FILM: Knoppunge jenter som jobber på si som knivsvingende leiemordere, som blander barnlig uskyld med blodtørstighet, har en egen posisjon i den mer morderiske delen av popkulturen. Den mest fetisjistisk forstyrrende i de senere år var Quentin Tarantinos japanske skolepike i «Kill Bill». Den mest kontroversielt unge var Matthew Vaughns Hit-Girl i «Kick-Ass».

Drapsmaskin

Sekstenåringe Hanna (Saoirse Ronan) er en artsfelle av de to, men med større alvor og mer vemod. Hun har aldri møtt vanlige mennesker og bor dypt inne i de finske skogene sammen med sin far (Eric Bana) som har lært henne å bli en durabelig drapsmaskin i påvente av en konfrontasjon han vet vil komme. For noen er, ikke overraskende, ute etter dem begge.

Glassaktig

I «Hanna», en velsignet original actionfilm med islett av science fiction, vender den begavede Saoirse Ronan tilbake til Joe Wright, som regisserte gjennombruddsfilmen hennes, «Atonement». Det sky og livsfarlige naturbarnet i «Hanna» er på mange måter den rene motsetningen til den intense rikmannsdatteren Briony i «Atonement». Men de har felles et alt annet enn selvfølgelig forhold til alminnelig moral, og en slags glassaktig annerledeshet. De betrakter omgivelsene med et lyst, ufravendt blikk som ser noe annet enn hva andre ser. Den hvite, vevre Ronan, rødblond for anledningen, er et speilbilde av skurkinnen Marissa, den hemmelige agenten som vil ha has på henne, spilt av en Cate Blanchett i børstet stål.

Åttitall

Selve jakten på Hanna, etter at hun har forlatt skogen, er en aparte, affektert og overivrig reise mellom land og kontinenter. De forskjellige sekvensene, i Finland, Marokko, Spania og Tyskland, virker som om de tilhører fire ulike filmer. Det de har til felles er et lakkstrøk av åttitall, en forkjærlighet for skarpskuldrede powersuits og et Chemical Brothers-soundtrack bankende i bakgrunnen. Duellene, Hanna mot Marissa i en gråglanset bunkers laget av geometriske figurer, faren mot røkla på en t-banestasjon i Berlin, er flotte kampscener - men linjene som holder dem sammen, er for spinkle. Begynnelsen på «Hanna» vekker en genuin nysgjerrighet som gjør forventningene til løsningen, svarene, høye. De blir ikke helt innfridd.

På avstand

Og så er det også noe her skaper avstand. Sånn omtrent midtveis ramler en britisk turistfamilie inn i filmen fra ingenstedts. Hannas vekslende vaktsomhet og kjærlighetslengsel settes på prøve i møte med den skravlete hippiemoren (Olivia Williams) og dennes suverent og selvsikkert overfladiske datter (en vidunderlig Jessica Barden). Plutselig blir man slått av at denne på alle vis mildt malplasserte familien er mye tydeligere, mer karismatiske, langt fullere av liv, enn de maskinaktige menneskene i forgrunnen, de som til stadighet er ute etter å ta livet av hverandre. Også drapsroboter må ha noe eget, noe som gjør at de fester seg og huskes. Det har de i for liten grad i «Hanna».