- Han journalisten syns at eg e´ litt fjerne. Synes dåke det?

Knut Arild Hareide lente seg blidt mot kjøkkenbenken hjemme hos mor, og han koketterte selvsagt nå. Der, med ryggen til, satt far, sunnmøringen Ragnar som kom til Bømlo i 1956, og gaflet i seg middagen med beisflekkede hender. Ved komfyren sto mor, Tordis, og nederst ved det lange kjøkkenbordet, inn mot veggen, satt Lisa Maria, førskolelæreren fra Flekkefjord.

Kjæresten.

- Ja, ja, du dette no vekk litt, sa mor, og løftet nok en gang av lokket til potetene.

Det var ikke bare det at Kristelig Folkepartis nye partileder var fjern. I to og en halv time hadde han servert flere hundre setninger, som enten endte i langdryge eeeh ... eller som havnet i helt nye resonnement, ja, opp til flere nye resonnement, som igjen endte i nye eeeh ...

- Jeg begynner å snakke, og så tenker jeg samtidig, og så når tanken fram, og eeeh ...

Der gjør han det igjen!

- Det er en av de tingene jeg har arbeidet mye med i det siste. Jeg har fått litt skryt for at jeg greier å fullføre setningene. Jeg synes faktisk at intervjuet gikk ganske bra, sier han, ser ned på mor.

- Eg fekk jo spørsmål om kossen det é i himmelen. Det e´kje så lett å svara på det.

- Det et' kje det, sa mor.

Nei, det er jo ikke det. Det var heller ikke det han fikk spørsmål om.

Knut Arild Hareide var på signingsferd med sin Lisa Maria. I en svart Audi stasjonsvogn hadde de først kjørt til Flekkefjord, hvor hun kommer fra, deretter til Bømlo, hvor han kommer fra. Et øyrike ut mot havet med seks kirker og 25 bedehus, og det var der, utenfor det nybeisede huset på industristrandstaden Rubbestadneset han tok imot noen timer tidligere.

Partilederen var i feriemodus, kledd i dongerishorts og genser, og han var barføtt, trass i 14 grader og gråvær. Han sprang lett opp trappa, og øverst ventet Tordis Hareide, så varm og raus og stor som bare en mor kan være.

- Her er det full rulle, åtta besøkjande, og du ser på spisebordet, der er det helst data, du vil vel ha kaffi?

Knut Arild Hareide går inn i den romslige stua med familiebilder, lampetter, orkideer, en enorm flatskjerm og to sofagrupper. Han velger den stripete med utsikt over sjøen, og straks går mor i skytteltrafikk mellom kjøkken og stue med boller og syltetøy, med brødskiver, kjøttpålegg, majones, agurk og tomater. Knut Arild Hareide løfter beina opp i toseteren, ser ut vinduet og gud vet hva han tenker på.

Partileder Hareide har vært aldeles hyperaktiv de siste månedene. Alltid beredt, 24/7, klar til å kommentere. Det er jo en opposisjonspolitikers forbannede plikt å kritisere den sittende regjering, og Hareide er en pliktoppfyllende mann. Som leder av Stortingets transport- og kommunikasjonskomité har ikke et tog vært forsinket uten at han har kommentert det. Å, det har vært mye: Flomkaos, mobiltelefonkaos, brann i Oslofjordtunnelen og togkaos. I radio og fjernsyn har han ropt fullstendig mangel på koordinering, ingen ser ut til å ha lært, heilt uakseptabelt, dårlig ledelse, heilt uforståelig og veldig lite klokt.

.- Det har vært hektisk, og ingen bærekraftig arbeidsrytme på sikt, sier han.

- Jeg hadde fri da Kleppa stengte Oslo S og motorveiene, og plutselig var det ikke fri mer. Men det vil jeg si: Jeg har et godt forhold til Kleppa og trives med henne som minister.

- Fordi hun ikke gjør jobben sin?

- Nei, nei. Jeg synes hun er en skikkelig politiker, og jeg prøver å være en god medhjelper slik at hun kan gjøre jobben bedre. Hver gang noe skjer, sier hun at det er uakseptabelt. Hun har ansvaret, og hvis noe er uakseptabelt, må hun jo gjøre noe. Jeg ringte VG og tipset dem om det.

- Du våkner, hører nyheter og tenker: Er det noe jeg kan kommentere?

- Å stå tidlig opp og være klar til å kommentere, er viktig når du er i opposisjon. Jeg har noen gode medhjelpere. Tikker det inn en tekstmelding klokka ett om natta, er det nestleder Dagrunn Eriksen. Får jeg en tekstmelding ti over seks om morgenen, er det Dagfinn Høybråten.

- Da Erik Solheim gikk av som partileder i SV, sa han at oppmerksomheten ble som narkotika. Man må stadig ha mer?

- Rusmiddel er ikke den letteste analogien for oss i KrF, men en viktig del av min jobb er å synliggjøre KrFs politikk. Hvorfor stilte jeg på «Torsdag kveld fra Nydalen»?

Det er mange som lurer på hvorfor i all verden han gjorde det.

- Jo, selvfølgelig fordi jeg synes de er gode humorister, og selv om mamma mente at det var en katastrofe, så blir jeg ikke mindre interessant til å kommentere ting. Ser du poenget?

- Ikke helt. Var det andre enn mor som mente det var en katastrofe?

- KrF-ere er veldig høflige, så nei. Jeg tror det var mange gamle KrF-ere som så «Torsdag kveld fra Nydalen» for første og siste gang den kvelden. Men unge kristne likte det, det er ingen program jeg har fått så mye positiv respons på. Ja. Fikk du med deg sykkelsatsingen? Nei? Det er den saken jeg er mest fornøyd med i år. Jeg fikk regjeringen med på en sykkelsatsing ...

Hareide snakker om vikeplikt på sykkel, forutsigbarhet og sikkerhet, sykkel og helse, kjempeviktig.

- I opposisjon kan du ikke skryte av de store politiske gjennomslagene, men sykkelsatsingen var en sak som gjorde meg glad.

- No må dåke eta, sier Tordis. Hun kommer med kaffe.

- Du må ta ansvar, Knut Arild. Vert det for lite skjeva så må du koma ut og henta meir.

Det er en tung bør som er lagt på Knut Arild Hareides smale skuldrer. Kristelig Folkeparti, stiftet i 1933, er i hardt vær. Meningsmålingene peker nedover, og partiet vaker rundt sperregrensa. Landet er avkristnet, og velgergrunnlaget dør ut. KrF trenger et mirakel.

- KrF har hatt ti krevende år, og meningsmålingene har bare gått en vei. Hvis du spør i KrF-organisasjonen så vil du nok finne flere som kunne tenkt seg en annen leder enn meg. Men slik situasjonen er nå, så vil de støtte. Skal partiet overleve, må vi ta noen grep. Og jeg må jo tilstå det: Det er ikke kjedelig, sier Hareide.

- Det er litt artig å registrere at de ivrigste kritikerne av KrF aldri kommer til å stemme på partiet?

- Ja, men det jeg også opplever, er at det er mange som vil oss vel. Selv om de ikke stemmer på oss.

- Det er det ikke mye hjelp i.

- Nei, det har jeg sagt også. Det er som å være andrevalget til ei jente. Det hjelper farlig lite. De som jeg ønsker å flørte med, er de som har vært i nærheten av KrF. Tjue prosent av velgerne har en eller annen gang stemt på KrF.

- Ser du for deg et 20-prosents parti?

- Nja, jeg tror i hvert fall vi har potensial til å vokse. Jeg håper at folk etter hvert vil forbinde andre ting med KrF enn de har gjort før. Jeg tror flere av verdisakene som vi står for har et mye større nedslagsfelt. At ikke alt skal måles i kroner og øre. Vi trenger verdidebatter og KrF er et verdiparti.

- Alle partier er verdipartier, men du har litt andre verdier?

- Ja, det er klart, men vi har fått den positive merkelappen verdiparti, og den skal vi ta vare på. Det viktigste for meg er å skape et samfunn der de som trenger det mest, blir sett og løftet. Et samfunn med plass til alle. At nordmenn ikke har nok med seg selv, at vi klarer å se lenger enn til svenskegrensen.

- Det vel alle partier enige om?

- Jo da. Men sorteringssamfunnet, makstid i barnehager, aktiv dødshjelp, surrogati, menneskeverdet, livet er viktige debatter som KrF reiser. Og for meg er det viktig å ta vare på røttene våre.

- De kristne verdiene?

- Ja. Norge er flerkulturelt, og mer fargerikt og flottere enn noen gang, men spesielt da er det viktig med røtter. Er du trygg på egne røtter, egne tradisjoner, møter du også det som er ukjent og fremmed på en bedre og mer respektfull måte.

- Du vil favne flest mulig?

- Alle partier er en stor koalisjon av meninger, og jeg må stå for det jeg tror på. Men det er klart - målet er å nå bredere grupper.

- Du tenker marked?

- Ja, litt marked.

- Da kan du ikke snakke for mye om Jesus?

- Paradokset er at det er viktigere for meg at folk blir kjent med Jesus, enn at de stemmer KrF. Jeg vil at alle som vokser opp i Norge skal bli kjent med Jesus-

fortellingene, men jeg vil ikke bruke politikken til det. Jeg vil bruke politikken til å legge til rette for at kristne institusjoner og menigheter kan gjøre det arbeidet.

- Kan du forstå oss som ikke tror?

- Ja, det kan jeg. Jeg har alltid trodd, men har også kjent på tvil. Da jeg flyttet fra Bømlo, der bedehus-kulturen er sterk og det var gruppepress på å være kristen, og kom til Handelshøyskolen i Bergen, kjente jeg på det. Plutselig var jeg den spesielle. Da måtte jeg stille noen spørsmål.

- Har du hatt konkrete opplevelser av et guddommelig nærvær?

- For å si det slik: Jeg er bedre på tungekyss enn tungetale. Jeg har opplevd at Gud har vært nær meg og har en trygghet i min tro, uten at jeg har noen spektakulære historier. Det er kanskje slik vi tror her på Bømlo. Litt traust, men godt og trygt.

- Du er vel blant dem som mener at livet på jorda er et vorspiel før vi forfremmes til herligheten?

- Jeg har et blandet forhold til ordet vorspiel, men ja, jeg tror vi har noe godt i møte. Hva det blir, vet jeg ikke.

- Kanskje blir det ingenting?

- Nei, det... Nei, jeg har en positiv forventning, men det er ikke noe jeg går og tenker på. For de fleste som bor i Norge, er jo livet her på jorda suverent godt.

En partileder skal kunne kommentere alt fra rassikring til finanskrise, fra landbruksoppgjør til Libya. Og som Lars Sponheim en gang sa, må en partileder logre for alle. Man må smiske og smile, for alle er potensielle velgere.

- Altså, jeg vil ikke bruke ordet logre, men jeg skjønner hva han mener. Nå kjenner jeg Lars og det faller nok lettere for meg enn for ham. Jeg har allerede vært med i en partilederdebatt og jeg merker at det er dyktige folk. Gode debattanter. Det som er viktig i debattene, er å ikke være snill. Kristin Halvorsen bryter av i ett sett. Jeg må kaste meg utpå, og være mer frampå enn jeg liker å være. Det jeg liker best i denne jobben er å treffe folk. Lytte.

- Å lytte er lite fruktbart i debatter?

- Ja, og jeg må innrømme at jeg liker bedre å tale enn å debattere.

- Det er et enormt ansvar du har påtatt deg?

- Jo, men det var ikke ansvaret jeg tenkte på. Det var mer: Er jeg den rette? Og: Hvilket liv ønsker jeg meg? Jeg er en person som har lett for å si ja, og den eneste som kan ta vare på meg på i denne jobben, er meg selv. Jeg må finne den balansen. Ha et liv ved siden av.

Det var Dagens Næringsliv som først kunne avsløre at Norges mest omtalte mannlige single partipolitiker ikke lenger var single, og det var Vårt Land som kunne avsløre hvem den utvalgte var. «Fant lykken med partifelle» skrev avisa og fortsatte: «Vårt Land kan nå avsløre hvem den utkårede til Knut Arild Hareide er. Hun heter Lisa Maria Larsen, er 28 år gammel og kommer fra Vest-Agder».

At Hareide igjen hadde funnet kjærligheten førte blant annet til et leserinnlegg i avisa Tromsø: «Er det bare jeg som reagerer på at den nye KrF-lederen Knut Arild Hareide alltid kommer troppende opp på landsmøtene med en ny kjæreste når han står på valg? Ellers i året hører vi ingenting til disse kjærestene hans. Merkelig?».

- He-he, jeg skjønner jo at folk er nysgjerrige. Per-Kristian Foss og jeg ble intervjuet av Synnøve Svabø, og da sa Per Kristian at jeg hadde fått kjæreste. Da sa Svabø: «Tror jeg ingenting på. Det er vel en sånn Skybert». Så, ja da. Jeg traff henne første gang i 2005. Da var jeg miljøvernminister, og... eeeh... for å si det sånn så er det lettere å ha dame når du er partileder enn når du er
miljøvernminister. Ja, jeg følte et veldig... ja. Men jeg traff henne altså litt sommeren 2005.

- Da var det ingen kjærlighet?

- Det var ikke så langt vekke. Så dro hun til USA. Ja. Og så ble jeg sammen med en annen. Men så kom hun tilbake, og tidlig i høst traff vi hverandre igjen. Da var begge single.

- Og da har dere vært sammen siden?

- Ja, siden... i hvert fall i god tid før jul. I flere intervjuer sto det at jeg var singel, selv om jeg strengt tatt ikke var det. Der har jeg en regel: Det jeg sier, skal være sant, men jeg trenger ikke si alt. Da Dagens Næringsliv spurte om jeg hadde fått kjæreste ei uke før landsmøtet, kunne jeg sagt ingen kommentar. Men det ser jo litt rart ut, så jeg sa ja. Det at vi kom sammen, gjorde det ett hakk enklere å bli partileder.

- Var hun med på å ta avgjørelsen?

- Vi snakket i hvert fall om det. Ingen av oss forsto helt hva det ville innebære, men det er noen ting som hun krever. Tid blant annet. Oppmerksomhet. Når vi er sammen må jeg ikke svare på tekstmeldinger, ikke ta telefonen. Sånne ting. Og min utfordring er at jeg lett faller i tanker.

- Du er fjern?

- Ja! Jeg klarer ikke helt være til stede. Når jeg er ferdig med en debatt i «Dagsnytt 18», kan jeg gå og tenke på den i timer etterpå. Ellers også kan jeg sitte og tenke på en eller annen bekymring.

- Nå er det vel unntakstilstand til valget er over?

- Jeg sier ikke til Lisa Maria at etter valget blir alt bedre. Jeg lover å forbedre meg nå, med en gang. Hvis jeg ikke klarer det i løpet av sommeren, må hun si ifra.

- Å være partileder er ikke et ideelt utgangspunkt for å stifte familie?

- Nei, det er jo ikke det. Samtidig tenker jeg at dersom det skulle skje, så vil det i et parti som KrF være stor forståelse for at det må ha førsteprioritet.

- Dere er kjærester, ikke samboere?

- Du kan skrive kjæreste, ja.

- Når dere er på besøk hos mor, får dere lov til å ligge på samme rom?

- Jeg tenker at det ikke er alt jeg vil kommentere i media.

Knut Arild Hareide er avholdsmann, selvsagt er han det.

- At jeg ikke drikker, har ikke med tro å gjøre. Jeg opplevde et positivt ungdomsmiljø uten alkohol og det er mer kulturelt betinget. Jeg ikke glad i oppstyr rundt egen person i slike spørsmål, og i representasjon, for landet, har det vært et par tre arbeidsuhell, sier han. Et av arbeidsuhellene var med dronning Sonja i Antarktis.

- Når dronningen hadde dratt med seg vin helt til Antarktis, følte jeg at jeg ikke kunne takke nei. Da jeg kom hjem til Bømlo, regnet jeg med full tilgivelse, for er det noen som står høyt i kurs i denne heimen, så er det kongefamilien. Men der tok jeg helt feil. Mamma var helt klar: Jeg burde ikke drukket noe som helst og det burde ikke dronninga heller.

Det er jo sagt og skrevet om Knut Arild Hareide at han er smart på en litt sleip måte.

- Jeg vil ikke gå med på at jeg er sleip, men jeg har en viss forståelse for den beskrivelsen. Man kan jo få inntrykk av at jeg knapt var klar for å bli KrF-leder, men det er klart at jeg ønsket det. Jeg ville det. Jeg liker det å ha makt, være med og styre, påvirke, og jeg har en god evne til å få ting slik som jeg vil. Men jeg liker meg best når alle er fornøyde.

Som på landsmøtet. Da sto Knut Arild Hareide på talerstolen med ru whiskyrøst. Han var blitt forkjølet etter en joggetur.

- Da jeg holdt landsmøtetalen mente folk at stemmen aldri hadde hørtes bedre ut. Som jeg sa: På et par dager har jeg klart det som Siv Jensen har brukt ti år på. Hun har jobbet bevisst med å legge ned stemmen.

- Har du vurdert det?

- Jeg har tenkt at det gjør ingenting om jeg legger den ned, nei. I mitt hode høres stemmen bra ut, men når jeg hører meg selv i opptak, skjønner jeg at andre har en annen opplevelse. Men som jeg også sa i talen: Dette kommer til å gå bra. Jeg har Kjell Magne sin sveis og Valgerd sin stemme. For å si det sånn: Folk lo så godt at det må være et snev av sannhet i det.

- Gud har velsignet deg med selvironi?

- Ja, det tror jeg er riktig.

Et annet eksempel på hans selvironi er parodien til Harald Eia. Nei, ingen intervjuer med Hareide uten den. Han synes den er morsom, jo da, å bli latterliggjort foran hele nasjonen som sped og svakelig, jo, morsomt det. Hva annet kan man si?

- Men jeg synes den var morsom! Bård Tufte Johansen og Harald Eia er min generasjons humorister. Etter den første parodien ringte en kompis. Han syntes det var fantastisk at jeg ble parodiert av Harald Eia. For ham var det mye større enn alt jeg hadde oppnådd i politikken. Etter den fjerde parodien ringte han jo, og lurte på hvordan det gikk.

- Harald Eia?

- Ja. Jeg fikk mye oppmerksomhet som miljøvernminister, og vil helst at folk husker meg for å ha fått på plass klimamiljøloven, men det folk husker, er parodien. Jeg tror ikke den har skadet meg.

- Det spørs vel hvilket selvbilde man har?

- Ja, men det er i hvert fall min vurdering. Den parodien gjorde at jeg ikke ble glemt. Så det er kanskje Harald Eia sin fortjeneste at jeg kom tilbake til politikken.

Av de tyngre oppgaver som faller på en partileder, er å holde taler over partifeller som faller fra. Knappe fem uker etter at han var valgt, måtte Knut Arild Hareide nettopp det.

- Den mest spesielle dagen som partileder var i begravelsen til Pål Arne Aukan, sier Knut Arild Hareide, og han blir grøtet i stemmen.

- Han var jo en kompis av meg, to år yngre, som jobbet i KrF, en ideolog, en tenker som har betydd mye for meg. Like før landsmøtet besøkte jeg ham på et hospice. Vi diskuterte talen og han kom med flere innspill.

Torsdag 9. juni var det begravelse i Grorud kirke.

- I begravelsen var jeg der som kompis og venn, men jeg skulle også tale på vegne av KrF. Det er en rolle som en partileder må ta, men jeg hadde aldri tenkt at jeg skulle holde en slik tale til en som var yngre enn meg, sier han. En tåre renner ned kinnet.

- Han hadde ein liten gut, Pål Sevrin, sier han nesten uhørlig.

- Du Knut Arild?

Det er Tordis som står i døra.

- Du måt´kje gløyma at du skal vara i Haugesund ... Eg ville berre minna deg på ... ja. Greitt, da.

Hareide drar håndbakene over øynene, ser ut vinduet.

- Jeg husker pappa sa i et intervju en gang: Knut Arild har vært voksen hele livet. Jeg ble litt trist da jeg leste det, og har ofte tenkt på at jeg må nyte livet mer. Jeg er veldig samvittighetsfull, og har lett for å bekymre meg. Jeg er en glad og positiv gutt, men samvittigheten gnager i meg. Hvis jeg sover litt lenge en dag, så tenker jeg at jeg kunne stått opp før. I det yrket som jeg har nå, er jeg unntatt arbeidsmiljøloven, og takk Gud for det. Lørdagskvelder og fredagskvelder forsvinner en masse. Jeg må bli flinkere til å ta meg fri, til å koble ut, ikke bekymre meg. Jeg må være litt mer livsnyter.

Han reiser seg, går mot kjøkkenet.

- Stemmer dine fire brødre på deg?

- Det tror jeg er en god blanding. Hvis det hadde vært valg i familien, tror jeg KrF ville gjort det godt, sier han.

- Det e´kje utenkelig at KrF hadde fått reint fleirtall.• hop@dagbladet.no