ANMELDELSE: Kvinnen bak visdomsord som: «Stol like lite på andre som du stoler på deg selv» og «Vis følelser, men du behøver ikke å fråtse heller» er nå ute med sin første tegneserieroman.

«Fallteknikk» markedsføres av forlaget som en slags ungdomstegneserie med feminint tilsnitt, men slike båser er det ingen grunn å presse den inn i. Som «Møkkajentene», hvis manifest de første sitatene er tatt fra, er dette rått, ærlig og forløsende morsomt.

  

Brå modningskurve

Hovedpersonen er Rakel, hun flytter alene inn til Gjøvik sentrum for å gå siste året på videregående. Med seg har hun en fuglekasse hun har bygget selv og en god dose bondevett. Bestevenninnen, Ingrid, er hakket mer guttegæren enn Rakel, men det blir Rakel som får kjenne konsekvensene av en tilfeldig kveld og følgene finner hun langt fra rosenrøde: «Det er ikke romantisk å bli smelt på tjukka. Det er patetisk. Det er ikke kjærlighet. Det er sperm!»

Året som følger er herlig fritt for babypjatt, Rakel er en kompromissløs og lett fornektende ung kvinne. Men hun har tatt et valg, og dermed virker stumheten hennes overfor barnefaren litt på kanten av det troverdige. Selv om det samtidig også illustrerer at Rakels tøffe tryne ikke er hele henne. Samtalene mellom Rakel og bestevenninnen er forfriskende langt fra rosabloggernes prinsesseverden, her blir viktige spørsmål stilt, humoristiske løsninger funnet og ønsket er ikke å bli modell, men å bli oppdaget!

  

Sterke streker

Inga Sætre byr på uforglemmelige replikker, her som i Møkkajentene, men bildene har også en komisk nerve ikke mange klarer å treffe. Ved første øyekast virker stilen hennes slurvete og strekmenneske-aktig, hvilket den for så vidt gjør ved alle de neste øyekastene også. Men ansiktsuttrykkene og kroppsspråket har en presisjon forbeholdt proffer.

Varierte uttrykk

Som et brudd med de humoristiske sorthvittegningene har Sætre plassert rolige akvareller og enkelte faktabokser gjennom boken. Dette fungerer ypperlig, det gir et brudd mot de mer rølpete rutene og rom til det mer alvorlige i historien. De dialogløse avsnittene hvor Sætre bare ved hjelp av noen prikkete linjer illustrerer Rakels redsel og ensomhet bidrar også på en glimrende måte til dette.  

Sætre tar jenter på alvor, men også på humor, og har kvaliteter ved seg som minner om svenske Nina Hemmingson. Det er ikke feminisme for feminismens skyld, det er en strålende norsk tegneserie uansett sjanger og kjønn.  

Det skulle vært flere Inga Sætrer og færre rosabloggere her i verden.