• Les også: - Ap stanset bok om norske KGB-spioner

HAN HADDE VÆRT EN AV STATENS LOJALE TJENERE. Siden 1948 hadde Vasilij Mitrokhin vært tilknyttet sovjetisk etterretning, stasjonert både i Sovjet og i utlandet som agent.

Men gradvis, og uten å tilkjennegi noe som helst som kunne gjøre at noen fattet mistanke, hadde KGBs sjefarkivar Mitrokhin fått ideen om å lage sitt eget arkiv. Han ble som besatt av at opplysningene en eller annen gang måtte komme ut.

Opplysninger som at KGB planla å brekke et av ballettavhopperen Rudolf Nurejevs bein, fortalte han senere hadde gjort ham fortvilet. Da Sovjet gikk inn i Tsjekkoslovakia i 1968 hadde han valgt side.

I 1972 fikk han muligheten til å starte på den farlige jobben. Han hadde som straff for en feil han gjorde som agent i utlandet, blitt satt på et kontor i KGBs hovedkvarter i Moskva. Han ble fortalt at han aldri skulle jobbe i felten igjen.

Hans nye ansvarsområde var å forflytte 300 000 hemmelige mapper fra de siste 60 åra ut til KGBs nye arkiv utenfor den sovjetiske hovedstaden. Han sa senere at han ble sjokkert over det han fant i arkivene, som viste hvordan KGB systematisk undertrykket befolkningen. «Jeg kunne ikke tro ondskapen, alt var planlagt og tenkt ut på forhånd. Det var et forferdelig sjokk da jeg begynte å lese.»

NESTEN DAGLIG i 12 år kopierte han papirer. Miktrokhin skrev på papirlapper som han hver kveld stappet ned i sko, bukselommer eller jakke og smuglet hjem. Det skjedde med stor personlig risiko, han ble stadig overvåket av kontraspionasjen. I helgene fraktet han materialet til feriestedet utenfor Moskva. Her gjemte han informasjonen i melkespann som han gravde ned under gulvet og i hagen.

Etter at han ble pensjonist i 1984 søkte Mitrokhin muligheter for å bringe materialet til Vesten. Sjansen kom etter Sovjetunionens fall. I 1992 satte han seg på nattoget fra Moskva. Han oppsøkte først den amerikanske ambassaden i Riga. Han hadde med smaksprøver.

Amerikanerne gjorde en gigantisk feilvurdering. CIA trodde ikke på Mitrokhin, som fortsatte til den britiske ambassaden, hvor han ble tatt imot.

I november samme år ble Mitrokhin, hans familie og seks kasser med navnene på tusener av agenter i Vesten ført til England. Han fikk hemmelig bosted, ny identitet, ny fortid og britisk statsborgerskap.

Bare en brøkdel av arkivet var med, men ifølge KGB-avhopper Oleg Gordijevskij klarte MI6 i en fordekt operasjon å komme seg til sommerhuset hans og å grave opp resten av arkivet.

ARKIVET, SOM SPENNER FRA 1918 til langt ut i 1980-årene, inneholder dokumenter om KGBs infiltrasjon i Vesten, hemmelige bånd til vestlige kommunistpartier og den nådeløse forfølgelsen av opposisjonelle. Det omtaler Lenins dager, som at Lenin i 1919 ville avskaffe julefeiringen og derfor ga ordre om at alle som holdt seg hjemme i høytiden, skulle skytes, og slutter med Gorbatsjovs mislykte forsøk på å reformere diktaturstaten.

Opplysningene ble karakterisert som århundrets kupp. Etter alt å dømme kjente Miktrokhin navnene på hele spion-nettverket i Vesten.

DEN FØRSTE BOKA som kom ut på grunnlag av arkivet var en sensasjon som blant annet avslørte den tidligere KGB-spionen Melita Norwood. Norwood (da 87 år), hadde under dekknavnet «Hola» overlevert hemmeligheter som hjalp sovjetrusserne med å lage sin egen atombombe. Spionbestemoren var overbevist kommunist.

Også universitetslektor Robin Pearson ved Hull University ble avslørt. Historikeren spionerte for den østtyske sikkerhetstjenesten STASI i 12 år, fra 1977 til 1989. En tredje spion, «Romeo-agenten» John Symonds med kodenavn «Scott», som ble spesialtrent til å forføre kvinnelig ansatte ved utenlandske ambassader, ble også kjent. Han hadde vært ansatt ved New Scotland Yard.

Raymond Fletcher med kodenavn «Peter», var journalist og parlamentsmedlem, og skal ha blitt rekruttert av tsjekkoslovakisk etterretning og CIA. Robert Lipka, som jobbet i det amerikanske NSA, benektet alle anklager om spionasje til saken hans kom opp og det ble avslørt at Mitkrohin var hovedvitnet.

I Frankrike kom det anklager mot 35 høytstående politikere som hadde arbeidet for KGB. I Tyskland hadde KGB infiltrert de store politiske partiene, domsstolene og politiet. Også i Italia og Portugal ble det også baluba da offentlig kjente personligheter ble utpekt som spioner.

DET VIKTIGSTE FOR VESTLIGE land var avsløringen av sovjetiske våpenlager på konkrete adresser i Vest-Europa og Nord-Amerika. Lagrene med sprengstoff og våpen skulle brukes til sabotasje mot strategisk viktig infrastruktur. Med hjelp av arkivmaterialet ble det funnet hemmelige våpenlager fra Den kalde krigen i Belgia, Sveits og Canada.

Det ble også kjent at mer enn halvparten av Sovjetunionens våpen var basert på amerikansk teknologi, og at de hadde spioner i nesten alle amerikanske våpenfabrikker, som Boeing, Fairchild, General Dymanics, IBM og Lockheed. I tillegg avlyttet KGB telefonen til Henry Kissinger.

Blant operasjonene som ble omtalt i boka, var utpressing av Tom Driberg på 50-tallet, han var britisk parlamentsmedlem og høytstående i Labour. Han spionerte på kommunistpartiet for MI5 på 30-tallet. KGB presset ham med bilder av homoseksuell aktivitet. KGB gjorde også forsøk på å lage raseopptøyer i USA ved å sende falske hatbrev til militante grupper. I Midt-Østen avlyttet de MI6-kontorer. De støttet Sandinistbevegelsen i Nicaragua. Andrew mente også at KGBs støtte til Allende i Chile ga ham presidentseieren i 1970. Allende omorganiserte Chiles etterretningstjeneste etter KGBs forslag og ga etterretningsinformasjon fra latinamerikanske land til Sovjet.

I BOKA KOM DET OGSÅ noen få opplysninger om Norge og hvordan KGB prøvde å påvirke utdelingen av Nobels fredspris ved to anledninger på 70-tallet.

Da den sovjetiske dissidenten Andrej Sakharov fikk prisen, satte KGB-sjefen selv - Jurij Andropov -  igang en storstilet svertekampanje mot Sakharov, desinformasjonen ble blant annet rettet mot norsk opinion. Hensikten er at det skulle reises et folkekrav mot tildelingen.

Dokumentet med kampanjen er datert 22. november 1975 og har i arkivet tittelen «Komplekse Tiltak for å Avsløre den Politiske Bakgrunnen for Tildelingen av Nobels Fredspris til Sakharov». I dokumentet står det at man blant annet skulle spre et falskt gratulasjonsbrev fra Chiles general Pinochet til Sakharov i anledning av fredsprisen for å folk i Norge til å gå imot tildelingen. KGB ville også bruke jødekortet og spre informasjon om at dette dreide seg om en avtale mellom sionistene og Sakharov. De mente et medlem i Nobel-komiteen var sionist.

Etter at kona til Sakharov, Jelena Bonner, dro til Oslo for å ta imot prisen på den utreisenektede mannens vegne, prøvde KGB å sverte henne. De satte ut rykter om at hun i ungdommen var en manisk forførerinne, at hun drev ektefeller i døden og at hun hadde stor seksuell appetitt på menn av rang. Ifølge arkivets opplysninger lyktes dette, de fikk inn en negativ artikkel i Dagbladet blant annet om at hun røykte. Men denne artikkelen er det ingen som har funnet i ettertid.

VÅREN 1978 fryktet Sovjet igjen en uheldig tildeling av fredsprisen, nemlig at fysikeren og menneskerettighetsforkjemperen Jurij Orlov skulle få den.

I sine rapporter til KGBs hovedkvarter skildrer den sovjetiske diplomaten Leonid Makarov hvordan han og andre russere i Oslo tok kontakt med kjente Ap-politikere, deriblant Knut Frydenlund, Reiulf Steen og Trygve Bratteli. Også LO-formann Tor Halvorsen fikk klar beskjed om at en pristildeling til Orlov ikke ville bli tatt nådig opp i Moskva.

Orlov fikk aldri prisen - det var heller neppe aldri særlig aktuelt - men Makarov tok full ære for det i sine rapporteringer hjem.

I MITROKHIN-ARKIVETS nå åpne del omtales også Norges lite kjente spion Ole Martin Høistad, kodenavn «Homyakov».

Han var norsk vaktassistent som ble vervet som spion for KGB under sitt opphold ved den norske ambassaden i Moskva, hvor han falt for et klassisk spionkomplott. Gjennom KGB ble han gjort kjent med Irina. Han ble forelsket, og ballen begynte å rulle. Han lot blant annet KGB-agenter slippe inn i noen av de mest sentrale rom i ambassaden.

Ifølge arkivet sendte KGB en av sine ansatte, Valerii Evgenevisj Zverev, til ambassaden i 1971 under dekke av å være utenrikskorrespondent. Ifølge arkivet møtte Zverev «Homyakov» regelmessig, og nordmannen begynte å gi ham informasjon, blant annet interninformasjon om sovjetiske borgere og ambassadebesøkende. KGB forsikret at de to kunne møtes på et sikkert sted hvor de ikke ble observert. Arkivet oppgir at det ble laget en avtale slik at «Homyakov» kunne holde kontakten mens han var i Norge. Og at han da han kom tilbake til jobben i Moskva ga han KGB nøkkeldokumenter fra den norske militærattacheen.

Høistad ble oppdaget, tilsto, angret dypt og ble dømt til syv års fengsel i 1972 for spionasje for Sovjet. Fra fengselet i Norge forsøkte han å skaffe visum for sin sovjetiske kjæreste. Sovjet sa ja, men Justisdepartementet i Norge sa nei.

MITROKHIN VAR I FARE etter at han hoppet av. Han ga sjelden intervjuer. I et eksklusivt intervju med den danske avisen Berlingske Tidende i 1999 i forbindelse med utgivelsen av den første boka, fortalte han at han hadde mye informasjon om Skandinavia. KGB anså nordområdene som strategisk svært viktige. 

- Det er stoff til 30 - 40 bøker til, sa Mitrokhin.

- I mitt arkiv kan man se konkret hvordan operasjonene ble planlagt, hvem som utførte dem og hvordan det foregikk. Arkivet viser rutinen, det dagligdagse livet i ondskapens tjeneste, fortsatte han.

Den danske avisen spurte ham om han hadde flere opplysninger å komme med om danske forhold.

- Det er mye materiale om Skandinavia og også om Danmark i mitt arkiv. Det gjelder også danskene som ble betalt av KGB for arbeidet de gjorde. Men det er ikke med i denne boka. For å svare på spørsmålet må jeg gå i arkivet. Danmark var jo en meget viktig arena under Den kalde krigen. Landet var jo en del av NATOs nordlige flanke, nøkkelen til Østersjøen og russerne tilla aktivitetene i hele Skandinavia enorm strategisk betydning. Den russiske representasjonen i København var førsteklasses og meget aktiv under hele Den kalde krigen.  Danmark var også et svært godt sted for etterretningstjenester, som jobbet mot hverandre. For eksempel om man ville rekruttere dobbeltagenter. Og på grunn av en overarbeidet og ikke alltid god nok dansk kontraspionasje, var København et godt transitt - og møtested, og også et ideelt sted å hyre agenter fra andre lands etterretningstjenester. Og på grunn av så mange transportformer, tog, fly, biler, skip som krysser hverandre der, ble København også brukt mye som postboks. Det var svært lett å spre desinformasjon i Danmark. Alt kan pakkes pent inn der, alt kan presenteres som myke pakker. Men på mange måter misunner jeg danskene. For dere visste aldri hva det var dere var oppe imot, sa arkivaren. Mange av opplysningene gjelder også Norge, som også utgjorde NATOs nordflanke.

POT ble ifølge media orientert av britisk etterretning om hva som sto i materialet. Der var det informasjon om KGBs operasjoner i Norge og på NATOs nordflanke.

FORTSATT ER DET bare noen svært få som har adgang til hele arkivet. Blant dem er historikeren Christopher Andrew, som har høyeste sikkerhetsklarering, men kan ikke si noe om det. Du kan selv lese alle oppslag på Norge i den åpne delen av arkivet, og se originaldokumentene på russisk.

Mitrokhin selv var en godt trenet KGB-agent. Han visste hva informasjon betydde, og ga ikke sine nye landsmenn noen lett oppgave. Ifølge ryktene spilte han med sine britiske påpassere for å unngå å gi for mye informasjon.

Den språkmektige mannen passet ofte på å skifte til et annet språk enn britisk om han samtalte med viktige personer som kunne for eksempel tysk. Slik unngikk han at MI6-folkene fikk all informasjonen i samtalene.

FLERE BØKER har kommet med bakgrunn i opplysningene i Mitrokhin-arkivet. The KGB in Afghanistan har den norske professoren Odd-Arne Westad vært med å skrive. I Danmark jobber for tiden historiker Bent Jensen med en rapport om dansk spionasje under Den kalde krigen.

Han har fått tilgang til den Miktrokhin-arkivet sier om Danmark. Her er en rekke ukjente spioner navngitt. Men dessverre for offentligheten, vil alle navnene neppe bli kjent nå. Jensen har bedt Politiets Efterretningstjeneste (PET) om å få avklassifisere en rekke dokumenter hvor navnene står. Men det han har fra Mitrokhin-arkivet tror han ikke han kommer til å få bruke.