Det skjer hvert år.
De fast ansatte tar ferie og butikken overlates til sommervikarene.

Norske ungdommer skal vise at også glasurgenerasjonen kan ta i et tak. De bygget kanskje ikke landet, men uten dem er det tvilsomt om Norge hadde overlevd fellesferien. For noen blir sommeren 2011 det første møtet med arbeidslivet, for andre blir sommermånedene et springbrett på vei mot fast jobb. Uansett kan det være en trøst at også rikinger og kjendiser har startet karrieren med en sommerjobb - nederst på arbeidslivets rangstige.

I Hoffsveien 70 ligger Hegnar Media, Trygve Hegnars eget medieimperium. Her lages Finansavisen og Kapital, og hvis man slipper innenfor dørene, kan man beundre toppsjefens omfattende samling av modellbåter på glass. Er man riktig heldig, får man komme opp i toppetasjen. Der venter myke tepper, en samling gallionsfigurer - og sjefen selv. Trygve Hegnar (61), siviløkonom, investor, milliardær og redaktør. Vel er han oppvokst i et borgerlig hjem, men 16 år gammel dro han til sjøs som dekksgutt på Fred Olsen-lasteskipet «MS Bismillah».

- Jeg hadde vakt fra 12 om dagen til fire om natta. Skoleferien var ganske lang, så jeg var på tur i to måneder. Først til England, og så videre til Middelhavet. Det var en drømmetid for en ung gutt.

Hegnar smiler. En gang var han en lovende håndballspiller. Om bord på tørrlasteskipet holdt han formen ved like når lukene til lasterommet skulle åpnes og lukkes.

- Det var ikke som i dag der alt er helautomatisk og man bare trykker på en knapp. Lukene var tunge greier, men jeg syntes det var kjempegøy. Jeg så på det som trening, selv om alle andre syntes det var kjempeteit. Det var jo et hardbarka og tøft miljø. Jeg husker godt da vi hadde dratt fra England og skulle videre til Middelhavet og Pireus. Da hadde jo ikke disse sjøfolkene annet enn damer og

sex i tankene. Jeg skjønte ikke hva de snakket om engang.

Han drømte aldri om å bli sjømann, men likte arbeidet på båten. Og kanskje var det her fascinasjon for det maritime - Hegnar har også en samling trebåter fra 1920- og 30-tallet - startet.

- Når man er på en båt, blir det ikke gjort forskjell på noen. Alle må gjøre de samme jobbene, så jeg var fullbefaren sjømann den sommeren. Om dagen sto jeg til rors, malte og hakket rust. Om natta sto jeg til rors, og laget mat til styrmannen.

Egentlig var de to kamerater som mønstret på. Kompisen skulle jobbe i byssa, men ble så sjøsyk at han rømte på land og overlot ansvaret til Hegnar. Da båten omsider nådde den greske havnebyen Pireus, fikk han forklaringen på at kollegene hadde gledet seg sånn til å gå i land.

- Alle sjøfolkene skulle på horehus. Jeg visste ikke hva det var, men de dro meg med og der satt damene på rekke og rad i barene. Unge uskyldige Hegnar skulle ut og oppleve livet. He-he-he.

- Hva skjedde, da?

- Nei, det skjedde ingenting. Jeg var ung og ufordervet, men ble bråfort litt eldre. Det var en morsom og lærerik tur i et barket sjømannsmiljø.

- Tok du sommerjobb på eget initiativ?

- Jaja. Den dagen dekksguttkarrieren min startet, husker jeg som om det var i går. Båten lå i Drammen og jeg ble ikke kjørt, så jeg måtte slepe skipssekken min fra togstasjonen og bort til båten. Det var ikke mye hjelp å hente hjemmefra. Men jeg tror det er en god skole når man er ung. Å måtte jobbe for pengene, og ikke få dem rett i hendene. Jeg fikk i alle fall ikke det. Ikke fem øre.

- Hvordan brukte du pengene du tjente?

- Det husker jeg ikke, men det gikk nok mest til pølser og surr.

I dag er Hegnar på 52 plass på Kapitals liste over landets rikeste, og har en estimert formue på 2,7 milliarder. Han kom hjem fra båtturen uten en enste sjømannstatovering, men konstaterer at sommerjobben som teatervakt i Frognerparken, nok var hakket mer ufarlig.

- Teaterstykket het «Sommer i Tyrol», og var en helt idiotisk romantisk komedie. Hovedrollen ble spilt av en dansk skuespiller som het Dirch Passer, og han var så berømt at det gikk rykter om at han ble fløyet fram og tilbake fra København hver dag. Det var utrolige greier. Passer spilte overtjener på et vertshus, og hadde en undertjener, en liten tass, som jeg håpet skulle brekke beinet. Jeg hadde lært meg alle replikkene hans, og drømte om å få steppe inn.

- Fikk du lyst til å bli skuespiller?

- Nei, det var nok mest fordi rollen var midt i blinken for meg. Undertjeneren var liten, gøyal og frekk, akkurat som meg. Jeg var klar til å steppe inn hvis de trengte en erstatter, men jeg kan vel si at norsk kulturliv reddet seg unna, he-he.

- Vurderte du sabotasje?

- Nei, jeg kom ikke så langt. Jeg var ikke så hard den gangen.

Én av tre ungdommer har ikke lyst på sommerjobb, het det i en undersøkelse som VG publiserte i april. Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm uttalte at hun var skremt over ungdommens latskap, men så skrev Aftenposten at statistikk og undersøkelser viser at dagens unge er både flinkere og mer pliktoppfyllende enn noen gang.

- Det var en smålig uttalelse som vi reagerte veldig på, fordi vi opplever det stikk motsatte. Mange unge vil ha sommerjobber, og når de først har fått en jobb, tar de den veldig seriøst. Det har nok alltid vært en tendens til at eldre mennesker mener ungdommer er late, men det er altså en helt feil virkelighetsbeskrivelse, sier Olav Andresen, ungdomsrådgiver i LO.

Arbeidsministeren måtte moderere seg, og nøyer seg nå med å oppfordre foreldre til å tilpasse ferien etter barnas sommerjobber. Statsråden skal også være med når LOs sommerpatrulje skal kontrollere vikarforholdene hos 5000 norske bedrifter. Der 50 prosent av de besøkte bedriftene brøt loven i 1995, gjorde under 20 prosent det samme i 2007.

- Vi har et godt samarbeid med arbeidsgiverne, men de er nok dessverre litt avhengige av at vi er der. Forholdene er stort sett bra, men mange takker oss for at vi kommer og minner dem på ting de må ha orden på. Dessuten er det mange som har spørsmål i forhold til lønn og kontrakter. Vi blir kontaktet av både arbeidstakere, arbeidsgivere og foreldre, sier Andersen.

Pia Renate Haraldsen (29) var fem år gammel da hun innså arbeidslivets realiteter. Etter en fotoshoot for Tine-krem hadde den unge barnemodellen gledet seg til å smake på marsipankaka og bollene fra bildene.

- Men så var det bare papp som var pyntet med krem og marsipan. Jeg lærte ganske tidlig at det er mye juks i denne bransjen.

Nå er hun gyllenbrun etter jobbturer til England og Frankrike, men som 14-åring var det på Oslo-strendene Pia Haraldsen perfeksjonerte brunfargen. Hun hadde nemlig funnet den ypperlige sommerjobben. Sammen med en venninne solgte hun iskrem på stranda. Et stort smil og en kjølebag var alt som skulle til.

- Det var perfekt. Vi fikk være ute i frisk luft, og så var det jo mange kjekke gutter der. Det ble litt flørting også.

To somrer brukte de på iskremsalget. De var 14 og 15, men gikk ikke av veien for å lyve litt på alderen.

- Vi pleide å si at vi var litt eldre enn det vi var. Når noen spurte om vi ville bli med på byen, avtalte vi gjerne å møte dem der. Men vi var jo altfor unge til å gå ut, så vi møtte aldri opp. Folk på stranda var stort sett bare hyggelige, men det hendte at noen av guttene ropte etter oss og var litt ekle.

Frøken Haraldsen har en bachelorgrad i medier og kommunikasjon fra Goldsmith-universitetet i London. Vi kjenner henne som politisk redaktør i humorprogrammet «Rikets Røst», som deltaker i «Skal vi danse», og som tidligere redaktør for trender og underholdning i magasinet Cosmopolitan. Hun har vært programleder for «Kjendisjakten» og «Frokostquiz» på TV2, utgitt boka «Pias bekjennelser», og designet sin egen kleskolleksjon for Agape. Nå er hun i gang med innspillingen av to nye TV-konsepter som kommer på lokal-tv til høsten.

- Jeg har egentlig alltid jobbet. Som liten var jeg barnemodell, og da jeg gikk på gymnaset sto jeg i en klesbutikk ved siden av skolen. Når jeg holder foredrag på universiteter og høyskoler, sier jeg alltid at studentene må skaffe seg arbeidserfaring. Jeg har vært med på å ansette folk, og man stusser jo veldig når noen har en god utdannelse, men ingen arbeidserfaring. Det viktigste er at man jobber og viser at man er engasjert, sier Haraldsen.

Pengene hun tjente på iskremsalget, ble stort sett spart som lommepenger til ferieturer. Da hun ble eldre var målet å tjene penger nok til å dra på ferie uten foreldrene.

- På ungdomsskolen ville jeg bli advokat eller ambassadør, men jeg endret mening da jeg hadde medier- og kommunikasjon som valgfag på videregående.


Hvor viktige er sommervikarer for bedriftene?

Umåtelig viktige, mener NHO-sjef John G. Bernander.

- Det er jo de som holder hjulene i gang når de ansatte skal avvikle ferien sin. Reiselivsnæringen er veldig sesongbetont, og uten vikarer ville den rett og slett ikke gått rundt, sier Bernander.

Han kan nesten ikke få sagt det tydelig nok.

- Jeg er en stor tilhenger av at unge mennesker skaffer seg arbeidserfaring. Det er uvurderlig, og man merker godt forskjellen på folk som har jobbet før, og på dem som ikke har det.

- På hvilken måte?

- Det handler om rutine, arbeidsvillighet, måten man løser oppgaver på, og evnen man har til å jobbe i team. Jeg har levd så lenge at jeg flere ganger har vært med på å ansette folk, og de som har arbeidserfaring scorer generelt mer enn de som «bare» har gode papirer, sier Bernander.

Selv hadde han «nesten ikke noe valg». Den tidligere kringkastingssjefen er oppvokst i familiebedriften Hamresanden Camping, og var sju år gammel da han begynte å plukke papir på stranda utenfor Kristiansand.

- Det er nok i strid med barnekonvensjonen, men jeg lærte mye av det. Først da jeg var ferdig advokatfullmektig og hadde fengslingsmøter, forsto min mor at jeg hadde andre arbeidsoppgaver som måtte gjøres.

- Har du inntrykk av at unge er mindre arbeidsvillige enn før?

- Jeg vet at det er mange unge som har lyst på sommerjobb, men som ikke har fått det. Det er synd, og jeg oppfordrer alle mine bedrifter til å ta i mot sommervikarer, praktikanter og studenter. Oppfordringen min er like sterk til de som avstår fra å søke sommerjobb. Benytt sjansen til å få arbeidserfaring, formaner han.

Bernander skjønte tidlig verdien av penger. De første oppsparte kronene investerte han i en Aiwa-kassettspiller.

- Jeg angret som en hund. Ikke fordi den ikke gjorde lykke på stranda, men fordi jeg da gikk glipp av muligheten til å kjøpe andre ting. Den kostet 550 kroner, og dermed røyk hele kassa. Den erfaringen er noe jeg fremdeles har med meg de gangene jeg kjøper noe jeg synes er litt vel dyrt.

Med en nyforhandlet pensjonsavtale er det lite som tyder på at NHO-direktøren må finne fram sparekniven med det første. Reiseradioens introduksjonsmelodi og lukta av propanstekt egg og bacon, tar ham tilbake til morgenene på campingplassen.

- Det er lukten av sommer. Etter hvert begynte jeg å gå med avisa, og jeg har aldri hatt så god fortjenestemargin som da. Den kostet 75 øre, men avisveska var stor og tung, og jeg var liten og tynn, så jeg pleide stort sett å få en krone. Jeg tjente mer i tips enn min far ga meg i lønn.

- Var det noe du ikke likte?

- Å plukke papir på stranda etter en søndag med strålende sol. Da drømte jeg at jeg var midt i en cowboy- og indianerkrig, og med ett var jeg den raskeste papirplukkeren i ville vesten.

Sjefskontoret i LO-bygget på Youngstorget i Oslo. Roar Flåthen ser plutselig litt ukomfortabel ut.

- Hva jeg brukte pengene på? Må jeg svare på det?

LO-lederen har fortalt om sommerjobben som avisbud i hjembyen Kongsberg. Han har snakket om arbeidsmoral, og unges rettigheter i arbeidslivet. Selv var han 14 år da han begynte å gå med avisa Fremtiden. Nå kremter han.

- Nei, jeg var så dum at jeg begynte å røyke veldig tidlig. Så da gikk det jo litt penger til det.

Flåthen flakker med blikket. Skjønner nok at en 14 åring med rulletobakk ikke nødvendigvis er god pr.

- Men så var jeg jo også fornuftig, for jeg sluttet å røyke da jeg var 23- 24 år gammel. Siden har jeg ikke røykt.

Han hadde sykkelveska på bagasjebrettet. De gangene den ikke var full av aviser, fungerte den som sidevogn for bikkja - en liten dachs. Etter skolen syklet unge Flåthen rett til togstasjonen for å hente dagens bunke med varme, nytrykte ettermiddagsaviser. Fremtiden ble distribuert langs ruta i nabolaget, og hvert kvartal var han ansvarlig for å kreve inn abonnementsavgift. Var han heldig innebar det litt ekstra driks.

- Det var en ålreit jobb, og en grei måte å tjene litt penger på. Man ble jo kjent med mange i området, og det var god mosjon i syklingen. Om sommeren var det mange av kameratene mine som syklet for å bade. Jeg måtte jo gå med avisa først. Det var ikke alltid like morsomt.

I nærmere tre år var han avisbud. Både ettermiddager og sommerferier gikk med til jobben, men i dag sier Flåthen at han har forståelse for at foreldre vil ta med seg barna på ferie.

- Det må være rom for det også. Men jeg tror at sommerjobbing er en god skole. Man lærer ansvar, for man kan ikke ta en avisrute og så ikke gjøre jobben. Var det noe det virkelig ble bråk av, så var det hvis noen ikke fikk avisa si. Da ringte de til redaksjonen med en gang.

- Det hendte at du fikk klager?

- Nei, jeg tror nok jeg var ganske flink til å sørge for at folk fikk avisa. Men det hendte jo at det ble levert for få aviser på stasjonen.

- Hva drømte du om å bli?

- På Kongsberg var det litt sånn at man var sikret hvis man fikk seg jobb på våpenfabrikken, på jernbanen, eller i kommunen. Jeg var veldig innstilt på å begynne å jobbe, og jobbet i ulike snekkerbedrifter før jeg fikk jobb i smia på våpenfabrikken. Det betydde bedre lønn og arbeidsforhold.

- Du drømte ikke om en bestemt jobb?

- Nei. Jeg tror jeg var mest opptatt av å komme meg ut og begynne å tjene skikkelige penger. Jeg hadde ingen store ambisjoner, i motsetning til broren min. Han gikk på skole og gjorde lekser, mens jeg stort sett gjorde det motsatte, he-he.

Han utdannet seg i Forsvaret og tok Sjøkrigsskolen, mens jeg hadde litt andre interesser.


Siv Jensen var vant til å rydde opp, også før hun fikk lederverv i Fremskrittspartiet. Nå står hun bøyd over senga i et hotellrom med utsikt over Karl Johan. Hun har høye hæler, nylakkerte tær og flerrer av hvitt hotellsengetøy. Etter flere år som stuepike ved nå nedlagte Hotell Føniks, har Frp-lederen fremdeles teknikken inne. Ryktene skal ha det til at Jensen skryter av at hun kunne skifte sengetøy og re opp på 30 sekunder. Akkurat det vil hun ikke vedkjenne seg, men ingen skal beskylde Jensen for å være arbeidssky. I sommerferier og studietid jobbet hun blant annet som stuepike, hotellresepsjonist, bartender, i hotellrestauranten, på gatekjøkken og i kiosk.

- Foreldrene mine drev en skobutikk i etasjen under leiligheten vår, så jeg har på mange måter alltid hatt et forhold til arbeidslivet. Jeg har alltid vært opplært til at penger ikke vokser på trær, og at man faktisk må jobbe for maten. Man hører jo noen debatter i dagens samfunn der det kommer påstander om at det er visse jobber nordmenn og ungdommer ikke vil ha. Det synes jeg er synd, for vi trenger alle jobbene for at samfunnet skal gå rundt. Det er bra å få litt ulike erfaringer i livet, og det er ikke sånn at det å være stuepike er mindre viktig enn å være politiker.

Jensen husker stuepiketilværelsen som en morsom jobb, og insisterer på at hun i prinsippet kunne jobbet som stuepike i dag også.

- Jeg har ingen fordommer mot det. Man tror jo at det først og fremst handler om å rydde møkkete rom, og det gjør jo det, men man møter også på forskjellige folk. For ei ung jente var det kjempespennende å møte gjester fra hele verden. Det var selvfølgelig mange ubehagelige opplevelser også, for folk gjør jo rare ting. Jeg kom tidvis inn på rom som var så nedgriset at jeg tenkte «hvordan skal jeg klare dette?». Det tror jeg det er ganske sunt å ha erfart.

- Hva gjorde du da?

- Noe måtte jeg bare gjøre, andre ganger fikk jeg hjelp. Jeg har tross alt opplevd å komme inn på et rom der, ja, jeg vet ikke akkurat hva som hadde foregått der, men absolutt alt av tekstiler var innsmurt med avføring. Det er en opplevelse jeg ikke unner noen. Jeg fikk hjelp av vaktmesteren, og så var det bare å lukke luktesansene og gyve på.

Men tilbake til unge Hegnar. Hvordan gikk det egentlig med ham på det greske bordellet?

- Hva skjedde, da?

- Nei, det skjedde ingenting. Jeg var ung og ufordervet, men ble bråfort litt eldre. Det var en morsom og lærerik tur i et barket sjømannsmiljø.

- Tok du sommerjobb på eget initiativ?

- Jaja. Den dagen dekksguttkarrieren min startet, husker jeg som om det var i går. Båten lå i Drammen og jeg ble ikke kjørt, så jeg måtte slepe skipssekken min fra togstasjonen og bort til båten. Det var ikke mye hjelp å hente hjemmefra. Men jeg tror det er en god skole når man er ung. Å måtte jobbe for pengene, og ikke få dem rett i hendene. Jeg fikk i alle fall ikke det. Ikke fem øre.

I dag er han på 52. plass på Kapitals liste over landets rikeste, og har en estimert formue på 2,7 milliarder. Han kom hjem fra båtturen uten en enste sjømannstatovering

- Hvordan brukte du pengene du tjente?

- Det husker jeg ikke, men det gikk nok mest til pølser og surr.

- Noen sier jeg har gjort alt før jeg har fylt 30, sier Pia Haraldsen.

- Men jeg setter meg nye mål hele tiden. Jeg er ikke en som slapper av når jeg har funnet drømmejobben. Man må hele tiden tenke «what's next». I hvert fall i denne bransjen.

- Hva er ditt beste karriereråd?

- Ikke tenk for mye på hva andre tenker og mener. Det er nok veldig mange som har drømmer de ikke tør å gjennomføre fordi de lurer på hva naboen vil tenke.

Og Roar Flåthen, hadde han trodd han skulle ende opp som LO-leder, der han syklet med avisa på Kongsberg?

gikk - Hadde du trodd at du skulle ende opp som LO-leder?

- Nei, og det er det nok mange som har blitt overrasket over. Men sånn er verden og tilfeldighetene. Jeg har vært privilegert, og ble fort tillitsvalgt på fabrikken. 28 år gammel ble jeg heltidstillitsvalgt og klubbleder i en av de, på den tida, største fagforeningene i landet. Men da hadde jeg jo rukket å bli gift, bygge hus, og få to unger. Vi ble tidlig voksne før i tida.

I dag er han en av Norges mektigste menn. Roar Flåthen er opptatt av at sommervikarene skal få kontrakt, oppfølging og en akseptabel lønn. Og selv om han brukte noen av avispengene på røyk, sørget en streng mor for at han også fikk satt penger på bok.

- Lærte du noe i din første jobb som du har bruk for i dag?

- Det å få ansvar, gjøre et arbeid, og se at det gir resultater ved at man tjener sine egne penger. Den selvtilfredsstillelsen tror jeg er viktig. Når man tjener egne penger, blir man også mer selvstendig. Jeg endte faktisk opp som styreleder i avisa jeg pleide å gå med. Det er jo litt artig.

La oss se det for oss. En ung Siv Jensen i stuepikevigør. Noen vil kanskje tenke at hun var i overkant ivrig. Det er helt riktig.

- Jeg husker at jeg gjorde meg litt ekstra flid en periode. Da fikk jeg faktisk kjeft av husøkonomen fordi jeg hadde brukt en sånn polish som man absolutt ikke skulle bruke, fordi det kunne framkalle allergier. Det tenkte selvfølgelig ikke dumme meg på da. Jeg skulle bare få det til å skinne litt ekstra i møblene.

- Hva drømte du om å bli?

- Jeg hadde så mange drømmer da jeg var ung. Jeg var ikke ferdig med utdannelsen og hadde masse forventninger til livet. Og jeg skulle i hvert fall ikke bli politiker. Jeg tror jeg drømte om å starte min egen bedrift. Det var det jeg gikk og tenkte på innerst inne. Men dit kom jeg aldri.

- Hva slags bedrift ville du starte?

- Det hadde jeg ikke klart for meg, men jeg skulle være sjef. Jeg skulle drive min egen bedrift og finne på noe lurt som ingen andre hadde gjort før meg. Det var planen.

- Du ble sjef, da.

- Ja, på godt og vondt så ble jeg det. Men det å skape noe, det drømte jeg nok om ganske lenge. Jeg manglet bare den gode ideen som skulle forløse det hele.