HOVEFESTIVALEN: Subtil er nok ikke favorittordet til Jared Leto, men hvorfor gå stille i dørene når man har et femsifret antall festkåte festivalgjengere som venter i sitrende spenning.

30 Seconds to Mars detonerer i heroisk stil til tonene av Carl Orffs «O Fortuna», og da er hylekonserten i gang. Sjeldent har vel Hove-festivalen truffet målgruppa like hardt i partysjela, og et samstemt publikum takker for tilliten med uavbrutte gledesrop. Leto kan tilfreds sole seg i publikums tilrop etter alle posørens kunster og regler.

Dette handler kun om en person, noe annet er det aldri tvil om. Letos våpendragere er for det meste redusert til statister i hver sine hjørner og scenen er mer eller mindre ryddet for staffasje. Noe som gir frontfiguren mengder av boltreplass, men dette blir fort konsertens begrensninger også.

Leto er ingen stor sanger, noe han kompenserer for med uavbrutte publikumsfrierier, gjerne midt i en vokalfrase også. De konstante oppfrodringene om å hyle seg hese og hoppe i himmeltaket blir en smule oppspist etter hvert, men takket være en hengiven tilhørerskare, klarer han akkurat å lose skuta i havn.

Med unntak av «Vox Populi», «This Is War» og det selvskrevne høydepunktet «Kings and Queens», mangler mange av låtene det skamløst grandiose preget som gjør 30 Seconds to Mars underholdende på plate.

Her handler det mest om å iscenesette Letos Bono-vyer og poseringsstuk, noe som funker helt ok så lenge publikum er med på notene, og det var de til gangs på Hovefestivalens første dag.

Men la oss kalle en spade for en spade, det var mer Letos partytriks enn bandets låtkatalog og musikalske formidlingsevne som reddet festen.