Idag tror eksbasehopper Karina Hollekim (35) at hun er blitt lykkeligere enn før.

Tips oss 2400
I ambulanseflyet: Fra sykehuset i Sveits måtte Karina fraktes i ambulansefly til Oslo og Ullevål universitetssykehus. Karinas far, Bjørn Sønsterud, er den som har betydd aller mest for henne i åra etter ulykken. Foto: Privat

I ambulanseflyet: Fra sykehuset i Sveits måtte Karina fraktes i ambulansefly til Oslo og Ullevål universitetssykehus. Karinas far, Bjørn Sønsterud, er den som har betydd aller mest for henne i åra etter ulykken. Foto: Privat

Stolt: Samboer Benjamin Jensen er stolt og glad over alt Karina har fått til. Hun gir ros tilbake: - Benjamin er kjempeflink til å ta vare på meg når jeg har vondt. Foto: Nina Hansen

Stolt: Samboer Benjamin Jensen er stolt og glad over alt Karina har fått til. Hun gir ros tilbake: - Benjamin er kjempeflink til å ta vare på meg når jeg har vondt. Foto: Nina Hansen

Bein i stål: I høyrebeinet har Karina fått erstattet bein med en 12 cm. lang jernskinne. Foto: Ullevål sykehus

Bein i stål: I høyrebeinet har Karina fått erstattet bein med en 12 cm. lang jernskinne. Foto: Ullevål sykehus

Utholdende: Sideplankeøvelse på gruppetrening på Toppidrettssenteret. Karina gir seg ikke. Foto: Nina Hansen

Utholdende: Sideplankeøvelse på gruppetrening på Toppidrettssenteret. Karina gir seg ikke. Foto: Nina Hansen

Tre om Karina

Benjamin Jensen (36), samboer:
- Karina har vist en enorm tålmodighet, styrke, stahet og en imponerende evne til å se positivt på livet i en ekstremt vanskelig situasjon. Nedkjøringen av en stor urørt fjellside, som har vært hennes store mål gjennom opptreningen, var følelsesladet å oppleve. Jeg er stolt og glad over alt hun har fått til, hvordan hun har motbevist fagfolks spådommer og oppnådd mer enn sine vilt «urealistiske» drømmer.

Bjørn Sønsterud (62), far:
- Hun er utrolig målbevisst - en penere måte å si sta på. Er det noe hun vil oppnå, så står hun på til det går hjem. Dette, og evnen til å tenke langsiktig, er nok den egenskapen som har gjort at hun har klart å komme dit hun er i dag. Karina har klart å skaffe seg et levebrød etter ulykken. Hun har ikke latt seg knekke av dårlige profetier, og hvis noen sier at noe ikke går, dropper hun dem og leter heller opp de som sier at «dette skal vi få til».

Anne Romsaas (34), venninne:
- Til tross for at jeg har kjent henne nesten hele livet mitt finner hun stadig nye måter å overraske meg på. Hennes indre styrke er formidabel, noe hun har hatt god bruk for. Midt oppi alt disse siste åra, finner hun alltid energi og tid til å bry seg med meg og mitt. Karina er sta og tøff, målbevisst og fokusert, men aldri selvsentrert og egoistisk.

Les mer

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Dagbladets magasin God torsdag.

Andre artikler fra dette og tidligere nummer finner du her.
Merket: Høyrebeinet gjør fortsatt vondt, hele tida. I fjor lærte Karina seg å sykle. Foto: Nina Hansen

Merket: Høyrebeinet gjør fortsatt vondt, hele tida. I fjor lærte Karina seg å sykle. Foto: Nina Hansen

Dagligdags: Hver dag, så fremt formen tillater, trener Karina Hollekim på Toppidrettssenteret. Samboer Bejamin er også hennes personlige trener. Foto: Nina Hansen

Dagligdags: Hver dag, så fremt formen tillater, trener Karina Hollekim på Toppidrettssenteret. Samboer Bejamin er også hennes personlige trener. Foto: Nina Hansen

Snart seks år er gått år siden basehopper og frikjører Karina Hollekim (35) knuste underkroppen og fikk mer enn 20 beinbrudd da hun styrtet i bakken i 100 kilometer i timen i Sveits.

Karina overlevde på mirakuløst vis en ulykke som normalt ville hatt døden til følge.

På sykehuset fikk hun beskjed om at hun aldri kom til å gå igjen. Men etter et tjuetall operasjoner og år med smerter og rehabilitering, er Karina ganske så nær det hun for fem år siden ønsket seg mest; å være ei helt vanlig jente igjen.

Vi møter henne på Sognsvann i Oslo. På en vanlig dag sykler hun og samboeren Benjamin Jensen (36) opp hit for å tilbringe timer med trening på Toppidrettssenteret. Hun har skapt seg en ny karriere; holder foredrag for næringslivet og lager filmer fra ekstremsportmiljøet.

Veien tilbake til et normalt liv har vært lang, med mange oppoverbakker.

- Det finnes ingen fasit for hvordan man kommer seg gjennom en slik hendelse. Jeg fornektet og fortrengte sikkert en del av det triste. Den eneste måten jeg kunne holde oppe motivasjonen for å trene og komme meg framover på, var å fokusere på det positive. Treninga var det viktigste og jeg måtte ikke gi opp, sier 35-åringen.

20. august 2006 sitter basehopper og frikjører Karina Hollekim i et fly sammen med fem andre hoppere. De er i Villeneuve i Sveits og skal gjøre et helt ordinært fallskjermhopp, over et vann. Hoppet skal være pauseinnslag under VM i paragliding. 30-åringen gleder seg til hoppet, som hun har gjort hundrevis av tidligere. Karina var den første kvinnen i verden som hoppet base med ski på beina.

Sekunder seinere ligger hun på bakken. Når hun våkner, kjenner hun først ingenting. Hun ser nedover kroppen sin, ned på de forvrengte beina sine og tenker i en brøkdel av et sekund «Er jeg død nå? Er det sånn det føles å være død»?

Så setter smerten inn. Hun besvimer igjen. Begge beina er knust.

- Jeg har slått meg hardt før, men den smerten jeg kjente da, var så dyp, så intens, at jeg ikke greide å skrike engang. Ironisk nok ble den en positiv opplevelse. Den ble beviset på at jeg levde. Selv om jeg lurte på om smerten var for sterk til at jeg kunne overleve den, sier Karina.

Med en hastighet på 100 kilometer i timen hadde hun rast mot bakken i Villeneuve. En såkalt «tension knot» på den ene linen som fallskjermen var festet i, gjorde at skjermen ble hengende på den ene siden.

Det er for seint å kutte liner og løse ut reserveskjermen. Hun spinner rundt og rundt i en vanvittig fart. «Shit, når dør jeg», er det første hun tenker. Så prøver hun å fikse problemet, styre skjermen, prøver å bremse.

- Det siste jeg husker før jeg gikk i bakken, var at jeg sto på bremsene. Ingenting hjalp.

Alt fra hoftene og ned er blitt knust mot kampesteinene. Ryggen og hodet er uskadd. Det tar 20 minutter fra ulykken til hun er på plass på sykehuset.

Det minst skadde beinet blir operert med en gang. Høyrebeinet er mer komplisert, med 21 brudd.

Hun har mistet tre og en halv liter blod. Derfor tar ikke legene sjansen på å operere mer den dagen.

Nå er ikke spørsmålet om hun kan fly igjen. Det handler om å kunne gå igjen.

To dager etter ulykken kommer Karinas lege inn på rommet hennes.

- «Du er en veldig heldig jente. Du har vært så heldig å beholde livet og begge beina, men du kommer aldri til å gå igjen», sa han. Det var som et knyttneveslag, og det var da jeg skjønte at jeg hadde fått en skade som ville påvirke meg resten av livet. Jeg ble vanvittig trist og lei meg, og begynte å gråte.

For basehopperen er det ikke bare snakk om tapet av en fritidsaktivitet. Det er ekstremsport livet har dreid seg om.

- Uansett hvor kjipt ting i livet var, kunne jeg alltid dra på fjellet. Alle vennene mine driver med det samme. Hva skulle jeg gjøre, om jeg ikke kunne være med dem? Jeg mistet all energi, sier Karina.

Hun husker at legens beskjed gjorde faren hennes sint. Faren er den som har betydd aller mest for henne i åra etter ulykken.

- Pappa sa: «Fra nå av skal du ikke tenke på framtida. Det er ekstremt viktig at du holder deg positiv. Ikke én negativ tanke skal være i dette rommet.»

- Og sånn ble det. I 24 timer, hver gang jeg stilte et spørsmål om framtida, feide han det under teppet. Etter det døgnet er det akkurat som om jeg ikke har tenkt på det mer.

Kvinnen på nabobordet i kantina inne på Toppidrettssenteret ser på Karina og sier at det er godt å se henne i så bra form. 35-åringen er smilende og solbrun. Det eneste som vitner om at hun har vært gjennom fem knallharde år, er det lange arret som strekker seg nedover høyre lår.

Så glimter sola endelig til, og både sykkelen og kjæresten blir med ut på tur ved Sognsvann.

Det er bare et år siden Karina lærte seg å sykle igjen, og i begynnelsen måtte Benjamin bokstavelig talt dytte henne i rumpa opp de bratteste bakkene fra leiligheten på Frogner.

Fortsatt har hun vondt i beinet hele tida. Fortsatt kan det knekke ved selv det minste fall.

- Jeg har nok blitt ganske flink til å finne vakre, fine ting i en litt mørk hverdag. Å tillate seg å være deppa er viktig, men man må samtidig bestemme seg for hvor lenge man skal ha lov til å være trist. Skal man være trist én dag, tre dager eller ut uka? I lengden hjelper det ikke å være lei seg, det er ingen vits i det. Da må man heller bare skyve det lenger bak i hodet og finne noe som gjør en glad.

Men spikret i hukommelsen sitter sykehusoppholdet i Sveits. Fire uker med infeksjoner, smerter, små oppturer og store nedturer.

Karina veier 45 kilo, og skal til Ullevål, med ambulansefly. Her er det rett inn på isolat.

- Jeg opplevde det som fremmed og dramatisk.

Men i de kalde, sterile omgivelsene er det også mennesker som Karina kommer til å huske for alltid.

- Det var blant andre en sykepleier der med rødt, langt hår, som hadde en utrolig vennlig, myk og kjærlig måte å ta på meg på. Hun ble den rødhårede engelen min. Sykepleierne på Ullevål passet på meg som om jeg var et barn. De ble både mødre og bestevenner for meg.

På tre måneder må kroppen gjennom 20 operasjoner. Infeksjonen i det høyre beinet har satt seg, spredt seg og gnagd opp deler av skjelettet. 12 centimeter av lårbeinet hennes har råtnet og må fjernes.

På gangen utenfor Karinas rom, snakker en lege med faren hennes. Beskjeden er klar: De må amputere. Infeksjonen kan spre seg.

Faren nekter. «Jeg kan ikke gå inn og fortelle dette til min datter», sier han.

Legene går med på å prøve én operasjon til.

- Da oppdaget de en gresstust med jord på i stålverket i beinet. Da de fjernet den, ble infeksjonen borte. Og jeg ble et bein rikere, sier Karina.

Den første delen av 2007 tilbringer Karina på CatoSenteret — et rehabiliteringssted i Son.

- En kveld satt jeg og så på snøen som lavet ned utenfor. Sykepleierne kledde på meg dunjakke og -bukse og trillet meg ut i rullestolen. Der satt jeg lenge og bare snødde ned. Det var så utrolig deilig å bare sitte der.

Savnet etter normalitet - etter de små tingene som virker så ubetydelige for alle andre - har vært stort.

- Da jeg lå på sykehuset, husker jeg at jeg kikket ut av vinduet og tenkte. Ikke på ekstreme ting, men på å våkne opp om morgenen når det er litt kaldt på gulvet, sette tærne ned og trippe bort til kjøleskapet og drikke jus. Uten å føle smerte og bare være hjemme. Det var perioder da jeg ikke var sikker på om jeg kom til å komme ut av sykehuset engang. Ikke fordi jeg trodde jeg skulle være der til jeg ble åtti, men fordi kroppen sa stopp.

Likevel fant Karina krefter til å sette seg mål.

- For meg var det veldig viktig å fokusere på det positive i hverdagen, å finne det ved dagene som var bra. Som da jeg kunne sette meg over i rullestolen på egen hånd. Eller sitte oppreist gjennom et helt måltid. Selv om realiteten var ganske dyster, fikk det meg til å føle at jeg hadde hatt en god dag.

Hun satte seg flere delmål, og ett stort:

- Det langsiktige målet mitt, som jeg bestemte meg for bare noen dager etter ulykken, var å stå på ski igjen. Og så var det masse delmål. Å kunne gå på toalettet alene var det første. Å ta på meg sokkene selv var et annet.

23. januar i fjor — D-dagen i Karinas øyne — sto hun på ski i Hemsedal for første gang siden ulykken.

- Egentlig var det veldig rart. Det var det jeg hadde kjempet og jobbet for i nesten fire år. Alt disse siste åra hvilte på den ene dagen. Om jeg hadde innsett da at jeg ikke fikk det til, ville det vært et vanvittig nederlag.

Men Karina sto på ski med begge beina hele fire turer den dagen.

- Når jeg kjører ski, føler jeg meg som et komplett menneske igjen. Jeg føler meg som den jenta jeg var før.

Det har blitt tidlig kveld. Karina sitter i en myk hjørnesofa i leiligheten på Frogner i Oslo.

Samboeren Benjamin er både kjæreste og personlig trener. Selv har han vært på landslaget i tikamp.

- Vi ble kjærester først, så ble han treneren min. Han kan veldig mye om trening, fungerer veldig bra som treningspartner og er kjempeflink til å ta vare på meg når jeg har vondt, sier Karina.

Hun kan gå inn på kjøkkenet og lage te selv. Hun kan gå opp alle trappetrinnene til femte etasje nesten like fort som alle andre.

For tida snekrer hun sammen en selvbiografi forfattet av pressemann og friluftsentusiast Odd Harald Hauge. Den kommer på Gyldendal til høsten.

Ulykken har stengt mange dører, men åpnet en rekke nye.

- Jeg tror jeg er lykkeligere som menneske nå. Før satte jeg alltid veldig høye krav til egen prestasjon. Ting ble aldri bra nok. Og så reiste jeg jo mye. Selv om det er et drømmeliv, velger man jo bort mange ting som er viktig; trygghet, kjæreste, venner og familie.

Men helt satt vil hun likevel ikke bli.

- Jeg har lyst til å få lov til å leke, oppleve og utforske den nye personen jeg har blitt. Nyte «payback'en» for de siste fem åra og bare få lov til å leve igjen. Det er vel nå jeg må vokse opp.

Dette intervjuet sto på trykk i Dagbladets torsdagsmagasin, God torsdag!, 07.07.2011.