ANMELDELSE: Jeg er vanligvis en sterk motstander av blurber, der forlag bestiller kjente navn, gjerne venner av forfatteren, til å reklamere for bøker av ymse kvalitet. Men den britiske forfatteren William Dalrymples coveromtale på «Andre rom, andre undere» er så dekkende at jeg like godt rapper den.   
 
«Det beste som noensinne er skrevet litterært om Pakistan på engelsk, og en av de beste forfatterne som er kommet fra Sør-Asia på veldig lenge», skriver han om novellesamlingen til den halvt pakistanske, halvt amerikansk-norske Daniyal Mueenuddin.

Som en klassiker

Og den er god. Så god at det er som å lese en klassiker fra begynnelsen av forrige århundre. Ikke bare i stil, men i tematikk: Mueenuddin skildrer et klassesamfunn på hell, alle med forbindelse til landeieren K. K. Harouni. Han er godseier i Punjab, med hus i Lahore, Pakistans rikeste område.  

«Det er en liten døende verden, ( ). Dette huset, disse tjenerne, den gamle mannen i sentrum,» heter det i en av novellene. K.K. Harouni har gammelt navn, gode forbindelser, mange eiendommer, men ikke lenger penger. Gjennom hans hus og tjenere dekkes hele spektret av det pakistanske samfunn. Aller nederst den lille gledespiken Saleema, som bruker det hun har - kropp og ungdom - for å innynde seg hos Harounis gamle betrodde tjener.

Avslutningen er symptomatisk for samtlige av novellene. Saleema ender der hun startet. Gamle Harouni dør, hans hus, et beskyttet samfunn i samfunnet der alle kjenner sin plass, går i oppløsning. Saleema havner som heroinist, «og ikke lenge etter døde hun. Gutten måtte tigge på gata, en av Lahores spurver».  

Naturalisme

Mueenuddin forfekter en brutal naturalisme i disse novellene, der påfallende mange handler om kvinner som for en kort tid krabber seg opp — enten fra fattigdommen eller fra sin egen natur - for så å falle igjen.

Dette skrevet med en bitende ironi, slik dommeren som sier om sin ambisiøse kone: «Det holder å se hvordan hun river fra hverandre en grillet kylling for å forstå omfanget av hennes kjødelighet». Eller Lily, den dekadente overklassejenta som drar fra fest til fest og ligger med hvem som helst, inntil hun møter den store kjærligheten og gifter seg til det hun tror skal bli et nytt liv. Etter kort tid henfaller hun til gamle synder igjen.  

Slu og retthaversk

Det er ikke mye rom for forbedring og forandring i Mueenuddins univers. Og like mye som til dels kyniske kvinneportretter, er dette et portrett av det pakistanske samfunn. Om oppkomlinger som krabber seg opp gjennom renkespill, sluhet, korrupsjon, brutalitet.

Som K. K. Harounis forvalter, som selger unna den gamles eiendommer til spottpris, og putter halvparten i egen lomme. Han blir mektig, han er brutal, også han får en elskerinne som for en kort tid får smake lykken før ulykken rammer. For oppkomlingens makt er avhengig av hans person. Når han dør, faller korthuset sammen.  

Den moralsk mest snedige av novellene; «Elektrikeren Nawabdin,» ble av Salman Rushdie kåret til årets beste novelle i 2008.

Den handler om den slu, retthaverske og hardt arbeidende elektrikeren Nawabdin.  En fattig tyv prøver å stjele motorsykkelen hans, blir skutt, og bønnfaller om tilgivelse før han dør. Men den gode elektrikeren nekter: «Aldri. Jeg tilgir deg ikke. Du har hatt ditt liv, jeg har hatt mitt. Jeg har alltid gått den rette vei, og du har gått den gale.»

Skremmende nok er han den eneste det synes å gå godt for i disse fortellingene; en overlever, den nye tid, det nye Pakistan.