De sentrale Ap-kadrenes kontakter med KGB er et av de store tabuene i norsk politikk.

Tips oss 2400
Forsøkt vervet: Jens Stoltenberg ble forsøkt vervet av KGB og hadde kodenavnet Steklov. Foto: Keith Hammet

Forsøkt vervet: Jens Stoltenberg ble forsøkt vervet av KGB og hadde kodenavnet Steklov. Foto: Keith Hammet

Var dobbeltagent: Mikhail Butkov var politisk etteretningsagent for KGB og leverte samtidig informasjon til vestlig etterretning. Foto: Scanpix

Var dobbeltagent: Mikhail Butkov var politisk etteretningsagent for KGB og leverte samtidig informasjon til vestlig etterretning. Foto: Scanpix

Ap-journalistenes hatefulle reaksjoner gjorde det umulig for meg og andre å komme til bunns.
Alf R. Jacobsen
Hadde kodenavn: KGB ga Reiulf Steen kodenavnet Dudin. Foto: Truls Brekke

Hadde kodenavn: KGB ga Reiulf Steen kodenavnet Dudin. Foto: Truls Brekke

Dagbladet har gjennom avsløringen av boken som ble borte, meget fortjenestefullt på nytt rettet søkelyset mot ett av de store tabuene i norsk politikk: De sentrale Ap-kadrenes kontakter med KGB fra 1950-årene til 1990-årene.

Den dramatiske høsten 1989 var stemningen i Politiets overvåkingstjeneste (POT) høyspent. Berlinmuren falt i november, randstatene krevde frigjøring og Sovjetunionen var på vei mot oppløsning. I denne eksplosive og usikre situasjonen førte POT sammen med det britiske Secret Service (MI 6) dobbeltagenten Mikhail Butkov, som var politisk etterretningsoffiser for KGB i Oslo og som med livet som innsats holdt Vesten orientert om de beleirede kommunistledernes reaksjoner på Sovjet-systemets sammenbrudd.

Foruten fortløpende rapporter om sinnsstemningen i Kreml og muligheten for at det døende tyranniet ville gripe til våpen, holdt Butkov POT og MI 6 kontinuerlig orientert om hva de andre KGB-offiserene ved Oslo-ambassaden drev på med - under ledelse av den meget drevne og begavede residenten, Lev Koshliakov.

Koshliakov hadde som oppdrag å gjenreise KGBs nettverk i Oslo etter storspionen Arne Treholts arrestasjon i 1984, noe som hadde medført at de fleste av Sovjetunionens kontakter i det politiske miljøet var blitt dypfryst. Arbeidet hadde begynt å vise resultater. Det som særlig bekymret POTs føringsoffiser Einar Brusletto, som regelmessig møtte Butkov til debriefing i en dekkleilighet, var at hans kollega, KGB-major Boris Kirillov, i flere måneder hadde kultivert en ung og meget ambisiøs Ap-politiker, som KGB-senteret hadde gitt dekknavnet Steklov. I telegrammene, som Kirillov hadde sendt til senteret og som Butkov hadde lest og referert overfor Brusletto, ble Steklov spådd en lysende framtid - og beskrevet som en kilde til «nyttig informasjon». Steklov ble derfor betraktet som et hovedmål for KGB.

Problemet var at Brusletto og MI 6 ikke ante hvem Steklov var. Butkov ble derfor gitt et høyt prioritert oppdrag: Så fremt det overhode lot seg gjøre, skulle han forsøke å finne identiteten til den norske politikeren under sitt ferieopphold i Moskva i desember 1989. Med iskald ro og stort mot greide han i et ubevoktet øyeblikk i KGB-senteret å ta ut Steklovs mappe fra safen. Navnet var sensasjonelt: Jens Stoltenberg.

Han orienterte Brusletto med en gang han kom tilbake til Oslo i januar 1990 - og det var ikke en dag for tidlig. Stoltenberg var i ferd med å bli valgt inn som medlem av Kåre Willochs Forsvarskommisjon, et organ av høyeste interesse for KGB. I løpet av de få minuttene Butkov hadde hatt til rådighet i Moskva, hadde han dessuten kunnet fastslå at Steklovs mappe var opprettet tidlig i 1989 og var av typen DOR - Delo Operativnoj Razrabotki. Slike mapper var normalt forbeholdt personer som befant seg på «et framskredet stadium av kultivering» eller allerede ble regnet som en av KGBs «konfidensielle kontakter».

Som et ledd i klareringen av kommisjonens medlemmer hadde Stoltenberg selv oppgitt Kirillov som kontakt. Det ga POT sjansen til å gripe inn - uten risiko for Butkov. Han ble innkalt til en sikkerhetssamtale og diskret orientert om at hans politiske samtalepartner Kirillov, angivelig kulturattaché, i realiteten var KGB-offiser med ett hovedoppdrag: Å utnytte norske politikere til skade for landets interesser.

Innholdet i dialogen mellom POT og Stoltenberg ligger fortsatt i mørke, men utfallet er kjent. Da Kirillov kom tilbake fra sitt neste møte med Stoltenberg noen dager etterpå, var skuffelsen intens. Stoltenberg hadde sagt at POT hadde tatt kontakt og advart ham mot flere møter. Senteret i Moskva ble orientert, og kultiveringen avbrutt. Det kan neppe være tvil om at Butkov hadde bidratt til å redde ungdomspolitikeren fra en situasjon som kunne ha blitt vanskelig. Det Stoltenberg oppfattet som ordinære politiske samtaler, var i realiteten et nøye planlagt forsøk på å vikle den kommende statsministerkandidaten inn i KGBs nett.

Da jeg som redaktør for NRK Brennpunkt avdekket saken i desember 2000, ble reaksjonen voldsom. Jeg ble fordømt - ikke bare av Jens Stoltenberg, som noen måneder tidligere var blitt statsminister, men av nær sagt samtlige av pressens ledende kommentatorer. Min sjef Einar Førde - som selv hadde hatt et suspekt forhold til KGB - vendte en kald skulder til, og AP-vennene i Dagsrevyen forsøkte etter beste evne å underminere saken som uvesentlig, høyst sannsynlig oppdiktet og ondsinnet.

Mange av de samme røstene forsøker nå å diskreditere Dagbladets avsløring av boken som ble stanset, trolig umiddelbart etter Brennpunkt-programmet, til tross for at professor Christopher Andrews under et POT-seminar i Kirkenes hadde varslet at den ville komme - med flere navn enn de som vi allerede hadde omtalt.

Alle vi som har arbeidet noen årtier med KGBs infiltrering i det norske samfunnet under den kalde krigen, vet at sovjetrusserne hadde tilgang til det aller meste - fra intrigene på toppen av AP til soveværelsene i regjeringskvartalet. Mange titalls navn er kjent på politikere, journalister og andre som lot seg blende av KGBs beregnende og veltrente offiserer. Ingen kan påstå at det dreide seg om straffbare forhold. Til det vet vi for lite. Men det vi trenger å få rede på er hvorfor så mange over lang tid fant det riktig å opprettholde kontakt med folk som overhodet ikke var interessert i «politisk brobygging», men som kun hadde ett mål: Å rekruttere agenter, som kunne fravristes sensitiv informasjon til Sovjet-statens fordel - bevisst gjennom penger og press, ubevisst gjennom smiger og psykologisk skyggespill.

Mitrokhins opplysninger ville ha kunnet føre oss et stykke videre. De kom rett fra KGB-senterets arkiv og ville trolig ha utdypet det Butkov og andre bare hadde sett glimt av. Hadde han tatt kopier av Dudins (Reiulf Steens) mappe på 250 sider, eller av Juris (Torbjørn Jaglands)? Det får vi antakelig aldri vite, siden offentliggjøringen angivelig er stanset, noe som i så fall vil være en stygg skandale.

På egen hånd ville MI 6 og POT aldri ha grepet inn, men begge organisasjoner var og er meget lydhøre for politiske signaler. Hvem kom signalene fra og hva var motivet? Ap-journalistenes hatefulle reaksjoner gjorde det umulig for meg og andre å komme til bunns. Stortinget har nå sjansen. Det kan tvinge fram svarene vi trenger.

Følg Dagbladet Meninger på Facebook