Den bokaktuelle historikeren Nils Rune Langeland (47) spår at Nord-Europa blir fremtidens slagmark.

Tips oss 2400
Forsiden er et EU-flagg der stjernene er formet som brennende bål. Historiker Nils Rune Langeland, førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger, ser virkelig ikke bare gode jærtegn når han i sin nye essaysamling skuer ut over det europeiske kontinentet.

I boken din «Europa - Ei krossferd» reiser du rundt i Europa for å finne ut hva det europeiske består i, og finner ut at du må gå tilbake til 10. juni 1099. Hvorfor akkurat da?

- 10. juni 1099 var den dagen da korsfarerhæren brøt gjennom murene i Jerusalem under det første korstoget og satte i gang en massakre på muslimer. Da var krigen i gang. Og den krigen står vi i fortsatt. Det er en historisk hypotese, men en litterær påstand.

Et vendepunkt er når du står og ser på Bayeux-teppet, som beskriver den normanniske invasjonen av Storbritannia. Hvorfor gjorde det slikt inntrykk?

- Teppet var en åpenbaring. Krigerne som er avbildet er norske og danske vikinger, som er blitt normanniske riddere i løpet av én generasjon. Så blir de en del av det første europeiske forsøket på å erobre verden. Vi har del i dette.

Du setter krigerarven som er med oss fra en blodig historie opp mot fredsælheten som har vært idealet etter 2. verdenskrig. Hva skjer med europeerne når det ikke lenger er noe å dø for? Er freden passiviserende?

- Det vi ser, er en politisk dekadanse. De store prosjektene er oppgitt. Etter 1945 og 1989 øver vi oss på å bli mennesker igjen. Dagens vestlige mennesker er pubertale. Vi vet ikke helt hvordan vi skal leve dette nye livet. Men det kan være noe forløsende og godt i dekadansen. Alle de andre europeiske prosjektene, revolusjonene og imperiene, har hatt enorme menneskelige kostnader.

Hva er EU i dette?

- EU er homsebarer og landbrukssubsidier. EU er et forsøk på å gripe resignasjonen som ligger i det kjedelige. EU er et bevisst anti-korstog som er og skal være kjedelig. Det er som om vi sier at nok er nok. Nå må vi leve livet. EU er Europa som kollektiv pensjonisttilværelse.

I Brüssel møter du en egen klasse språkmektige, sekulære, optimistiske og velutdannede unge EU-folk. Men du dveler mer med dine samtaler med taxisjåfører og pubgjester. Er det der du finner sannheten?

- Europa er grunnleggende borgerlig i at det har en skitten underside. Se på Storbritannia og Frankrike. Der finner du det ypperste av alt og det nedrigste av alt. I Østerrike har du spennet mellom skjønnheten hos Wienerfilharmonierne og sinnet til den gamle mannen ved stambordet i kneipen. Forfatteren Elfriede Jelinek fanger nettopp denne ekstreme dobbeltheten i «Pianolærerinnen».

Hvorfor er mannen ved stambordet så sint?

- Disse europeiske statene har krevd mye. Det sitter mennesker rundt omkring som ser tilbake på tre generasjoner med falne i krigen, tre generasjoner med utslitte industriarbeidere. Mannen ved stambordet er halvveis bevisst denne arven, og har en opplevelse av å ha ofret mye.

Mennene ved stambordet representerer helt andre holdninger, ikke minst en annen fiendtlighet overfor mennesker fra andre kulturer, enn eliten i Brüssel. Hvem av dem vil forme fremtiden?

- Det er helt uavklart. Og det er Europas og USAs dilemma i dag. Husk at også Sarah Palin i USA representerer de sinte mennene. Eliten og folket ved stambordet er ikke i dialog. De må begynne å snakke sammen. Ellers vil det skje en katastrofe.

Hva slags?

- Jeg tror Nord-Europa blir slagmarken. Husk at det ikke finnes ett vellykket eksempel på integrering av andre kulturer i Nord-Europa. De norske innvandringshistorikerne lyver. Tradisjonelt er vi et folk som har utvandret og eksportert, ikke tatt imot.

Tradisjonelt har vi også brent hekser på bålet. Kan ikke kulturer endre seg?

- Jeg vil ikke være dommedagsprofet. Det kan hende det jenker seg til, og at vi blir en skeiv buddhistisk chakra. Men den norske stat bruker enormt med ressurser på å forfølge vanlige nordmenn, for fartsoverskridelser og skatterot. Hele det norske nasjonalstatsprosjektet er rettet inn mot privatsfæren. Vi snakker mye om pappapermisjon og livsstilssykdommer, og ikke om utenrikspolitikk. Vi oppfordres stadig til å lese mer og drikke mindre. Det er et tuktregime som kun kan eksistere i en etnisk homogen befolkning. Jeg tror vi har to muligheter. Enten lander vi i en stor, uoversiktlig, skitten harmoni. Ellers reiser de germanske folkene seg i nord nok en gang.

Mot hva?

- Den europeiske ideologi er reconquista, som går ut på å gjenerobre Europa fra Islam. I Spania kalles tronarvingen «Prinsen av Asturias», etter det lille kongedømmet Asturias i nord som gjenerobringen av den iberiske halvhøy sprang ut fra. I Serbia er reconquista en bærende nasjonal fortelling. Nordsjøområdene er unntatt, men så var det jo igjen sjøfarende briter og nederlendere som satte i gang den nye europeiske erobringen av verden. Alt springer ut av denne mentale ekstremtilstanden, som har vært Europas ideologi hele tiden. Vi skjønner ikke Europa før vi skjønner dette.

Vi lever i et nytelsesorientert samfunn. Du beskriver selv hvordan sol- og sexturister i dag reiser dit korsfarerne en gang dro. Det virker ikke som om disse vil være med på et nytt korstog med det første.

- Nettopp denne skittenheten er vårt alibi som mennesker. Det var lengselen etter å komme fri fra denne arven som lå til grunn for kulturrevolusjonen på sekstitallet. Resultatet var et fryktelig fadermord som på mange måter var nødvendig. Når Beatles-gutta reiste fra klassesamfunnet de var vokst opp i til India, var de styrt av den samme drømmen om å slippe unna Europa. Nei, korsfarernes egentlige arvtagere er USA og Israel.

Hvordan?

- Der finnes den demoniske rastløsheten som en gang drev europeerne. Europa forlot kristendommen på førtitallet, da biskop von Galen talte nazismen midt imot, og har slått inn på en annen vei. Det er jødene som tar opp korsfarersverdet og vender det mot øst.

Undertittelen på boken din er «Ei krossferd». Den åpner med et Dante-sitat og er spekket med kristne allusjoner. Vil du tilbake til en verden der disse referansene og symbolene samlet oss?

- Nei. Dette er spørsmål jeg griper an som historiker. Jeg ser for meg en akse fra det erobringen av Jerusalem til kristendommens død med biskop von Galen. Det dreier seg ikke om Kristendommen som eventyr, men Kristendommen som noe vi ennå ikke forstår, en sjelelig uro.

Du skriver om hvordan verdenskrigene har gjort det vanskelig å være nasjonalist i det 21. århundre. Men verden er fremdeles organisert i nasjonalstater som kjemper for sine interesser. Har nasjonalisme noen funksjon i dag?

- Det er latterlig å høre Fremskrittspartiet snakke om norsk kultur. Det er noe som bare interesserer gamle lektorer. Det 20. århundres store, overnasjonale ideologier satte en stopper for nasjonalismen som noe annet enn nostalgiske rammer rundt en velferdsstat. Som historisk prosjekt er det over.

Er det denne typen nasjonalisme du mener når du oppsummerer Europas sjel som «håndverkerfascisme, klasseforakt, velferdssentimentalitet og småskalakommersialisme»?

- De europeiske nasjonalstatene er først og fremst velferdsstater, lite annet, og det er om disse slaget skal stå. Om velferdsstaten er noe det er vilje til å opprettholde.

Da en venn av meg var oppom Blindern nylig, la han merke til at det bare var studenter med innvandrerbakgrunn på lesesalen sent på kveld. Er ikke dette en sunn vitalisering som representeres av ærgjerrige nye nordmenn?

- Jo, men det er legitimt å si at vi ikke er interessert i å begynne på nytt. Personlig har jeg stor sympati for det du beskriver. Alle burde lære av de arbeidsomme pakistanske jentene. Men de kommer aldri til å knekke den europeiske koden. De kommer aldri til å forstå hva dette egentlig handler om. Det gjør ikke vi heller, intellektuelt, men vi bærer det med oss, erfaringsmessig. Det er derfor Nord-Europa er slagmarken. Det er vi som har hatt de høyeste ambisjonene. Og det er her det står mest på spill.
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid nå stengt. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden er hverdager fra 10:00 til 20:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør