- I hvilke situasjoner Tommy Steine blir lei av Tommy Steine?

Han tenker seg om. To sekunder går. Han kremter. Tre sekunder. Fem. Ti. Så ser han opp og smiler.

- Er det et dårlig tegn at jeg måtte tenke etter nå?

Det er tidlig ettermiddag på Aker Brygge i Oslo, og standup-komikeren, programlederen, revyartisten, sangeren, skuespilleren og firebarnsfaren - puh - har forlatt barn og forlovede hjemme på Skedsmo, og parkert på Vestbanen midt i hovedstaden. Det har han gjort nesten daglig de siste ukene og det skal han gjøre ennå noen uker. Årets sommershow på Latter, der Tommy Steine er med, har fått god respons, både fra kritikere og publikum.

Gangen er rask og målrettet. Det er som om folkehavet på brygga deler seg naturlig foran ham. Medfødt autoritet? Fryktinngytende kjendisstatus? Nei. Det skyldes nok at han er to meter høy og nær en meter bred. Når en slik supertanker kommer mot i stor fart, legger man om kursen.

Han er blitt omtalt som en vaskeekte primadonna med kruttønne-temperament, og rapporter om trøbbel på byen, med både politianmeldelser, rettsoppgjør og overskrifter av typen «TV-kjendisen tok kvelertak på meg», har forekommet. Men det harmonerer dårlig med den sindige og vennlige fyren som bestiller en stor bolle reker med aïoli og en Cola Zero.

- Vel, sier han alvorlig. - Det kan godt tenkes at jeg har vært vanskelig å jobbe med i perioder. Jeg stiller ekstremt høye krav til meg sjøl og har kanskje ikke alltid forstått at jeg ikke kan stille de samme kravene til andre.

- Og da kan du oppfattes som vanskelig?

- Ja. Underveis har jeg også sagt og gjort ting mot andre mennesker, ikke fordi jeg vil dem vondt, men fordi jeg har forsøkt å være morsom. Når man lever av humor, blir det en livsstil å se det morsomme i alle situasjoner. Når jeg er sammen med venner og familie, hender det at jeg bommer. Kjæresten min, Linda, er ofte blitt forbanna. Opp gjennom åra er det blitt en del blåmerker på lår og skinnlegger etter klyp og spark under bordet. He-he. Men hun har helt rett, noen ganger passer det seg ikke å komme med en kommentar. Eller dra en vits. Det har jeg lært meg. Problemet er at jeg er så glad i å le. Det er det aller morsomste jeg vet. Og det kan medføre problemer.

- Er vissheten om at du befinner deg i situasjoner der du absolutt ikke må le nok til å sette i gang?

- Å ja! Sier han og rister oppgitt på hodet.

- I begravelsen til min oldemor satt det en gammel fyr, sikkert 90 år, og prompet hele tiden. Det kom sånne små promper, jevnt og trutt. Da klarte jeg ikke å holde meg. Så mens de andre satt og hikstet av gråt, hikstet jeg av latter. Gudskjelov har jeg en onkel som er like håpløs som meg, så han fikk like mye kjeft etterpå.

Karrieren til Tommy Steine startet innen standup, og det er fremdeles der han føler seg mest hjemme. Hvis det er sant at god standup krever både erfaring og tyngde, burde Steine vært godt rustet. Han har rikelig av begge deler. Men har ikke også humoren til den røslige karen blitt rundere i kantene?

- Nei, sier han. - Jeg var ikke slemmere før. Jeg var grovere. I begynnelsen tok jeg tak i det kompisene mine og jeg syntes var morsomt. Det vi satt og køddet med, dro jeg opp på scenen. Og da var det mye kvinnfolk, pikk og fitte. Ja, det var det, sier han og rister på hodet.

- Men jeg håper jeg er blitt mer moden med åra.

Steine mener det gjelder norsk standup generelt.

- Det er fremdeles noen som ennå holder på med det jeg gjorde i starten, men generelt er humoren blitt betydelig bedre enn den var.

- Publikum stiller også større krav?

- Absolutt. Det jeg føler vi mangler nå er mer samfunnskritikk. Vi må bli farligere. Norske komikere har det for godt. Halvparten av norske standupere er blitt feite, sier han og smører et sjenerøst lag majones på rekesmørbrødet han er i ferd med å lage.

- Hvis du skulle skrevet ei bok med handling fra standupmiljøet, hva ville den hete?

Steine tenker seg om.

- Noe sånt som «Store smil og spisse albuer»?

- Er det mye konkurranse?

- Det må det være. Men man tror liksom at det er en automatikk mellom andres fiasko og egen suksess og vice versa. Men det er jo feil. Jo flere som lykkes, jo bedre for alle.

- Hvor lang tid tok det før du skjønte dette?

- Det tok lang tid. Ja, lang tid.

- Snakker vi om mange år?

Steine nikker.

- Det er først de siste seks-sju åra jeg har forsøkt å tenke at andres suksess også er bra for meg.

Frydefull medvind og brutale stormkast. Karrieren til Tommy Steines har hatt innslag av begge deler. Han har samlet hundretusener foran TV-skjermen til programmer som «Senkveld», «Skal vi danse» og «Allsang på grensen». Han har trukket fulle hus til sine show, fått blanke seksere for forestillingen «I blanke messingen» - og blitt grisebanket av kritikerne for sin tolkning av en glad løgnhals i musikalen «Billy». Ja, med sistnevnte forestilling gikk det så dårlig at alle involverte - overtroiske som teaterfolk ofte er - ikke skal ha våget å ytre dens navn, og i stedet bare omtalt forestillingen som «den engelske musikalen». Steine sjøl avdramatiserer det hele.

- Det var tøft å stå på scenen dagen etter, jeg var tross alt den eneste som ble nevnt ved navn i alle de dårlige kritikkene. Men det var lærerikt, og kritikkene til tross ble den sett av over 17000.

- Har du benyttet deg av profesjonell hjelp?

- I perioden rundt «Billy» ble jeg tipset om å gjøre det, men jeg ble ikke så veldig imponert. Det ble nesten som et verdensmesterskap i selvfølgeligheter, sier han og gjør stemmen dyp, rolig og lav: «Det er klart, når det er mye negativt press i media og ute blant folk, så blir du jo lei deg, Tommy». Å ja, ja vel, ja. Og det skal du ha sju hundre spenn for? He-he.

- Da er det kanskje nyttigere å snakke med kolleger?

- Ja det har jeg alltid gjort. Sturla Berg-Johansen, som jeg spiller sammen med nå, har vært en god støtte. Når det gjelder følelsesmessige ting og hvordan takle pressen, snakker jeg med ham. Den gang da jeg ble slått ned på Aker Brygge, snakket jeg mye med Sturla.

- Det ble det mye skriverier om i 2007. Hva var det egentlig som skjedde?

- Hva som skjedde? Jo, jeg ble slått ned. Rakk ikke å si «hei» eller «hallo», en gang. Jeg så det ikke. Det var en fyr som ropte et eller annet og jeg skjønte ikke at det var til meg. Så kommer det en bort og prikker meg på skuldra. Jeg snur meg og får en knyttneve midt i trynet. Jeg mistet fire tenner og det ble rettssak og greier, sier han.

- Hvordan gikk det med saken?

- Han fikk 140 dagers ubetinget og jeg fikk 280000 i oppreisning.

- Hva var den største påkjenningen, å bli slått ned, tannlegetimene etterpå eller rettssaken?

- Den største påkjenningen etter slåssepisoden var å tenke på hva folk trodde om meg. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg måtte forsvare meg og svare på spørsmål av typen: «Men hva hadde du sagt til ham først, da? Du er jo komiker, så du er jo litt rappkjefta?»

- Folk mente du hadde provosert det fram?

- Ja. Det var ikke hyggelig. Saken var førstesidestoff i flere dager, og det ble spekulert i hva som hadde skjedd. Da det kom en fyr som sa han var vitne, trykket pressen hans versjon uten videre. Det viste seg at det var en kompis av han som slo. Gudskjelov var episoden fanget opp av to overvåkingskameraer, sier han.

Steine opplevde noe liknende i fjor sommer. Det var da tittelen «TV-kjendisen tok kvelertak på meg» ble brukt.

Steine sukker oppgitt. Førstesideoppslaget fra Tønsbergs Blad nådde raskt nettavisene og ble slått stort opp - og «hele landet» lurte på hvem den profilerte tv-kjendisen som «hadde gått amok» på et utested i Tønsberg var.

- De oppslagene hadde ingen rot i virkeligheten. Men også her var jeg heldig, siden det var et overvåkingskamera bare halvannen meter unna. Jeg var blitt provosert og trakassert av en fyr hele kvelden. Det jeg til slutt gjorde var å reise meg, holde ham inntil veggen og si at nå var det nok. Dørvakta kom, og jeg fortalte hva som hadde skjedd. Etterpå forlot jeg stedet. Da avisa kom på gata dagen etter fikk jeg sjokk. Snakk om å gå i fosterstilling.

- Hadde det vært lurere å gå ut med din versjon?

- Nei, svarer han kontant. - Hvis jeg hadde gjort det, ville mange tenkt: «Ja, særlig». Og: «Ble ikke han der Tommy Steine slått ned på Aker Brygge her for noen år siden også? Jeg tror ikke han er så uskyldig, jeg.» Jeg hadde ikke hatt nubbekjangs til å bli trodd.

- Politiet hadde videobevis?

- Ja, og han som anmeldte meg trakk anklagen da han fikk vite det. Han skal forresten være glad for at han ikke ble anmeldt for mened. Så rent formelt ville det ikke vært noe problem å stå fram. Men ute blant folk blir det prat. Man skal, og må, tåle mye som offentlig person, kanskje enda mer som komiker. Men selv om jeg har en frekk tone på scenen, betyr ikke det at folk kan gjøre hva de vil mot meg og tenke at jeg tåler alt. Sannheten er at komikere er noe det såreste som finnes. Det er noe i klisjeen om klovnen som gråter bak masken.

- Det er ikke alltid lett å være kjendis?

- Jeg har ikke noe imot å bli tilsnakket av fremmede. Vanligvis er det bare hyggelig at folk snakker til meg på byen. Hvis jeg ikke tåler å gå på Aker Brygge en lørdagskveld, får jeg holde meg unna. Holde meg hjemme. Det gjør jeg også forresten. Jeg trives bedre hjemme på Skedsmokorset med en grillet nakkekotelett, enn på Bagatelle eller på fest hos Petter Stordalen.

«Et følelsesmenneske». Det er merkelappen flere av Steines venner og kolleger klistrer på ham. Han svinger mellom de dypeste daler og de høyeste topper, sies det. Sjøl går han med på «høye topper», men påstår hardnakket at han sjelden befinner seg i «de dypeste daler». Det kan uansett helt sikkert være godt å ha en nøktern og jordnær støtte hjemme. Tommy Steines forlovede er åpenbart noe så sjeldent som en nøktern, rolig og saklig bergenser. Hun er ifølge sin forlovede også ryddig og effektiv, og når hun i tillegg har bakgrunn som førskolelærer og spesialpedagog, må hun da være den perfekte manager?

Steine ler.

- Det er riktig hun var manageren min i en periode.

- Hvordan var det?

- Helt jævlig. He-he. Hun tok seg av all faktureringen. Så alle pengene jeg tjente gikk via hennes konto. Hvis man synes at kvinnfolk har for mye kontroll i utgangspunktet, blir det ikke bedre hvis man bruker dem som manager, sier han og blir alvorlig.

- Nei, hun var kjempeflink. Dyktig og ekstremt ryddig. Hadde fullstendig oversikt og total kontroll. Det var veldig deilig.

- Er det ikke en gyllen regel at man ikke skal blande forretninger og privatliv?

- Jo. «Eg ligger ikkje med folk på jobben, altså», sa hun til meg. Ja, det brukte hun som argument i halvannet års tid.

- Hvor lenge har dere vært forlovet?

Steine regner etter og teller på fingrene. På den høyre ringefingeren sitter en enkel, glatt gullring, som for lengst har mistet sin skinnende, blanke overflate.

- Skal vi se ... 16 år.

- Hvorfor har dere ikke giftet dere?

- Det er nok en klar sammenheng med at jeg allerede har vært gift en gang. Men den viktigste årsaken er likevel at vi ikke har følt at det har vært noen mangel i vårt liv. Foreldrene til Linda har forresten vært forlovet i tretti år nå. Minst.

- Er det noe romantisk over å være forlovet så lenge?

- Ja, jeg synes i hvert fall det. I hvert fall mye mer romantisk enn å være samboere. Det var derfor jeg ville at vi skulle forlove oss. Hun er ikke så romantisk. Skorpion, vettu, mens jeg er midt mellom løve og jomfru.

- Tror du på astrologi?

- Jeg er åpen for ganske mye. Jeg tror det finnes mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder. Og jeg tror på Gud. Jeg ber hver eneste dag.

- Hva ber du om?

- Tja. Ny bil for eksempel ...

Nei, hva ber jeg om? Jeg takker mer enn jeg ber. Takker for at jeg har hatt en god dag, at familien min har det bra og at ungene er friske. Jeg har fire fantastiske barn. Friske og sunne, sier han og banker i bordet.

- Det er ingen selvfølge.

Det var en gang Tommy Steine holdt på å miste troen på Gud. For hvordan kunne en barmhjertig Gud, gjøre noe så grusomt?

- De var tvillinger. To jenter. De var født for tidlig, slik tvillinger ofte er, og veide 1100 og 1400 gram. De var som små dokker. Det var noe galt med navlestrengen til hun ene, hun fikk rett og slett ikke i seg nok næring. De var toegget, og snart sluttet hun andre også å ta til seg næring. Det var de aller første barna min ekskone og jeg fikk. De forsøkte lenge å holde liv i hun som overlevde, men hun døde utpå kvelden.

Stillhet. Steine trekker pusten. Fortsetter.

- Vi ble nærmest tvunget til å bli på sykehuset i ei uke etter fødselen. Lå på samme korridor som andre ventende og lykkelige nybakte foreldre. Mellom ballonger og blomster forsøkte vi å takle situasjonen. Det var tøft.

- Hvorfor ville de ha dere der?

- De mente det var best at vi var der med et proft støtteapparat rundt oss. Der var det leger, prester - alt mulig. Hvis vi ville snakke med dem, kunne vi bare gjøre sånn, sier han og knipser med fingrene.

- Overlegen var en veldig klok mann. «Tommy», sa han til meg. «Det er vanskelig å skjønne dette nå, å se noen lyspunkter, men jeg er helt overbevist om at dere får en gave som ikke andre får. Når dere får barn neste gang, vil dere oppleve en ekstra glede.» Men å gå gjennom kirka med den bitte lille, hvite kisten var ... Nei, jeg unner ikke noen andre opplevelsen av å miste barn i fødselen.

- Hadde overlegen rett?

- Ja. Han hadde helt klart et poeng. Da ekskona mi og jeg fikk barn igjen, skjønte vi det. Jeg tror det er slik vi mennesker lærer, sier han.

Så smiler han.

- Se bare på bergensere. Det er en grunn til at de setter så mye større pris på fint vær enn østlendinger.

«It's not unusual» sang Tom Jones noen år før Tommy kom til verden. Og det er kanskje ikke så uvanlig å oppkalle sitt barn etter en popstjerne, slik Steines 17 år gamle mor gjorde. Men unge Tommys liv skilte seg ganske snart fra malen, da han i en alder av seks ble skilsmissebarn.

- Den gangen var det helt krise, spesielt i Hurum, der det ikke virket som noen andre hadde skilte foreldre. Det var ikke noe kult den gang, men det har kanskje preget meg mer som voksen.

- Hvordan da?

- Jeg ble jo sjøl skilt. Skilsmissen opplever jeg som det største nederlaget i mitt liv. Jeg var 25 og akkurat samtidig begynte det å ta av for meg. Det jeg hadde drømt om hele livet begynte endelig å skje. Jeg ble gjenkjent på gata. Jeg fikk oppslag i aviser. Ja, førstesideoppslag. Jeg tok ikke nok ansvar, og prioriterte premierefester framfor å være med familien. Hovedgrunnen til at vi ble skilt var at jeg verken var moden nok til å være gift eller til å være pappa. Nå har jeg et helt annet fokus på familien.

- Og er sjelden å se på premierefester?

Steine nikker.

- Jeg har ikke drukket alkohol siden ... eh, skal vi se, mars? Ja, noe sånt. Jeg fester to ganger i åra, og det er når jeg drar på guttetur. Ellers foretrekker jeg cola.

- Og nå når den gamle barndomsdrømmen om berømmelse er gått i oppfyllelse kan du slappe mer av.

Steine nikker.

- Nå drømmer jeg om å lede et talkshow à la det Graham Norton har.

- Er det han britiske, slemme som tuller mye med publikum?

- Ja, han er slem. Men publikum - og gjestene - er med på spøken. Da blir det greit. Han er mye dristigere enn «Senkveld»-gutta og morsommere enn Skavlan. Et show som det mangler vi i Norge. Men akkurat nå har jeg det bra. Jeg var lenge borte fra standupscenen og nå har jeg lyst å satse på dette. Den største motivasjonen er igjen å plassere meg blant Norges topp tre innen standup.

- Og det er ingen fare for at du blir lei av Tommy Steine?

- Nei. Men det kan bli litt mye, spesielt opp mot premierer. Da kan selvfokuset bli stort. Ja, ekstremt. Når jeg spør folk rundt meg om råd, om jeg skal stå sånn eller sånn, skal jeg si en ting på den eller den måten, kan det bli litt mye. Da sier Linda ofte: «Du, kan vi få en liten Tommy-pause, nå?» He- he. Hun har rett, men samtidig skjønner hun at det må være sånn.

Han tenker seg om. Tørker fingrene møysommelig etter rekeskrellingen og tar en slurk Cola Zero.

- Nei, Tommy Steine blir aldri lei av Tommy Steine. Men det kan godt hende andre blir det.•

eal@dagbladet.no