FILM: «Alt ender 13. juli», proklamerer reklameplakater over byen og landet, og vitner om ikke annet om et lett solkongeaktig selvbilde fra «Harry Potter»-produsentenes side. Likevel er det ikke til å stikke under stol at det er en seismisk populærkulturell happening når sagaen om Harry Potter bringes til sin filmatiske finale, fire år etter at bøkene kunne fortelle en ung, avventende verden hvordan det gikk til sist.

Visualiseringen av denne siste akten «Harry Potter og Dødstalismanene - Del 2» er en overbevisende avslutning. Med enkelte forbehold.

Stundens alvor

Det nærmer seg det store slaget som alle de foregående filmene har bygget opp til, mellom de gode og de onde trollmennene, mellom Harry Potter og dødsfienden Voldemort. På dette punktet er pompøsitet påkrevd. Noe annet kunne blitt oppfattet som mildt fornærmelig.

Å styre «Harry Potter og Dødstalismanene - Del 2» krever mer enn noe annet en evne til å underholde og en gravitas som svarer til studens alvor.

Dette har regissør David Yates, som elsker å la kamera sveve over den gotiske arkitekturen på trolldomsskolen Hogwarts og la omrissene av porter og spir seile majestetisk ut av tåka. Hele filmen er skutt i melankolske gråsjatteringer. Monumentale slagscener veksler med øyeblikk av oppgjør og erkjennelse. Det er akkurat passe storslagent.

Uten rytmesans

Men Yates har også store svakheter som regissør, og som svakheter flest er de vanskelige å kamuflere. Særlig i filmens første halvdel blir det klart at rytmesansen ikke er av de beste, særlig ikke i mindre, mer karakterdrevne scener. Regien er for skjematisk, den vitner om manglende forståelse for når man skal holde igjen og når man skal gi gass, og resultatet er at flere potensielt sterke øyeblikk, som Harrys og føniksordenens inntreden på Hogwarts, skusles vekk. Manus kunne vært mer sofistikert, sminken er her og der sjokkerende uvøren, og et par hylende logiske brister svir i sjelen. Terningfemmeren er ikke av de sterkeste.

Hvislende Fiennes

Når «Harry Potter og Dødstalismanene - Del 2» likevel er vektig og verdig, og tidvis likefrem rørende, har det å gjøre med kraften i J. K. Rowlings fortelling - og dels med inspirert casting.

Oppsplittingen av den siste boken, «Harry Potter og Dødstalismanene», har gitt én dårlig film og én god. Del 1 var en utvasket, energifattig affære - men nettopp dette pliktløpet gjør at det i andre film blir luft og rom til å bygge skikkelig opp mot den store duellen til sist og utforske de nære og farlige forbindelsene mellom Harry og Voldemort, spilt av Ralph Fiennes med en hvislende, vemmelig karisma.

Flott Rickman

Filmen minner også om at Severus Snape, den fiendtlige læreren hvis tilhørighet lenge forblir en gåte, er den sterkeste og mest interessante skikkelsen i hele Potter-universet - og at den første Potter-regissøren Chris Columbus må ha hoppet opp og tatt en liten dans rundt skrivebordet da han kom på å tilby rollen til Alan Rickman.

Rickman har i alle år gitt Snape akkurat den rette tyngden, og den akkurat riktige antydningen av sårhet under sarkasmene - og i en film der de fleste gjennomgangsfigurene bare gjør små innhopp for å forsikre om at joda, de er der, får han bli et emosjonelt anker for fortellingen.

Det er formidable folk Daniel Radcliffe som Harry står overfor i Fiennes og Rickman, og han klarer ikke helt å holde fortet. Skuespillermessig, altså.

For fansen

Men det gjør ikke så mye. «Harry Potter og Dødstalismanene - Del 2» er det den skal være. Den laget for følgerne, for de som har tre hundre studiepoeng i potterologi og som har fulgt Harry med usvikelig lojalitet i alle disse årene. Overfor dem er den et genuint og generøst uttrykk for gjengjeldt kjærlighet.