ANMELDELSE: I den svenske skjærgården er det nå antakelig enklere å finne et ledig sommerhus enn det er å finne et ledig krimunivers. Om øya Gotland skriver Stockholmsbaserte Mari Jungstedt. Hennes bøker er både oversatt til flere viktige språk og blitt laget tv-serie av. Nå er hun ute med ny krim på norsk, men ikke med den største velvilje er det mulig å se for seg at denne vil nyte tilsvarende skjebne.

Plottet er enkelt og uengasjerende, historien er fortalt med sparsom fremdrift, og språket er fylt til randen av banaliteter.  


Døden på stranda

Det er sommer. En familiefar blir funnet død på en av Gotlands strender, hullet i panna tyder på at han har blitt regelrett henrettet. Sjefen for det lokale politiet er på ferie, og dermed blir det hans kollega Karin Jacobsson som får saken. Parallelt fortelles historien om tv-reporteren Johan Berg, som sammen med sin faste fotograf etterforsker drapet på sin måte. I tillegg har fortellingen et fortidsnivå som utspiller seg i Tyskland på 1980-tallet. Alle disse trådene nøstes sammen mot slutten.  


Klisjeenes tyranni

Det beste ved denne boka er plottet. Det er ok, men det utmerker seg heller ikke. Dessuten blir det overskygget av et språk og karaktertegninger som knapt har noe litterært ved seg overhodet. Jungstedt forteller alt, hun overlater ingenting til leseren, og på veien forsyner hun seg av alle tilgjengelige klisjeer («skikkelig forbanna», «ho stortreivst med jobben», «vêret var strålande», «nervene ... stod i helspenn»). 

De språklige bildene er heller ikke det forfatteren har ment at de skal være. «Blomstrane hang med hovudet, som om dei ikkje hadde fått vatn på fleire dagar, » skriver hun. Faktum er at blomstene henger med hodet fordi de ikke hadde fått vann på flere dager.  


Det motsatte av litteratur

Det beste eksempelet på denne romanens grunnleggende utilstrekkelighet finnes i en scene der en mann befinner seg i livsfare. Mannen er sikker på at han kommer til å dø, og dette velger Jungstedt å formidle på følgende måte: «Ei iling av skrekk gjennom kroppen. Var han ei hårsbredd frå døden?»

Her har vi altså å gjøre med en forfatter som bestemmer seg for å plassere en av sine karakterer i akutt livsfare, men som overhodet ikke interesserer seg for hvilke tanker som farer gjennom et menneskes hode i en slik situasjon. Dermed kan man også være fristet til å si at resultatet blir det motsatte av litteratur.