Jeg kjenner ei jente på 15 år. Hun er en av tre søsken, i en hyggelig familie, flink på skolen, (ikke så idrettsinteressert), og med mange venner. Likevel følte hun behov for hjelp, og tok kontakt med helsesøster på skolen. Nå går hun til samtaler der en gang i uka. Helsesøster forteller at det er 11 jenter i klassen, 8 av dem har meldt seg til henne med ulike problemer. Mange har problemer med selvskading, av type risping på armer og liknende. Dette skjer visst på flere andre skoler, jenter i alderen 14- 16 står nesten i kø med problemene sine. Det er alt fra spiseproblemer, selvskading, plaging av eldre og yngre søsken til mer alvorlige problemer i forhold til venner eller foreldre. Er dette et nytt fenomen, eller er det bare at problemene er mer synlige i vår tid?

Problemet er ikke nytt, men det er vokst helt enormt de siste fem-seks åra. Det samme er tilfellet i Sverige, noe mindre i Danmark, men ellers generelt voksende i hele det gamle Europa. Symptomene er også de samme og kommer litt i bølger, men det selvdestruktive er gjennomgående: Kutting, spiseforstyrrelser, begynnende alkoholmisbruk og liknende.
Guttene går ikke fri. De er bare ikke like synlige.

Forklaringen på at dette skjer er sammensatt, men som alltid spiller to faktorer en stor rolle - samfunnet/ungdomskulturen og familien.

Samfunnet - det vil si de voksnes selvforståelse og livsstil - har siden omkring 1990 vært preget av overflatiskhet, perfeksjonisme og en nesten barnslig innstilling til tilværelsen, der sorg, smerte og livskriser er blitt drømt bort. «Botox-generasjonen» kunne man
kanskje kalle dem. Den økonomiske rikdommen gjorde denne livsholdningen mulig. Det ser dessverre ut til at det skal mer enn en kortvarig finanskrise til for å få slutt på den.

Samtidig med denne overflatiskhet fikk vi i tillegg til den økonomiske friheten også en hittil ukjent grad av politisk og moralsk frihet. I løpet av ganske få år er det ikke bare gjort mulig, men også nødvendig å skape sitt eget liv. En i virkeligheten storslått gave til mennesket, som i et visst omfang ble overskygget av overklassens og idolenes maniske selviscenesettelse - med Lady Gaga som det foreløpige lavpunkt.

Det jeg kaller en «storslått gave» er våre nye muligheter til å treffe personlige valg. En mulighet som fort utviklet seg til et krav, og som kanskje har vist seg å være stressfaktor nummer én i det moderne menneskes dagligliv.

«Hva synes du selv?», «Hva vil du selv?» Disse og mange liknende spørsmål kan være veien til eksistensiell frihet av hittil uante dimensjoner, men de kan også virke lammende.

Den nødvendige forutsetning for at våre frie, eksistensielle og sosiale valg kan øke vår livskvalitet er at vi har et visst kjennskap til dette «selv» - at vi altså skaper våre liv innenfra, og i overensstemmelse med vår individualisme. Selviscenesettelsen, perfeksjonismen og illusjonen om det smertefrie liv i evig ungdom er de populære billigutgaver av dette. Disse har begrenset holdbarhet, nettopp fordi de mangler personlig substans. Derfor har de verken individuell eller sosial verdi, men dessverre en enorm gjennomslagskraft i barns og unges bevissthet.

Motgiften til dette skulle ideelt sett ha vært en oppvekst i familier og pedagogiske institusjoner, der man for alvor var interessert i å støtte utviklingen av barns selvfølelse, men sånn ble det dessverre ikke. I stedet ble «selvfølelse» ofte bare enda et overflatisk slagord i institusjonene, og nok et statussymbol for foreldre.

I stedet for en oppvekst som inspirerer barn og unge til å være i kontakt med seg selv fikk vi en omgang grensesetting. I stedet for å gi dem et solid grunnlag til å kunne definere seg selv, sine verdier, mål og drømmer, og dermed å gjøre dem i stand til å treffe konstruktive og sunne valg, overtok institusjonene og hjelpeapparatet definisjonsmakta. De forlangte veltilpassede, velfungerende, snille og flinke barn for enhver pris.

Alternativet er en diagnose - for å si det litt brutalt.

Mange foreldre pakket ungene sine i vatt og bomull og helt unødvendig service. Det ekstreme eksempel var «Curlingforeldrene», men mindre ekstreme foreldre gikk i de samme fotsporene. De tålte ikke at barna var frustrerte, sinte, ulykkelige eller bare litt melankolske og innadvendte i perioder. Disse barna fikk aldri mulighet til å lære seg selv å kjenne nok til å utvikle den livskompetansen det kreves for å håndtere store, komplekse opplevelser og følelser. Paradokset er at deres liv og lykke sto så mye i sentrum av familienes liv og foreldrenes bevissthet, at de aldri fikk kontakt med sitt eget indre liv, og dermed kunne deres selvfølelse ikke utvikle seg sunt og sterkt.

Nå sitter de i ungdomspsykiatrien, hos helsesøstrene, psykologene og terapeutene og forteller sine hjerteskjærende historier om hvordan de bare merker at de lever når de påfører seg selv smerte. Hvordan de fordømmer enhver følelse, som ikke er pedagogisk autorisert eller hvordan de ikke kan finne en mening med livet, fordi de ikke kan merke det.

Mange går med tanker om selvmord. De voksne som forsøkte å leve «Botoxlivet» opplever tilsvarende eksistensielle kriser, men ofte først etter de er fylt 45 eller 50 og ikke lenger klarer å holde smerten, angsten og tomheten borte. Det finnes ingen Botox for sjelen og selv seks uker med «Wellness» hvert halvår virker bare når det suppleres med voksende mengder psykofarmaka og/eller alkohol.

Kan vi hjelpe alle disse unge?

Ja, det kan vi heldigvis for det meste. Det krever at vi er villige til å innse at de faktisk gjennomgår en eksistensiell krise - det vil si en livskrise som setter spørsmålstegn ved hele eksistensgrunnlaget.

Det hjelper ikke å foreslå for den ensomme, melankolske og passive unge å begynne med sport eller treffe venner. Ikke fordi det er noe i veien med disse tingene, men det er bare ikke veien ut av denne type krise.

Det hjelper heller ikke å få gode karakterer på skolen eller ha suksess på universitetet eller i jobben. Det hjelper ikke å få ros eller å få at vite at man er flink og snill. Det hjelper bare når noen for alvor interesserer seg for hva som har ligget gjemt i så mange år bak den flinke, snille og veltilpassete overflata. De aller fleste av disse unge har ikke lidd overlast i sin oppvekst. De er ikke ødelagte eller skadet. Dypt inne rommer de et skattkammer av følelser, opplevelser og tanker som de enten har mistet kontakten med, eller har lært å fordømme.

Det hjelper heller ikke å gi dem antidepressiva - i hvert fall ytterst sjeldent. Den beste hjelp er å ha en familie, som aktivt interesserer seg for hvem de er, som har mot og tålmodighet til å vente på at deres egentlige jeg dukker fram, og ikke bare for at de skal bli symptomfrie så fort som mulig. (Rent forebyggende er det en god idé at helsemyndighetene interesserer seg for hvor mange 5- 10-årige barn som får antidepressive legemidler. I Danmark blir allmennpraktiserende legers rett til å skrive ut slike produkter til barn sterkt begrenset nå).

Det er ofte nødvendig med profesjonell hjelp i en periode. Men det viktigste er at foreldrene - som har et stort medansvar for at de unges selvbilder har utviklet seg så livsfiendtlig - stiller opp og deltar aktivt i en gradvis utvikling av livskompetanse, som disse unge har så desperat bruk for.•