ANMELDELSE: Den kontoransatte Trelkovsky står i fare for å bli kastet ut av sin hybel - en fortvilet situasjon for en så forsiktig kar. Heldigvis har en bekjent av ham, Simon, hørt om en leilighet som akkurat er blitt ledig, i Rue des Pyrénées. De går sammen dit for å se på den, snakke med portnersken og møte eieren Monsieur Zy.

Det viktigste problemet med den lite attraktive toroms leiligheten - blant annet har den ikke eget bad - er at hun som har bodd der, Simone Choule, egentlig ikke har flyttet ut. Hun ligger på sykehuset etter å ha kastet seg ut av vinduet og blitt knust mot et glasstak.

Et fryktelig skrik

Trelkovsky bestemmer seg for å besøke frøken Choule på sykehuset. Han har med seg en pose appelsiner og finner damen nesten helt inntullet i bandasjer. Bare munnen og ett øye er synlig. Ved sykesengen treffer han også en merkverdig figur, Stella, som er venninne med Simone. Med henne vikler han seg etterhvert inn i noe erotisk, men først etter at den bandasjerte figuren har skreket.

«En intens klagende lyd steg plutselig opp fra munnen, først halvkvalt, så sterkere til den ble til et uutholdelig skrik.»

Trelkovsky får leiligheten, flytter inn med sine to kofferter og holder en støyende innvielsesfest. Lite populært hos naboene. De banker i veggene og protesterer. Og herfra begynner oppløsningen av hans mentale tilstand.

En desperat verden

Frykten for å være en plage for naboene fører ham etterhvert ut i psykotiske vrangforestillinger. Eller er det som skjer reelt? Foregår det en sammensvergelse? Usikkerheten rundt dette er drivkraften i Topors tekst.

Boka legger ut mangetydige spor, og vi blir raskt fortrolige med å være på innsiden av Trelkovskys fortvilede verden. Plutselig har ting skjedd uten at vi har fått vite om dem, plutselig er han full av blod, og vi vet aldri om det er fortrengning eller hemmeligheter som foregår. Mannen Trelkovsky er sin egen fange, og ingenting han gjør klarer å hindre at det rakner for ham, enda så hardt han prøver.

Et erotisk forhold

Mange vil nok gjenkjenne plottet og vite hvordan dette ender. «Leieboeren» er nemlig filmatisert av Roman Polanski, og regissøren spilte selv hovedrollen i dette som er hans utvilsomt beste film. Manuskriptet ligger tett opptil boka, og når man nå leser boka kan det være vanskelig å ikke se for seg den visuelle tolkningen Polanski ga Trelkovskis forvandling.

Men det er adskillig mer i boka enn i filmen, ikke minst et velutviklet erotisk tema som knapt ble benyttet av Polanski. Trelkovskys fantasier når han holder på med Stella er både absurd morsomme og vemodig triste.

Kultklassiker

Forfatteren Roland Topor (1938-1997) var av polsk-jødisk opprinnelse, aktiv i den franske avantgarden fra begynnelsen av 60-tallet. Sammen med sine sprelske kolleger Alexandro Jodorowsky og Fernando Arrabal dannet han Panique-bevegelsen, en slags ny versjon av surrealismen inspirert av guddommen Pan.

I likhet med både Jodorowsky og Arrabal, var Topor mangfoldig - han var tegner og scenograf, lagde film og teater, barne-TV og sanger, poesi og romaner. Blant de mange han samarbeidet med var Federico Fellini, Werner Herzog og Volker Schlöndorff. Til 200-årsjubileet for den franske revolusjonen lagde han sammen med Henri Xhonneux filmen «Marquis», en hyllest til Marquis de Sade, der alle figurene er maskert som dyr i en blanding av animasjonsfilm og levende opptak. Filmen ble først fadese, senere kultklassiker.

Kafkask univers

Boka «Leieboeren» kjennetegnes av et liketil, hverdagslig språk, vel ivaretatt av oversetteren Hanne Herrman. Den nesten barnslige naiviteten i hovedpersonens refleksjoner er en utmerket basis for hans uro.

Man kan kjenne igjen den paranoide stemningen fra Franz Kafka, der mangen unnselig kontormann mister grepet. Også Luigi Pirandellos stadige lek med personlighetstap hos hovedpersonene er beslektet med Trelkovskys forvirring.

Hvem er vi når vi ikke holdes oppe gjennom andres blikk? Hvordan går det med vår mentale helse når blikkene utenfra plutselig framstår som fiendtlige?

«Leieboeren» er utgitt i en ny serie fra Bokvennen forlag, «Stig Sæterbakkens utvalgte». En slik start på en serie gir løfte om gode tider for oversette klassikere.