Hei Jesper, jeg lurer på hvordan det er best å reagere når barna lyver? Jeg har en datter på fire år som har begynt å skjønne at voksne ikke er allvitende, og at hun kan skjule ting for oss og fortelle ting som ikke er sant. Det er jo en naturlig utviklingsfase, spørsmålet er hvordan jeg svarer når hun åpenbart lyver?

Det kan dreie seg om alt fra en ivrig fantasi: «På rockekonsert, da spiller man høy musikk. Og så får man rockeringer. En gang var jeg på rockekonsert med mormor. Da fikk vi rockeringer begge to.» Eller: «De som er døde ligger under jorda. Også svømmer de rundt under jorda og samler inn blomster. En jeg kjenner gjør det. En gang var jeg med ham å svømme under jorda.» Da pleier jeg stort sett å svare noe enkelt : «Det var en spennende historie». Men historiene kan være mer foruroligende:

«Anders sparket meg i barnehagen i dag».

Men Anders sluttet for flere måneder siden. «Det var ikke meg som dyttet lillesøster, det var Lisa», eller «Det var en vikar i barnehagen i dag. Han slo meg.» Dette kan hun si hver dag, men hun er like blid - og blåmerkefri.

Jeg har jo lyst til at barnet mitt skal føle at hun kan fortelle meg ting, og at jeg tar henne på alvor. Og hvis en voksen slår henne
er det viktig at jeg ikke føyser henne vekk. Men disse tingene vet jeg ikke er sanne. Så hvordan reagerer jeg da?

Jeg skjønner at det er vanlig for barn å ikke skille helt mellom ting de finner på og ting som faktisk skjer. Mannen min og jeg har snakket med henne om at ting kan skje på ordentlig eller i fantasien. Utenfor hodet hennes eller inni hodet hennes. Og vi har lest boka om gutten som ropte «Ulv, ulv». Men hun insisterer likevel på at det er helt sant at hun ble slått eller kalt dumming i barnehagen. Så hvordan svarer vi henne best?

Du har helt rett i at datteren deres er i den alderen der mange barns fantasi løper løpsk, de dikter alle mulige og umulige historier. Det kan sammenliknes litt med drøm/mareritt - det vil si at det er en måte å bearbeide inntrykk, opplysninger og andres historier på, så de kan falle på plass i bevisstheten.

Måten dere har forholdt dere til hennes historier på er til nå veldig fin og fornuftig. Det viktigste er at de voksne ikke gjør dette til et moralsk spørsmål, og fordømmer barnets spontane og uskyldige hjerneaktivitet.

Til det siste du nevner ville jeg nok svare i retning av «Oj, det var ikke hyggelig. Si fra om det skjer igjen, så vi kan snakke med den som gjør det». Det hjelper ikke å leke detektiv, tvert imot fører det ofte til en negativ eskalering på begge sider. Du kan trygt gi henne et år eller to, innimellom kan du stille det gode spørsmålet: «Var det inne hodet eller utenfor?» Svarer hun utenfor på noe som klart var fri fantasi, så si: «Jeg tror at det var inni hodet», og ikke bruk mer energi på saken.

Når større barn, 8- 18 år, lyver eller ikke forteller sannheten, er det nesten alltid av samme grunn, nemlig at foreldrene, etter barnets vurdering , ikke klarer å håndtere sannheten. Det betyr for eksempel at foreldrene blir veldig sinte, lei seg, skuffet og liknende. I de tilfellene der foreldrene bruker strenge straffemetoder, kan det også være angst for straffen som får barnet til å tie eller lyve.

Ofte er barn og unges motiver likevel mer subtile og sammensatte, som disse historiene viser:

«Ei tolv år gammel jente har i månedsvis latt være å fortelle foreldrene at hun har problemer på skolen. Hun har også gjemt unna
brev skolen har sendt til foreldrene. Saken utvikler seg til et kjempedrama, der jenta må lide under foreldrenes påstand om at de aldri mer kan stole på henne. Først da en nøytral person peker på alternative motiver, bryter jenta sammen og forteller at det har vært krise i foreldrenes ekteskap i flere måneder. Hun ville ikke være årsak til at det ble enda verre.»

Det barn gjør, det gjør de for å være så verdifulle som mulig for foreldrene, selv om deres mangel på livserfaring fører til at de ikke alltid gjør de klokeste valgene.

«En ti år gammel gutt syklet med vennene sine . Det var sommer og guttene hadde bar overkropp. I en bratt bakke velter gutten, skraper opp brystkassa og blir ganske alvorlig såret. I stedet for å fortelle foreldrene om ulykken og få hjelp hos lege, drar han daglig ned til havet og vasker sårene i saltvann. Han hadde hørt at det var bra mot betennelse. Først når sårene var grodd og man kunne se arrene, oppdaget moren hva som var skjedd. Hun ble lei seg og spurte: «Hvorfor sa du ikke noe ?» Gutten svarte lavt at «Det vet jeg ikke», selv om han godt visste hvorfor. Faren hadde vært alvorlig syk i et par år, og gutten ville ikke belaste moren mer.»

Eksemplene kunne handlet om den 16-årige jenta, som ikke forteller foreldrene at hun er gravid, eller attenåringen som har lånt familiens bil og «glemmer» å fortelle om fartsbota han fikk. Eller den norskfødte, pakistanske jenta, som ikke forteller sine foreldre
at hun er forelsket i en norsk gutt.

Vær forsiktig med den moralske fordømmelse og med å sammenlikne barn og voksne. For eksempel: «Vi lyver aldri for våre barn», er en påstand som ytterst sjelden er vanntett - spesielt hvis vi inkluderer fortielsen og de gangene man lyver for seg selv. Og dermed og for barna.• magasinet@dagbladet.no