NORWAY ROCK: (Dagbladet.no) Begrepet opp som en løve ned som en skinnfell har en slående relevans om man skal trekke linjene rundt det britiske rockebandet The Darkness korte og intense karriere i rampelyset.

«Permission to Land» (2003) var en fantastisk feiring av det klassiske rockeriffet og sendte bandet med ekspressfart inn på Europas største arenaer. Men i tråd med klisjéfråtsingen, ble de selv offer for en hel del av dem.

Den megalomane og, kremt, kokainbesdudlede oppfølgeren «One Way Ticket to Hell... and Back» var mer Meat Loaf enn Van Halen, noe som raskt klemte humøret ut av bandet, og tilslutt var det ingen som brydde seg lenger.

Justin Hawkins har ettersigende fått bukt med kokainproblemene og gangsynet på plass igjen, og da er det vel betimelig med et nytt forsøk?

Det er i alle fall ingenting å si på viljen der Hawkins smyger seg som en katt rundt på Norway Rock-scenen og klemmer ut den ene falsettfrasen etter den andre med overbevisende kraft.

Gjengen skjønner tydeligvis hvor skoen trykker og blåser av både «Black Shuck», «Growing on Me» og «Get Your Hands of My Woman Motherfucker» i løpet av det første kvarteret.

Hawkins strutter rundt, skifter bukser og demonstrer at han er den mest skolerte posøren etter David Lee Roth og David Coverdale. Og i ny å ne hekter han på seg gitaren for å lire av seg et frekt riff eller en gitarsolo.

Det låter vitalt og bandet rocker godt fra seg foran et regnvått publikum.

Konserten blir først og fremst en finfin påminnelse om hvor fantastiske låter dette bandet skrev i en kort periode. I de øyeblikkene de beveger seg utenfor «Permission to Land»-territoriet, blir det straks litt fattigere på driv. Om The Darkness har en fremtid er mye opp til om de klarer å levere et bra album.

De slo igjennom som et novelty-band og det har klart sine begrensninger, men enn så lenge var det helt klart en av de morsomste konsertene under Norway Rock. Og da var det selvsagt ingen som tok notis av at slusene på ny åpnet seg under «I Believe in a Thing Called Love».