Blå melankoli og ildrød avantgarde fra mestere i faget.
BRANFORD MARSALIS & JOEY CALDERAZZO: Melodivakker duokunst fra to mestere.
«Songs Of Mirth and Melancholy»
- Artist: Branford Marsalis & Joey Calderazzo
- Plateselskap: Marsalis Music/Universal
MARILYN MAZUR: Kongsberg-aktuell Moldejazz-kvartett med sterk debut.
«Celestial Circle»
- Artist: Marilyn Mazur
- Plateselskap: ECM/Musikkoperatørene
BB&C: Gnistrende utadvendt avantgarde fra tre dynamoer.
«The Veil»
- Artist: Tim Berne/Jim Black/Nels Cline
- Plateselskap: Cryptogramophone/Musikklosen
ALBUM: Piano/saksofon-duoer a la Herbie Hancock/Wayne Shorter eller for den saks skyld Håvard Wiik/Håkon Kornstad er ikke akkurat et overbefolket format i jazzen. To amerikanske er likevel aktuelle denne uka: Brad Mehldau/Joshua Redman på Kongsberg Jazzfestival i morgen og Joey Calderazzo/Branford Marsalis med albumet «Songs of Mirth and Melancholy».
CALDERAZZO (46) overtok pianokrakken etter Kenny Kirkland i Branford Marsalis Quartet i 1998, så når han og saksofonist (tenor og sopran) Marsalis (50) nå setter hverandre kammermusikalsk stevne, skjer det med all ønskelig samspilthet.
Dét, samt at begge er virtuose instrumentalister uten behov for å briljere, er vesentlige årsaker til at «Songs....» kommer som en skjønnhetsåpenbaring av et album.
Alt handler om å formidle innholdet i en melodi, uten forstyrrende fakter. Eller mer presist: Formidle alt innholdet i ni melodier gjennom fortolkningen av selve melodilinjen, harmoniseringen rundt den og improvisasjonene over den.
Marsalis og Calderazzo går begge til verket med jazzmusikerens kreative ledighet og den klassisk skolerte musikerens kontrollerte tone. I konstant, intens dialog fletter de sammen forløp som til tider kan virke like umulig komplekse som de er overjordisk vakre. Fire av komposisjonene er Calderazzos, Marsalis har skrevet tre, mens Wayne Shorters «Face on the Barroom Floor» og Brahms' «Die Trauernde» er importert fra hver sin åpenbare inspirasjonskilde: Jazzen og den klassiske kunstmusikken fra siste del av1800-tallet.
Og ikke bare den moderne jazzen, åpningssporet «One Way» (Calderazzo) er mer barrelhouse enn noe annet.
Men Shorter er og blir Shorter, også når den utøvende saksofonisten heter Branford Marsalis. Fra den andre kanten blåser det drag av både Mahler, Schumann og kanskje Liszt gjennom disse duettene som nok bærer i seg mer melankoli enn boblende lystighet.
Uansett stemningsnivå er det snakk om fenomenal musisering, så hvis for eksempel Risør Kammermusikkfest i sin nye giv skal ha jazz på programmet også neste år, vil festivalen knapt kunne ønske seg noe mer passende enn dette.
MARILYN MAZURS Moldejazz 2008-kvartett med Josefine Cronholm (stemme), John Taylor (piano) og Anders Jormin (kontrabass) vedvarer som bandet Celestial Circle og avslutter Kongsberg Jazzfestival natt til søndag. I disse dager utkommer også debutalbumet «Celestial Circle», en lavmælt og skiftevis tilbakelent og dirrende intens Rainbow Studio-session med melodibasert originalmateriale fra gruppemedlemmene.
Mazurs perkusjonsklanger - bjeller, gonger, krukker, trommer, cymbaler etc - gir driv sammen med Jormins basspulser og farger sammen med Taylors finstilte pianominimalisme, mens Cronholms stemmebruk varierer mellom konvensjonell sang og vokaleffekt. Bortsett fra noen få avstikkere ut i friform foregår musiseringen trygt innenfor ordinær tonalitet og rytmikk, med høy grad av fireveis «interplay» og enkelte utsøkte soli fra spesielt Taylor.
OM Marsalis og Mazur priser Melodien på sine nye album, kommer trioen Tim Berne (altsaksofon), Nels Cline (el-gitar) og Jim Black (trommer, laptop) som en melodistrimler fra helvete med «The Veil», et konsertopptak fra avantpunkjazzguru John Zorns East Village-klubb The Stone.
Saksofon, gitar og trommer kommuniserer på skiftende energifrekvenser i kaleidoskopiske lydcollager, og mens referanser fra A(yler) til Å(sgårdsreien) passerer revy, er det bare å ta i mot denne uimotståelige utladningen med åpne ører og adrenalinsk fryd.
BB&C er avantgardejazz på sitt tøffeste; rå og rocka, utadvendt og kaotisk, men ikke mer kaotisk enn at det er en begeistrende utfordring å henge med på notene - om enn kanskje ikke absolutt alle notene absolutt hele tida.
CALDERAZZO (46) overtok pianokrakken etter Kenny Kirkland i Branford Marsalis Quartet i 1998, så når han og saksofonist (tenor og sopran) Marsalis (50) nå setter hverandre kammermusikalsk stevne, skjer det med all ønskelig samspilthet.
Dét, samt at begge er virtuose instrumentalister uten behov for å briljere, er vesentlige årsaker til at «Songs....» kommer som en skjønnhetsåpenbaring av et album.
Alt handler om å formidle innholdet i en melodi, uten forstyrrende fakter. Eller mer presist: Formidle alt innholdet i ni melodier gjennom fortolkningen av selve melodilinjen, harmoniseringen rundt den og improvisasjonene over den.
Marsalis og Calderazzo går begge til verket med jazzmusikerens kreative ledighet og den klassisk skolerte musikerens kontrollerte tone. I konstant, intens dialog fletter de sammen forløp som til tider kan virke like umulig komplekse som de er overjordisk vakre. Fire av komposisjonene er Calderazzos, Marsalis har skrevet tre, mens Wayne Shorters «Face on the Barroom Floor» og Brahms' «Die Trauernde» er importert fra hver sin åpenbare inspirasjonskilde: Jazzen og den klassiske kunstmusikken fra siste del av1800-tallet.
Og ikke bare den moderne jazzen, åpningssporet «One Way» (Calderazzo) er mer barrelhouse enn noe annet.
Men Shorter er og blir Shorter, også når den utøvende saksofonisten heter Branford Marsalis. Fra den andre kanten blåser det drag av både Mahler, Schumann og kanskje Liszt gjennom disse duettene som nok bærer i seg mer melankoli enn boblende lystighet.
Uansett stemningsnivå er det snakk om fenomenal musisering, så hvis for eksempel Risør Kammermusikkfest i sin nye giv skal ha jazz på programmet også neste år, vil festivalen knapt kunne ønske seg noe mer passende enn dette.
MARILYN MAZURS Moldejazz 2008-kvartett med Josefine Cronholm (stemme), John Taylor (piano) og Anders Jormin (kontrabass) vedvarer som bandet Celestial Circle og avslutter Kongsberg Jazzfestival natt til søndag. I disse dager utkommer også debutalbumet «Celestial Circle», en lavmælt og skiftevis tilbakelent og dirrende intens Rainbow Studio-session med melodibasert originalmateriale fra gruppemedlemmene.
Mazurs perkusjonsklanger - bjeller, gonger, krukker, trommer, cymbaler etc - gir driv sammen med Jormins basspulser og farger sammen med Taylors finstilte pianominimalisme, mens Cronholms stemmebruk varierer mellom konvensjonell sang og vokaleffekt. Bortsett fra noen få avstikkere ut i friform foregår musiseringen trygt innenfor ordinær tonalitet og rytmikk, med høy grad av fireveis «interplay» og enkelte utsøkte soli fra spesielt Taylor.
OM Marsalis og Mazur priser Melodien på sine nye album, kommer trioen Tim Berne (altsaksofon), Nels Cline (el-gitar) og Jim Black (trommer, laptop) som en melodistrimler fra helvete med «The Veil», et konsertopptak fra avantpunkjazzguru John Zorns East Village-klubb The Stone.
Saksofon, gitar og trommer kommuniserer på skiftende energifrekvenser i kaleidoskopiske lydcollager, og mens referanser fra A(yler) til Å(sgårdsreien) passerer revy, er det bare å ta i mot denne uimotståelige utladningen med åpne ører og adrenalinsk fryd.
BB&C er avantgardejazz på sitt tøffeste; rå og rocka, utadvendt og kaotisk, men ikke mer kaotisk enn at det er en begeistrende utfordring å henge med på notene - om enn kanskje ikke absolutt alle notene absolutt hele tida.
