ANMELDELSE: Forleden hadde herværende avis et stort oppslag om mer eller mindre farlige insekter i sommer-Norge. Det som fascinerte meg mest var ikke de mange truende variantene, men en opplysning om at det fins rundt 4300 arter som ennå ikke er kartlagt.

Altså et ukjent terreng, egnet til å vekke både uro og nysgjerrighet. Jeg kom til å tenke på denne opplysningen under lesningen av boka «Fluefellen», av den svenske forfatteren og insektforskeren Fredrik Sjöberg (53), bosatt på Runmarö, en 15 kvadratkilometer stor øy i den svenske skjærgården, kjent for sin rikholdige fauna og flora.

Fluerekord

Sjöberg jobbet som rekvisitør på Dramaten i Stockholm, da han i 1985 forlot byen og bosatte seg på øya. Her henga han seg til å samle fluer, nærmere bestemt blomsterfluer. Flittig som en...unnskyld ... maur jobbet han i år etter år for å utvide sin samling av blomsterfluer. Han oppnådde etter hvert en imponerende samling på 202 arter, en rekord på øya, møysommelig festet med nåler og plassert i dertil egnede kasser.

Spennende nok

Hvor interessant er dette? tenker du kanskje. Jo da, skildringen av fluefangsten er spennende nok. Fluer er mye mer enn spyfluer og husfluer. Blomsterfluene for eksempel minner om små bier, men de har bare to, ikke fire vinger, som de for øvrig kan slå med opptil hundre ganger i sekundet. Sjöberg er ingen amatør, han anskaffer til og med en utgave av den fluefella som har gitt boka navn, en såkalt Malaise-felle, oppkalt etter oppfinneren René Malaise, et monstrum på seks ganger tre meter, utstyrt med en pose som samler opp fluene.

Eventyrlig figur

Alt dette er vel og bra. Sjöberg skildrer sin lidenskap i et språk som både er forførende, poetisk og rikt på kunnskap. Men snart oppdager man at boka ikke handler om fluer. Den forteller om mennesker som av en eller annen grunn velger å samle på ting, en virksomhet August Strindberg, som også hadde tilhold på Runmarö i sin tid, ironisk kalte for «knappologi», altså å samle på knapper.

Utover i boka blir sidesporene og referansene stadig flere, her dukker D.H. Lawrence opp, selvsagt Charles Darwin og Carl von Linné, og ikke minst den mystiske René Malaise. Boka rommer en minibiografi om denne eventyrlige globetrotteren og insektforskeren — som til sjuende og sist også framstår som en aldrende kunstsamler. Uten å røpe mer, for her snakker vi om en detektivhistorie, skal det sies at leseren helt til slutt får vite hvorfor omslaget på boka ikke forestiller ei flue, men et bilde malt av Rembrandt.

Flukt fra angsten?

Bak alle skildringene av fluefangst, reiser, eksentriske mennesker, makaber insektforskning og landskaper stiger et forsøk på å nærme seg det store spørsmålet: Hva er et menneske? Hvordan er det skrudd sammen, med alle sine lidenskaper, drifter og sin trang til å utforske de merkverdigste temaer. Hva er drivkraften bak samlerens utrettelige jakt på noe stadig nytt? Er det som psykoanalytikeren Werner Muensterberger har skrevet, at samlerne gjør det de gjør for å «flykte fra grusomme depresjoner som stadig truer med å innhente dem»? Sjöberg ser ikke bort fra at samlingen kan være «direkte angstdempende», og illustrerer det med diverse selvbiografiske utlegninger, ikke bare om å samle på fluer, men i ett tilfelle et unikt objekt, nemlig en spesiell utedo.

Sjöberg følger spor, han fører leseren inn i en labyrint av anekdoter, velformulerte aforismer, kuriøs kunnskap, fluejakt, bekjennelser, vandring rundt grøten. Det er usedvanlig spennende, ja nær sagt besettende å følge ham. Han ender opp med å oppdage det obskure tidsskriftet «Samlarnytt», der ikke bare Malaise har skrevet artikler, men også andre, som samler på alt fra korketrekkere til piggtråd, fra spaserstokker til lirekasser. Mye surr? Ja visst, men av det aller herligste slaget.