Byene i Belgia kastet sine lange ettermiddagsskygger over Aftenposten i går.

Kommentator Kathrine Aspaas mente den tradisjonelle skolen, med sin vekt på pugging, står i motsetning til den nye tids behov for selvstendig tenkning, for mot og kreativitet og visdom. «Problemet» er, ifølge Aspaas, at lærere og sensorer ikke har tatt innover seg at fakta nå er tilgjengelig for alle, alltid, og at «kunnskap ikke lenger er antall byer i Belgia, men evnen til å se sammehenger og tenke helhetlig».

La gå at Aspaas fekter mot en fantommotstander - å se sammenhenger og tenke helhetlig har lenge vært premiert i den norske skolen. Knapt noen elever ligger og vrir seg delirisk fordi de ikke kommer på sitt mensa rotunda. Det er ingen grunn til å tro at vårt skolesystem vil bli som det japanske eller det franske, som i langt større grad «oppmuntrer til korrekt gjengivelse». Det rare er at Aspaas ser et enten/eller mellom en skole som oppfordrer til internalisering av kunnskap og en skole som promoterer kjennskap til «hvordan vi mennesker behandler oss selv og hverandre». Snarere er det ene en forutsetning for det andre.

De som oppglødd hyller hvordan informasjonsalderens tilgang på kunnskap gjør pugging overflødig, tar ikke innover seg at det ikke rekker at relevante fakta for oss alle er tredve sekunder unna. For å bli opplyste må vi faktisk oppsøke kunnskapen vi trenger på egenhånd og sette den i riktig sammenheng. Og samtidig som vi er omgitt av viten, er vi omgitt av distraksjoner. Det er alltids et onlinespill eller et realityshow som er mer behagelig og motstandsløst å bruke tid på enn å lese historiebøker. Det er alltids en blogg eller et diskusjonsforum der de som mener noe er livsfarlig - vaksiner, kanskje, eller muslimer - kan finne liflig gjenklang for sine antagelser i pasjonerte meningsfeller snarere enn å oppsøke mer nøytrale kilder som kunne korrigert og komplisert dem.

At skolen formidler hard kunnskap, er viktigere enn noen gang. Elever bør pålegges av skolene å tilegne seg og gjengi informasjon, og å betrakte den med et kritisk blikk. De fortjener å få fakta tilrettelagt og forklart av en profesjonell, som plattform for hva de skal tenke og mene. Elever med for dårlige allmennkunnskaper, for gyngende grunnlag, ender opp med å vektlegge feil, analysere svakt. De har astronomiske arsenaler til sin disposisjon, men vet ikke hva de skal lete etter. Derfor er det lærere iblant tester nettopp dette grunnlaget.

For som voksen trenger man ofte parat viten. En journalist må kunne konfrontere en bløffende politiker på tiøringen. Den som ikke har kunnskap, aktivt i kroppen og ikke passivt et sted på nettet, har lite å stå imot med når politiske og religiøse demagoger og manipulerende markedsførere kjører på med sine forførerisk enkle budskap.

Dette behovet for dannelse er det ny forståelse for i dag. Denne journalist gikk på ungdomsskolen da Reform'94 var siste skrik. Å kunne lete etter informasjon var viktigere enn å vite. Læreren skulle være elevens likestilte. Vi gjennomlevde en uendelighet av prosjektarbeider der alle satt i kantina og slarvet i fjorten dager før gruppens flinkeste elev skrev hele oppgaven.

I de senere år har klassisk tavleundervisning atter kommet til heder og verdighet. Det har også respekten for læreren som autoritet, ikke som én som har rett i alt, men som én som sitter på bred informasjon som en ung elev bør ta til seg, behandle og bruke nettopp for å bli et dynamisk voksent menneske med den smidighet og åpenhet som den nye tid krever. Som Dannelsesutvalget formulerte det i et Aftenposten-innlegg i 2009: «Utdanningen må skape uro, intellektuelt og moralsk, ikke veltilpasset selvtilfredshet».

Skolen må gi sine elever et solid springbrett. Så kan de hoppe.