Da Dagfinn Enerly ble ønsket velkommen på scenen under Idrettsgallaen på Hamar, var ikke ett øye tørt verken i salen eller hjemme i sofakrokene. Den tidligere toppfotballspilleren mottok prisen som årets forbilde i 2008, og programleder Dan Børge Akerø måtte ut og fikse på sminken fordi han ble skikkelig rørt på TV.

Mange av oss stirret på kvinnen som sto ved siden av rullestolen. Den tidligere FFK-kapteinen sa at han ønsket å gi prisen til sin kone. Til verdens beste kone. Den mørkhårete kvinnen med det varme smilet hadde nydelig utstråling.

I sofakrokene snufset vi: «Så heldig han er, tross alt, som har henne».

Mona Enerly (33) er ei fotballfrue uten blogg, mikrohund eller dyre designervesker, men med kjærlighet, lojalitet og tålmodighet i bøtter og spann. Hun mener hun ikke har noen grunn til å klage.

- Jeg er heldig som lever sammen med min beste venn, og vi er heldige som har beholdt kjærligheten.

Monas egen tid

Hun jogger ned til brygga og stranda på Larkollen.

- Jeg er ingen supertrent dame selv om jeg har spilt fotball og trent aerobic og step.

I juni i fjor tok hun sin første joggetur. I starten løp hun bare fem minutter. Nå har hun kilometerteller rundt foten. Hun er ei travel yrkeskvinne med 75 prosent stilling som sykepleier på Moss Sykehus, mor til to aktive åtteåringer; Mia og Amanda, og trener for jentenes fotballag.

I tillegg har hun en mann som sitter i rullestol.

- Å jogge gir overskudd. Løper jeg om morgenen, planlegger jeg dagen. Om ettermiddagen, legger jeg fra meg jobben. Jeg får den lille tiden for meg selv som jeg trenger. Jeg jogger hver dag.

- Du mener nesten hver dag?

- Jeg har jogget hver dag siden jeg begynte. Hopper jeg over én dag, blir det lett flere.

- Hvordan tar du ellers vare på deg selv?

- Det gjelder å vite med seg selv når man er sliten. Å sove nok. Å kjenne etter hva som er min begrensning. Noen ganger går jeg og legger meg klokka åtte om kvelden.

Så på TV

Hun satt hjemme i stua si, med tvillingene som hadde fylt to år dagen før, da avsparket gikk for seriekampen mot Start på Kristiansand stadion 29. oktober 2005. Det merkelige var at Mona hadde følt en uro. Dagfinn, kapteinen for Fredrikstad fotballklubb (FFK), var jo sterkt forkjølet og burde ikke spille. De siste dagene før kampen hadde hun hatt en vond følelse.

Ulykken er kjent: Start får corner. Dagfinn Enerly går opp i hodeduell. Og lander med en spiller over seg.

Han blir liggende urørlig. Hun skjønner straks at han ikke er utsatt for en vanlig fotballskade. Hun stirrer på brystet hans: Puster han? Overlever han?

Hun fikk først beskjed om at det ikke var så alvorlig.

- Men alt i meg sa at det som hadde skjedd var veldig, veldig alvorlig, sier Mona i dag, på kjøkkenet sitt.

Hun sendte straks en sms til en lagkamerat: «Si til Dagfinn at vi elsker ham». Han fikk sendt en sms tilbake til henne - via lagkameraten: «Elsker dere utrolig høyt». Hun gråt som en foss da hun skulle legge jentene.

-Ga meg styrke

Da hun kom til postoperativ avdeling på Ullevål universitetssykehus, lå han der med nakkekrage - sterkt medtatt.
- Da jeg så ham, ga det meg styrke. Jeg tenkte: «Dette skal vi to klare sammen».

Han ble lam fra nakken og ned.

- Alternativet hadde vært så mye verre, sier hun.

Den første tida på sykehuset var dødsangsten sterk. Dagfinn var redd for å bli lagt i respirator. For ville han våkne igjen?

I boka «Så fort kan livet snu» skriver han at Mona var den eneste som kunne gi ham trygghet etter ulykken. Behovet for nærhet var stort hos begge.

- Vi prøvde å få litt kontroll og trygghet. Jeg ville være hos Dagfinn så mye som mulig, men ville også være hos jentene.

Hun kjørte inn til sykehuset hver morgen, etter å ha fulgt døtrene til barnehagen, og dro hjem igjen i 18- 19-tida for å legge barna og kose med dem.

- Hvor fikk du kreftene fra?

- Jeg føler at fra det tidspunktet jeg visste at jeg fikk beholde Dagfinn, fikk jeg krefter. Hadde han truffet én centimeter lenger opp, hadde han ikke vært her i dag. Jeg fikk noen krefter jeg ikke visste at jeg hadde. Jeg tror det ofte er slik når det skjer noe traumatisk med noen av våre aller nærmeste.

Hun var en pårørende som stilte mange spørsmål.

- På sykehuset måtte de tro jeg var helt tullete. Men det hjalp meg å få kunnskaper om kroppens funksjoner og medisin. Når jeg fikk mer kunnskap, kunne jeg gjøre Dagfinn tryggere.

Mange lurte på om kona til han FKK-spilleren var sykepleier. Det var hun ikke. Men hun bestemte seg på Ullevål: Hun ville studere for å bli sykepleier.

- Jeg hadde jobbet som resepsjonist på et treningssenter. Og jeg sto ved et veiskille.

Livet snudd opp ned

I dag skjønner hun nesten ikke hvor hun fikk pågangsmotet fra. Til tross for at hun levde under press og med store omsorgsoppgaver, tok hun utfordringen. Mona begynte på skolen samtidig som Dagfinn kom hjem fra opptrening på Sunnaas sykehus, mens han bare hadde assistent på dagtid og huset måtte ombygges med heis.

- Det eneste stedet sykesenga til Dagfinn kunne stå, var her i spisestua, forklarer Mona. - Der lå Dagfinn og der lå jeg på madrass. Og der lå jentene.

Yrkesvalget var riktig for henne.

- Jeg traff noe der. Det er veldig godt å kunne være der for pasienter. Samtidig kan jeg by litt på meg selv, fordi man også har litt erfaring som pårørende.

Ungdomskjærester

Hun var 16 år. Han var 21. Hun er fra Rødtvet i Groruddalen i Oslo, han fra Ammerud, bare en liten ballpasning unna. Hun spilte på jentelaget til Grei, og gjett hvem som meldte seg som hjelpetrener? De ble samboere da hun var 17 og giftet seg for 11 år siden.

- Vi er et godt team, sier Dagfinn Enerly som kommer inn på kjøkkenet. Han er avhengig av rullestol, men har førlighet i kroppen. Det går sakte framover, med stor egeninnsats.

- Men Mona skal være kona mi, ikke hjelperen min. Det er viktig, sier han.

- Jeg tenkte det første året at jeg skulle hjelpe Dagfinn med alt. Men jeg skjønte at hvis man skal ha det bra som kjærester, så må man ta imot hjelp, sier hun.

De har assistenter i huset sju dager i uka, nesten døgnet rundt, og legger ikke skjul på at det er slitsomt.

De påstår begge at de aldri har kranglet de 17 åra de har vært sammen. Er det noe som gnager, tar de det med en gang. Forholdet er basert på åpenhet og ærlighet, sier de.

Ville aldri gå
Hun har aldri ett sekund vurdert å gå fra mannen sin etter ulykken.

- Når folk mener at jeg har det så tøft, blir jeg nesten irritert. Jeg har det godt. Vi har et rikt, vanlig familieliv. Men det vi har opplevd, har fått oss til å reflektere over at det å stå opp om morgenen er en gave.

- Ærlig talt, du må da av og til å ha vært veldig sliten og veldig lei?

- Nei, jeg føler meg ikke sliten på den måten. Jeg tenker at dette er vårt liv. Her må man brette opp ermene og gjøre det beste ut av det. Selvsagt kan jeg som alle andre ha tyngre dager. Men når man bestemmer seg for å ta en dag av gangen og gjøre det beste ut av det, blir man ikke så fokusert på alt som er trist og leit.

- Savner du ikke den friske, sterke, morsomme mannen du hadde?

- Nei, for han er jo her ennå. Dagfinn er fortsatt morsom og fleipete. Den gode mannen er der fortsatt. Og det gode humøret. Vi finner på ting som før, det må bare planlegges mer. Klart jeg kan drømme om den gangen vi gikk på gata og leide hverandre i hendene. Men det kan vi gjøre i dag også, bare på en litt annen måte. Jeg er bare så heldig å ha ham her.

- Gir par som skiller seg, for lett opp?

- Nei, det tror jeg ikke. På Sunnaas har vi møtt samboere og kjærester. Noen har klart det sammen. Andre ikke. Men disse forholdene var kanskje ikke ment å vare.

- Hva er dine samlivsråd?

- Man må være ærlige. Man må klare å se bort fra småting, feil og mangler hos den andre og heller fokusere på de gode tingene.

Positiv holdning

Hun mener det handler om innstilling.

- Jeg er en veldig optimistisk person, jeg har alltid vært det. Livet har bydd på ting som gjør at jeg er rustet og er blitt den jeg er. Hun mistet faren sin tidlig og har hatt en mamma som måtte kjempe og stå på for sine to barn. I ettertid har hun virkelig skjønt hva det innebærer.

- Pappa ville ikke fortelle broren min og meg at han var veldig syk. Han visste hvilken vei det gikk, og han døde av kreft, men ville ikke snakke om det. Jeg respekterer valget. Men vi har valgt annerledes. Vi har inkludert Mia og Amanda, men selvsagt på barnas premisser, sier hun.

- En positiv innstilling til livet. Medfødt eller tillært?

- Det kommer an på hvilke verdier man er opplært til å ha, og har tatt med seg videre. Men jeg tror at også personer som ofte tenker negativt, kan trene seg til å få en mer positiv holdning. Man kan snu tankemønstre gjennom å stille seg selv sentrale spørsmål. Man må prøve å se det positive i det negative.

Årets mamma
Da bladet Mamma kåret henne til «Årets mamma», fortalte hun om barnløshet og prøverør. Kanskje hennes åpenhet kunne hjelpe andre som sliter med å få barn. I intervjuet fortalte hun at hun allerede som 16-åring var sikker på å få tvillinger. Samtidig hadde hun en rar følelse av at hun ikke kunne få barn.

Men på første prøverørsforsøk, var det full klaff. Amanda og Mia er i dag to aktive, sprudlende jenter.

- Jeg vil gjerne være en god rollemodell. Jeg kommer fra en familie som sa «æresord» til hverandre. Det er viktig å være en person til å stole på. Men skulle barna finne på noe dumt når de blir tenåringer og blir utsatt for press, vil jeg at de skal tørre å komme til oss, sier mamma Mona som selv aldri har smakt sigaretter eller vært full.

Drømmekona

Dagfinn Enerly elsker kona si. Også før han ble funksjonshemmet, uttalte han at Mona var det beste som hadde hendt ham. Denne gangen skulle det handle om Mona. Men hun snakker mye om ham.

Denne fotballfrua virker nesten for god til å være sann, men framstår verken som prektig eller krampaktig positiv. Hun virker definitivt som ekte vare. Ei dame å ha med seg i krigen - og i hverdagen.

- Jeg ser lyst på framtida sammen med mine tre kjære - to flotte snuskelusker og en veldig god mann, sier Mona.

Ett spørsmål gjenstår: Hvorfor hadde hun en vond følelse før skjebnekampen mannen skulle spille i Kristiansand den oktoberdagen i 2005?

- Det der er litt vanskelig å forklare. Jeg har den oppfatning at det er mer mellom himmel og jord enn vi forstår. Jeg har hatt noen pplevelser før hvor noe i meg har reagert. Jeg har følt noe i forkant som ikke kan forklares. Om det er en indre intuisjon eller instinkter, jeg vet ikke. Det var noe i meg som sa at jeg ikke skulle slippe mannen min av gårde akkurat denne dagen.