KONSERT: PJ Harvey, altså. Jeg sier som Halvdan Sivertsen: Førr ei dame.

Ikledd en gotisk, fotsid kjole, med en slags fjærkrone på hodet og autoharpe i hendene, formelig glødet den britiske 41-åringen i det sparsommelig lyssatte Arena-teltet på Roskilde.

Konserten var nesten utelukkende bygd rundt hennes monumentale sistealbum «Let England Shake», smakfullt krydret der det passet med klassikere som «Angelene», «The River» og «The Sky Lit Up» fra «Is This Desire?», samt «Down by the Water», «Meet Ze Monsta» og «C'Mon Billy» fra «To Bring You My Love».

Velregissert, var det.

Men det var kraften og katarsisen i fremførelsen av hennes nye låter, båret frem av et brennende ønske om å begrave hjemlandets krigerske «Rule Britannia»-mantra, som virkelig var trollbindende.

Krig, dødsretorikk og politikk er ikke elementer som nødvendigvis går rett hjem i konsertformat, men PJ Harveys ufattelige tilstedeværelse på scenen skapte en stemning som vanskelig lar seg beskrive.

Det er ikke mange som helt uanfektet klarer å få publikummet sitt til å holde helt kjeft i det ene øyeblikket, for så å sende dem ut i en hoftevrikkende spontandans sekunder senere på «Written on the Forehead».

Man kan da snakke om heksekunst, svart magi og alt det der - det som imidlertid er helt sikkert er at dama roter rundt i den delen av følelsesregisteret som ikke er vant til særlig stimuli.

Frykten for å repetere seg selv, har gjort at Harvey nådeløst skifter både musikalsk og visuell kurs for hvert album. Det var likevel noe sømløst over hvordan hun hoppet frem og tilbake mellom den amerikanske bluestradisjonen som gjennomsyret hennes tidligste verker og den engelske folkrocken som hun har sverget til den siste tiden.

PJ Harvey rørte knapt på seg den drøye timen hun sto på scenen, litt til venstre for sine tre gentlemanmusikere som var ulastelig antrukket etter britisk tweedtradisjon.

Men hun rørte publikummet sitt. Mot slutten av den mektige «On Battleship Hill» snudde en mann blant publikum seg og smilte, mens tårene strømmet nedover kinnet. I PJ Harveys konsertunivers er det nok ikke langt mellom rock og renselse.