- Dette er jo fullstendig sykt, sier Johan, og vrenger av seg Megadeth-skjorten han har hatt på seg under dongerivesten mens Slayers «Reign in Blood» dundrer utover Ullevi.
- Sånn må det være når man skal hylle metal-musikken. Johan kjører det han kaller «tysker» - bar overkropp under vesten.

Dagbladet har dratt på metal-ekskursjon til Gøteborg sammen med Lydverket-programleder Asbjørn Slettemark (36), E 24-journalist Johan Öberg (38) og Art Directocr Fredrik Hallström (40).

Thrash-metalens «Fire Store», Metallica, Slayer, Megadeth og Anthrax holder hoff på Nya Ullevi stadion. 25 år etter at de slapp sine sjangerdefinerende plater «Master of Puppets», «Reign In Blood», «Peace Sells... But Who's Buying» og «Among the Living». Det er på tide med en tilstandsrapport.

Klassiske riff

Slayers Kerry King harver løs på det ene klassiske riffet etter det andre og 56.000 mennesker i alle aldrer og fasonger er for alvor på vei mot thrash metal-ekstase. Tidligere på kvelden har Anthrax og Megadeth levert sine bidrag.

Førstnevnte tar ingen sjanser og stuper rett inn i eviggrønne «Caught in a Mosh».  Joey Belladonna viser god kastratform og publikum er måtelig mottakelige.

Fredrik: Jeg synes det låter helt OK. Musikkmessig har de aldri fanget meg helt.

New York-gjengen som var blant de første som trakk hardcore- og punk-elementer inn thrashen vet at de må jobbe hardt for responsen og tar oppgaven på alvor. Kvintetten forsvinner ut i Gøteborg-kvelden med «I Amt he Law» og svenskene myldrer mot kioskene for å bunkre opp med rød korv og folkøl.

Megadeth på felgen

En av de store kontroversene rundt samlingen av de fire store, har vært det betente forholdet mellom Megadeth-gitarist Dave Mustaine og hans tidligere kolleger i Metallica.

Stridsøksen er lagt på hylla men det er verre med engasjementet. Mustaines scenetid på Ullevi kunne bidratt til å gi Megadeth et løft, men det virker ikke som sjefen er interessert.

Johan: Mustaine mumler jo bare, det virker som om han er redd sin egen stemme. Jeg har vært i ekstase på Megadeth-konserter tidligere, men dette er bare en gedigen skuffelse.

Da er maktdemonstrasjonen til Slayer av et helt annet format. Bandet fremstår som den rake motsetningen til det noe matleie bandet vi så ofte har sett de siste årene.

Asbjørn: Slayer overrasker ved å fremdeles skremme vannet av folk. Det morbide smilet til Tom Araya er til å få frysninger av. Selv om det er nesten 60.000 folk på stadion, får man følelse av å være på hardcore-konsert i en mørk kjeller i et farlig strøk i Los Angeles.

Klassikere som «War Ensemble», «Postmortem» og «Black Magic» levers med en intensitet som om de skulle være nye av året. Sjeldent har vi hørt Dave Lombardo så innbitt og tent.

Fredrik: Hvordan skal Metallica kunne toppe dette?

Stadiondominans

Spørsmålet henger i luften helt til lyden av Ennio Morricones «Ecstacy of Gold» strømmer ut av høytalerne. 112.000 hender strekker seg i været og publikum tar bølgen, vi er jo tross alt på en fotballstadion.

Det ligger i kortene at dette kan bli en stor opplevelse om Metallica har dagen. Det har de.

Etter å ha blitt totalt overkjørt av åpningslåtene «Hit the Lights» og «Master of Puppets», er det åpenbart at dette kommer til å bli en Metallica-konsert utenom det vanlige. Her er nemlig alle de gamle rutinene skubbet ut på siden.

Asbjørn: Det er sjelden jeg har sett en konsert hvor alle sidene av Metallica kommer frem på en så vellykket måte. Fra den hissige kjeller-thrashen til komplett stadiondominans med «Enter Sandman».

Johan: Jeg er nesten målløs. For et repertoar, vi snakker virkelig om en perfekt setliste, med for eksempel «Ride The Lightning» og «Shortest Straw» som overraskelser.

Fredrik: Og for min del var det stort å høre «Damage Inc» fra «Master Of Puppets», den har jeg aldri hørt live før.

Det spraker i fyrverkeri og Gøteborgs kollektive metal-befolkning skråler seg hes til hver låt heltene serverer. Det er ren magi på Nya Ullevi.

Genuint

Det handler om å presentere noe genuint. Metallica er kanskje ikke de flinkeste musikerne i klassen, men snakker til folket på en måte som publikum forstår og skaper et felleskap. Slayer på sin side representerer det kompromissløse og på den måten blir de kameraten som aldri svikter.

Det er derfor thrashen fremdeles har en nåtid og en fremtid.