matleie livsnytere, kyniske «bransjefolk», glatte aktører i et spill ingen vil gå god for. Ting er bare sånn de er - og det er de jo.  

Men det som gjør en slik roman til et betydelig litterært verk er den raffinerte måten forfatteren klarer å få fram meningsfulle figurer som speiler hans eget kunstneriske virke på. Jed Martin oppløser etterhvert kartene gjennom en snedig videoteknikk der naturen oppsluker teknologi og koplingsskjemaer, en slags vegetasjonens triumf.

Behagelig oppdatert

Forfatteren er overraskende og behagelig oppdatert på vår tids samfunnsmessige forhold, på produksjon og konsum, på plastisk kirurgi og teknologiske nyvinninger. Han lar oss oppsøke de sykeste avkroker av samfunnsmaskineriet, som når turen går til Zürich og det sveitsiske senteret for selvmord.

Han viser oss hvordan selvmordsorganisasjonen — som kaller seg Dignitas, altså «Verdighet» — er en grotesk pengemaskin som tjener fett på menneskers oppgitthet overfor meningsløse liv.

Nylig var den sveitsiske loven om rett til assistert selvmord oppe til folkeavstemning, og den får fortsette. Man kan reise til Sveits, skrive seg inn på en klinikk og få hjelp til å dø. Selvmord er blitt eksportnæring i Sveits. Sykt.  

Overskrider det metaforiske

Men teksten overskrider også det metaforiske. Forfatteren er aktivt skildrende av hovedpersonenes virksomheter, de beveger seg ikke i kulisser. Vi får for eksempel vite mye om pre-raffaelittenes sosialistiske utopisme, og designeren William Morris' merkverdige skjebne.

De tekniske detaljene er skrevet med innsikt, forstand og en god porsjon kjærlighet.

Houellebecq liker det han ser når han ser hva folk får til. Og han liker å finne på ting man kan gjøre.

Positiv kynisme

I tråd med dette er han nådeløst utleverende av menneskelig rusk og rask blant innbilske kjendiser, selvopptatte skjønnheter, retningsløse strebere. Tidligere har han gjort seg kjent for å være både kvinneforakter og antimuslim, men ikke her. Likevel er kynismen intakt — forstått som den positive kynismen man finner hos forfattere som Lukian, Aretino, Scaiscia eller for den saks skyld William Burroughs.

Thomas Lundbo har oversatt med kløkt, raffinement og ledighet. Leseren føler aldri at det ikke er akkurat slik Houellebecq ville skrevet hvis han skrev norsk. Chapeau!