Jeg har nettopp deltatt på et arrangement der mange familieterapeuter, hjerneforskere, kultursosiologer, skolepersonell og
mediefolk deltok. Det var interessant å høre om hvilke problemer deltakerne var opptatt av, og ikke minst hvilke temaer man valgte å problematisere.

Det er jo dessverre det mediene gjør; de tematiserer og fokuserer på fenomener i håp om at riktig problemanalyse vil føre til løsninger. Om temaet er ungdom og alkohol, ungdom og narkotika, ungdom og gambling , spiseforstyrrelser, cutting, skoletapere, overvektige barn, ungdom med selvmordstanker og alvorlige psykiske lidelser eller liknende, er uansett ekspertenes (og dermed medienes) forståelse av verden slik:

Hvis man kan definere noe som et problem , må det også finnes en løsning - eller enda bedre, forebygging!

Men denne logikken er egentlig en illusjon. Vi kan forholde oss analytisk, intellektuelt, politisk, og juridisk til alle disse såkalte problemene på fenomennivå. Vi kan opplyse, undervise, advare, forby og straffe, uten noen merkbar effekt utover at det får oss til å føle at vi har gjort noe. Vi har tatt stilling og vi har handlet.

Tilbake står foreldrene til de unge som drikker for mye, lider av depresjoner, eller blir avhengige av mulighetene og tilbudene på Internett.

Dette gjelder ikke minst foreldrene til de mindre barna, og som er engstelige over farene som kan true barna. Hva kan de gjøre for å unngå katastrofen?

Hver gang dette spørsmålet reises, blir de fleste i en sånn forsamling litt usikre. Øynene flakker og man mumler til sidemannen, inntil én sier det forløsende ordet «oppdragelse». Så slapper alle av og gleder seg til lunsjen.

Plutselig tar en av mediefolka ordet. En kvinnelig programleder fra TV sier: «Jeg er mor til tre barn på 2, 6 og 12 år. Jeg er også engstelig for hva som kan skje med mine barn. Jeg vil gjerne vite hva det forventes at jeg kan gjøre. Hvilken kompetanse bør jeg ha, som verken pedagoger, lærere, forskere eller behandlere har?»

Det er litt pinlig at hun bringer virkeligheten inn i en tverrfaglig diskusjon, og den ellers dyktige møtelederen er ikke sikker på hva han skal stille opp med, når det er blitt personlig. Han henvender seg til gruppa av familieterapeuter og ber oss besvare morens spørsmål. Jeg gir henne to muligheter: Enten et personlig svar som vil kreve flere opplysninger om hennes familie, eller et generelt svar. Hun velger dessverre det generelle. Dessverre, fordi generelle svar ofte er både kjedelige og ubrukelige.

Jeg begynte med å konstatere at alle teoretikere, uansett filosofisk skole, er enige om at barn har bruk for voksent lederskap. En deltaker protesterte og nevnte Summerhill-skolen som et unntak. Men det er ikke sant. På denne engelske skolen er det et absolutt krav at alle elever skal velge fritt hva de vil beskjeftige seg med og lære hver eneste dag. Det er beinhard ledelse, som ikke åpner for at en elev kan be de voksne om å bestemme for seg. Innenfor familiens rammer handler det ikke bare om hva barn har bruk for. Det handler minst like mye om hva foreldrene trenger for å kunne trives, og ikke minst om at foreldrenes aktive og bevisste lederskap er en forutsetning for at relasjonene mellom foreldre og barn kan ha den nødvendige kvalitet. Moren avbrøt med følgende kommentar:

«Jeg er leder på jobben og har bare sjelden problemer med det, men hjemme i forhold til mine tre gutter lykkes det nesten aldri. Jeg føler meg som en del av en evig maktkamp som jeg taper hver dag, og samme opplevelsen har faren deres. I noen år prøvde vi med belønning og ros i forhold til den eldste, men nå forlanger han belønninger som er så dyre at det helt enkelt ikke er mulig. Hva er neste strategi da?»

Denne moren opptrådte med stor autoritet i rollen som konferansedeltaker og utspørrer. Det samme var altså tilfelle som teamleder. På direkte spørsmål innrømmet hun at hun nok manglet personlig autoritet, når hun var i sivil og ikke hadde noen offisiell status eller klart definert rolle.

Dermed meldte hun seg inn i en stor klubb av moderne foreldre (og fagfolk) som sliter med lederskap i og utenfor arbeidstida, fordi
folk som før hadde en selvsagt autoritet, etter hvert har mistet den.

Det finnes bare to veier ut av dette tomrommet. Den ene er gjeninnføringa av fysisk vold. Den andre å utvikle personlig autoritet til erstatning for den rollebestemte. Det er ingen tvil om hva barna foretrekker, og det neste tiåret vil vise hvilken vei de voksne vil gå - framover eller bakover? (Et optimistisk europeisk gjennomsnitt sier at ca. 50 prosent av foreldrene av og til, eller ofte, tyr til vold som en del av oppdragelsen. Dette tallet har ikke sunket de siste 25 åra, men flere og flere gjør det med dårlig samvittighet, de tror ikke lenger det er til det beste for barna.)

Jeg skal i neste ukes spalte komme tilbake med en mer utførlig beskrivelse av «personlig autoritet» og hvordan man kan utvikle den.

Moren og hennes mange lidelsesfeller av begge kjønn er havnet i et tomrom de selv er helt uskyldige i; De er vokst opp i familier, barnehager og skoler som stort sett ikke interesserte seg for «hvem» de var. Det var umulig å utvikle det minimum av selvfølelse som er nødvendig for å bygge personlig autoritet. De er vokst opp i ei tid da idealet var at man skulle være flink, snill og selvoppofrende - selvutslettende inntil det selvdestruktive - og der eneste alternativ var egosentrisk, selvopptatt, asosial og dermed outsider. De har lært at det avgjørende for deres verdi som mennesker var deres tilpasningsevne og vilje til å se bort fra seg selv. De har lært at deres verdi ikke ligger i hvem de er, men i rollen de får tildelt. Det gjelder begge kjønn, men menn skjuler det ofte bedre og lengre enn kvinner.

Vi fant oss i det og innordnet oss, fordi vi elsket våre foreldre og hadde tillit til dem. Nå står vi konfrontert med barn og unge som forlanger at vi er nærværende, autentiske og personlige, før de tør tro på vår kjærlighet til dem, og før de gir oss sin respekt og tillit.

Man kan si mye om livet, men det er - i det minste på dette området - verken logisk eller rettferdig!•