Da flyet tok av fra Gardermoen i januar, satt kjærligheten i egen person ved siden av henne. Maria Amelie var forelsket og deportert på en gang.

- Jeg hadde et veldig Carrie-aktig syn på kjærligheten, skjønner du.

Maria fniser og rødmer litt idet hun sammenlikner seg selv med hovedpersonen i tv-serien «Sex and the City».

- Da jeg satt på flyet sammen med Eivind, slo det meg plutselig: «Wow, tenk at det går an! Han sitter her med meg, som er deportert og utvist fra landet.»

Maria Amelie er tilbake, denne gangen med personnummer, russisk og norsk pass, og arbeidstillatelse.
- Jeg har liksom ikke landet helt, forstår du?, sier hun så rolig at du ikke kan tro annet enn at hun nettopp har vært en tur i Syden og er litt stresset på jobb igjen.

- Det er så hyggelig når folk kommer bort til meg på gata og utbryter «Velkommen tilbake!».

Historien er kjent. Maria (26) er opprinnelig fra Nord-Ossetia i Russland, og har vært på flukt halve livet. Familien hennes fikk avslag på søknad om asyl i 2003, og har siden oppholdt seg ulovlig i Norge. Høsten 2010 fortalte Maria sin historie i boka «Ulovlig norsk», utgitt på Pax forlag. 12. januar i år ble hun arrestert, og deportert til Moskva få dager seinere. Saken fikk massiv omtale i media, og førte til en endring i regelverket: Nå kan utlendinger som er blitt utvist på grunn av brudd på utlendingsloven, under gitte omstendigheter søke om snarlig arbeids- og oppholdstillatelse.

I april fikk Maria arbeidstillatelse i Norge.

- Jeg har fått så mange papirer, slår hun overrasket fast.
- Jeg har aldri forholdt meg til dette i praksis før. Det er ganske overveldende.

Livet på den andre siden av papirbunken inneholder mange pinkoder, skattekort og kontonummer. I dette universet er Maria som en oldemor som plutselig har fått MinID og MasterCard på samme dag. Der vi andre er velkjente og trygge, er hun helt ny og uerfaren. Og omvendt.

- Jeg vet ikke helt hvordan det er å leve normalt, men det er det jeg vil. Eivind og jeg prøver å lære oss å oppdage og oppleve de små detaljene i hverdagen sammen. Vi begynte jo så intenst!

Marias store kjærlighet har stått som en påle ved siden av henne. Der andre par strever med oppvasken og skittentøykurven, har Maria og Eivind vært igjennom mer enn noen kan oppleve et helt liv. Bare 12 dager etter at de flyttet sammen på nyttårsaften 2010, ble hun pågrepet, og verden ble snudd på hodet.

Vi møter Maria i lunsjpausen hennes fra jobben i Teknisk Ukeblad på Majorstua i Oslo. Hun ble fast ansatt 1. juni.

- Dette er ikke helt mitt strøk. Jeg er jo mer Grønland og Gamlebyen, jeg da, forteller hun.

Men med focaccia og cappuccino foran seg, er hun fornøyd. Hun har vært mange steder og er vant til tilpasse seg — knekke kodene, språket og kulturen. I sitt nye lovlige liv er hun også foredragsholder på Hovefestivalen, frivillighetsansvarlig for Slottsfjellfestivalen og forfatter i gang med sin andre bok.

- Det har gått i ett fra jeg kom tilbake 14. april. Det er så mye jeg vil gjøre, og nå kan jeg gjøre det helt som meg selv.

Trondheim har vært Marias andre hjem. På NTNU tok hun en bachelor i sosialantropologi og en mastergrad i studier av kunnskap, teknologi og samfunn.

- Det var rett og slett helt fantastisk den dagen jeg fikk brev om opptak. Jeg fortalte dem at jeg ikke hadde papirer på hvem jeg var, så det kom egentlig som en overraskelse. At jeg fikk et studiebevis, gjorde livet mitt til noe helt annet. Det var det eneste beviset jeg hadde på at jeg eksisterte.

Studiene var så som så. Hun gjorde unna studiepoeng i en rasende fart. Det var studentlivet som satte fart i verdenen til Maria. Frivillig engasjement i studentmiljøet og på musikkfestivaler rundt i landet, var inngangsporten til en karriere. Uten personnummer var det umulig å søke studielån eller ta en ekstrajobb. For å tjene penger, vasket hun i private hjem.

- Altså, jeg kan godt vaske. Jeg er innmari god på å vaske! Men du treffer ikke så mange folk. Å være en del av det aktive studentmiljøet i Trondheim var helt avgjørende for meg.

Å jobbe svart var ikke noe hun ønsket, men hun så på det som en forholdsvis akseptabel måte å tjene penger på i den situasjonen hun var i.

- Jeg kunne jo ha blitt så desperat at jeg ville begynt å selge dop. Jeg måtte hele tiden bruke min egen moralske standard som målestokk og grense.

- Hvorfor skrev du boka «Ulovlig norsk»?
- Jeg hadde ikke noe valg! Jeg var nok litt sprø og desperat, ser jeg i ettertid.

Men mest av alt var hun redd for å forsvinne.

- Hvis ikke jeg fortalte min og mamma og pappas historie, ville vi blitt deportert ut av landet uten et ord. Da ville det bare vært stillhet.

Ingen ville fått vite om oss, om de som har hjulpet oss, alle som har møtt oss med varme og hjelp. Jeg måtte formidle. Det var et forsøk på å gjøre meg synlig.
Hun sammenlikner det med mannen som satte fyr på seg selv foran Stortinget.

- I ren desperasjon var dette hans ressurs. Jeg kan skrive. Det er min ressurs.

Bambi-effekt. Russisk skjønnhet. Forskjellsbehandling. Ikke utrygg nok. Kritiske ord har haglet, samtidig som hun har fått mye støtte fra nært og fjernt.

- Det er sikkert andre papirløse som er penere enn meg og har flere venner og mer hjerteskjærende historier, sier Maria.

- Veldig mange prøver å definere meg, og vil at jeg skal være sånn eller slik. Jeg vet at jeg er privilegert fordi jeg har mange støttespillere rundt meg, men jeg har aldri ment å være de papirløses ansikt og stemme utad. Jeg tenkte mest på min og mamma og pappas historie. Egentlig hadde jeg ingen forhåpning om at noen kom til å lese boka.

Men der tok hun feil. «Ulovlig norsk» har et opplag på 18 000, noe som er ganske uvanlig for en debutbok.

- Jeg tror jeg satte ord på noe mange var tørste etter å høre mer om, sier hun saklig.

- Folk var nysgjerrige. Mange var overrasket og i villrede over at det var mulig å falle igjennom det norske systemet på denne måten. Jeg føler ansvar for å endre stereotypien av papirløse ureturnerbare mennesker på flukt.

Hun innrømmer tidspunkter da hun hadde lyst til å gi opp. Enkelte ganger ble det bare for mye.

- Heldigvis har jeg mange gode venner og støttespillere rundt meg. De holdt meg oppe og ga meg styrke til å fortsette å skrive og snakke om historien min. Da jeg satt på Trandum utlendingsinternat, så jeg mange deprimerte mennesker, syke av ensomhet. Det setter ting i perspektiv. Jeg var ikke ensom og alene.

Å sette sine bein i Moskvas gater var ikke dagligdags for Maria. Fordi foreldrene fryktet kidnapping, var hun sjelden ute i byens gater da hun bodde der fra hun var 12 til 15 år.

- Det var rart å komme dit. Så enormt forandret og annerledes for meg som egentlig ikke hadde vært noe særlig ute, forteller hun. Kjæresten og venner var der hele tida. Hun fikk skaffet seg alle nødvendige papirer for å kunne søke om arbeidstillatelse i Norge. Etter to måneder dro hun til Kraków i Polen som fribyforfatter i regi av ICORN, foreningen for forfulgte forfattere. Der oppholdt hun seg mens søknaden hennes ble behandlet.

- Det var godt å komme tilbake til Norge. Jeg liker Oslo og livet mitt her.
Grunnlaget for å være i Norge, er at hun har arbeid som er relevant i forhold til utdannelsen. Nå går det i fagjournalistikk om vindturbiner og andre ingeniørtemaer.

- Det er litt rart å være på den andre siden av media. Jeg liker det. Folk er veldig imøtekommende, og litt sjenerte, så det er en høflig atmosfære. Mange kjenner meg igjen, og noen lurer på hvor de har sett meg før.

Maria var også nylig på forsiden av Dagsavisen og forsvarte kritikken mot bruk av frivillig arbeid på musikkfestivaler.

- Jeg er fremdeles veldig opptatt av papirløses rettigheter og asylpolitikk, men det er deilig å få lov til å være en fagperson innen feltet mitt også.

Nå er ambisjonen å være litt mindre i media, skrive mer, jobbe mer, være ute i verden og å være samboer. Personnummer og pass er på plass. Dagbladets reporter er den første til å få Marias ferske visittkort idet vi sier farvel midt i Majorstukrysset. Det er et lite og symbolsk øyeblikk. Maria Amelie er på åpen gate. Med seilbåt- og ankermønsteret på blusen forsvinner hun ut i horisonten. På vei, og med tilhørighet.

sondag@dagbladet.no