KONSERT: Siste gang Iron Maiden spilte i Oslo i 2008, serverte de Valle Hovin-publikummet fra et overflødighetshorn av 80-tallsslagere med det gamle Egypt som innramming.

I Telenor Arena er det noe som mest minner om en romstasjon som er base for årets kavalkade av heavy metal-tungskyts. Brorparten av årets repertoar er basert på låter fra 2000-tallet. Noe som selvsagt innebærer et par utfordringer i en setting som denne.

Åpningen med «The Final Frontier» og «El Dorado» er naturlig nok ikke like lettkjøpt som gammelt gull av «Aces High»'s kaliber. Men bandet jobber hardt og får betalt. Det er lite som tyder på at lårstrekken Steve Harris pådro seg i møte med det norske Opera-laget har satt han ut av spill, der han løper sidelengs på scenen og peprer Fornebu-publikummet med mitraljøsebassen sin.

Suveren midtbolk

Når tålmodigheten begynner å slites, detonerer «2 Minutes to Midnight» i fleisen på et kollektivt Telenor Arena, og gulvet skaker.

Et lite kvarter seinere skråler forsamlingen seg hes til «The Trooper», hopper hælen blå på «The Wicker Man» og kaster seg rundt halsen på hverandre i den rørende nyklassikeren «Blood Brothers». Folkehavet bader i blått lys og Jannick Gers spiller sin vakreste gitarsolo gjennom hele karrieren.

I disse øyeblikkene er Maiden uangripelige. Ja, nesten komisk vitale alderen tatt i betraktning.

Konserter av dette formatet hvor nostalgifaktoren er satt til side, blir litt prøve-og-feile-basert, og i stor grad prisgitt hvordan publikum responderer til det relativt avanserte materialet.

Tunge tak

Det interessante aspektet er at bandet som enhet jobber som om de har noe å bevise, framfor å sole seg i gammel storhet. Bruce Dickinson viser en formidabel stemmeprakt i låter som «The Talisman» og lighterballaden «Coming Home» og nye klassikere er skapt i form av «Dance of Death» og nevnte «Blood Brothers».

Bandet løper mer eller mindre rumpa av seg i to timer, og spillemessig er det upåklagelig.

Men det er ikke til å legge skjul på at det blir tunge tak innimellom. Ikke fordi det nye låtmaterialet er dårlig, men det er en tung og ofte saktegående materie. Resultatet blir da mer et anerkjennende nikk for heltemodig innsats, enn ren stadionmagi.

Selv om taket nesten letter under publikumsfavoritten «Fear of the Dark» og Eddie forteller alle hvor monsterskapet skal stå der han ruver flere meter over trommeslager Nicko McBrain.